Filip IV av Spania

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Filip IV/Filip III
Konge av Spania og Portugal
Filip IV av Spania
Navn Felipe IV/III
Regjeringstid Spania:31. mars 1621 -
17. september 1665
Portugal:31. mars 1621 -
1. desember 1640
Født 8. april 1605
Valladolid
Død 17. september 1665
Madrid
Foreldre Filip III av Spania og Margaret
Ektefelle Elizabeth Bourbon
og Mariana av Østerrike
Barn bl.a.:

Baltasar Carlos
Maria Theresa


Karl II av Spania

Filip IV (spansk Felipe IV) (født 8. april 1605, død 17. september 1665) var Spanias konge fra 1621 til sin død, og konge av Portugal (som kong Filipe III) til 1640. Han var eldste sønn av Filip III og Margaret. Filip IV, hans far Filip III (1578-1621) og hans sønn Karl II(1661-1670) er noen ganger kjent under tilnavnet ”de mindre Habsburgerne” for å skille dem fra sine 1500 –talls forgjengere. Studier har vist at disse 1600- talls Spanske monarkene ikke fortjente denne nedsettende terminologien, selv om re-evalueringen av dem er mindre påvirket av deres evner enn til hendelser i deres regjeringstid, som har vært gjenstand for viktige reviderte historiske arbeider. Filip IV kom til makten mens krigen mellom Spania og de rebelske Nederlenderne startet på igjen etter at våpenhvilen gikk ut. [1]

Familieliv[rediger | rediger kilde]

I en alder av 11 ble Filip forlovet til den 13 år gamle Isabel av Bourbon (1603-1644), datter av Henrik IV av Frankrike. Sammen fikk de en sønn, Baltazar Karl (1629-1646) som var et sykt barn som døde 16 år gammel, og seks døtre. Av disse seks var det bare en som overlevde barndommen, Maria Teresa (1638-1683). Hun var nå arvingen til den spanske tronen, og var derfor veldig populær. Rivalisering mellom de Østeriske Habsburgerne og Frankrike utviklet seg om hennes hånd, hvorav Frankrike vant. Hun ble gift med Ludvig XIV. I giftemålkontrakten gav hun opp all rett til den spanske tronen. Hun fikk seks barn, hvorav en sønn overlevde, Ludvig.

Etter Isabel døde i 1644 hadde ikke Filip noen etterfølgere, som gjorde at han måtte finne seg en ny kone. Valget ble da tradisjonsrikt, da han giftet seg med en datter av den østeriske linjen av dynastiet. Filip var nå 44, og giftet seg med sin 15 år gamle niese, Maria Anna (1634-1696) i 1649. Hun skulle egentlig gifte seg med hans sønn, Baltazar Karl, og var datteren til Filips søster, Maria. Dette ekteskapet endte med fem barn, hvor to overlevde barndommen. Margarita Teresa (1651-1673), og Karl (1661-1700) (senere Karl II). Etter Filip døde i 1665, tok Karl II over tronen, og hans mor Maria Anna styrte i hans sted fram til 1675.[2]

Kunst og litteratur[rediger | rediger kilde]

Filip var glad i kunst, og var selv en poet.[3] Hans regjeringstid sammenfalt med den spanske gullalderen i kunst og litteratur kjent som ” Siglo de Oro”. Kongen var en viktig beskytter av litteratur, teater, og kunst. Størst blant tidens malere var Velázquez (1599- 1660), som Olivares engasjerte i en viktig offentlig kampanje. Velázquez kreerte en storslått serie av regentene til hest, ( nå utstilt i Madrids Prado museum) for Buen Retiro palasset i Madrid, som J.H.Elliott har kalt ” en gigantisk øvelse i selv-projisering” som slo tilbake til slutt på grunn av hoffets isolasjon.

Dramatikeren, dikteren og satirikeren Francisco de Quevedo (1580-1645) var en annen stor figur som ble hyret til å drive propaganda, selv om forholdet endte dårlig. Quevedo ble til slutt bannlyst for å støtte kongen over Oliviares , som han anså som en tyrann.[1]

Spansk Politikk[rediger | rediger kilde]

Filip er best kjent for de menn som omgav ham. Som sin far hadde Filip IV rådgivere som ofte ble  anklaget av sjalu adelsmenn for å prøve å ta tronen. Den største av disse favorittene var Gaspar de Gusmán, greven av Oliviares (1578-1645), hvis rival på andre siden av Pyreneene var Kardinal Richelieu (1585-1642) i hoffet til Ludvig XII (regjerte 1610-1643). Oliviares trente og kultiverte den unge kongen, med et framtidig håp om at han skulle gjenopprette Spanias hell og rykte. Selv om Filip har blitt avfeid som den abdiserende kongen, så vi ser hans korrespondanse at han ikke var en marionett. Han delte et frenetisk ønske med Oliviares om å seire på Europas slagmarker, men samtidig ville han også å reformere Spania fra innsiden, det siste ønsket ble drevet av det første. Filip brukte sin regjeringstid ikke bare med krigføring på forskjellige fronter, men han balanserte også de konkurrerende interessene til sine vasaller- aristokratiet, byene og folket- alle som han måtte forhandle med for å få tak i skatter og avgifter for å klare å reise og opprettholde sitt militærvesen.[1] I Filips første 22 år var det greven av Oliviares som var hans statsminister.[3] Oliviares falt fra makten i 1643, og hans regjeringssystem falt i grus.[1]

Filip erstattet Oliviares i 1643 med Don Luis Méndez de Haro, som ble i stillingen fram til sin død i 1661.  Etter dette hadde ikke Filip noen favoritter, men brukte ofte nonnen Maria de Ágreda som rådgiver, som han brevvekslet med både om spirituelle problemer og statlige problemer.

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

England[rediger | rediger kilde]

England var den største konkurrenten når det kom til sjømakt, men før rivaliseringen begynte var forholdet overraskende positivt. En del av dette skyldes det planlagte ekteskapet mellom Filips søster, Infanta Maria Anna, med den britiske arvingen Karl. Tilslutt nektet Filip søsteren å gifte seg med en protestant, noe som fornærmet det engelske hoffet. Etter Karl I kom på tronen begynte han med en anti-spansk politikk, som fortsatte etter hans henrettelse. Målet med denne politikken var å ha en kontinuerlig kamp med den spanske marinen, selv om dette ikke var truende til selve Spania, bare systematisk fanging av skip med sølv som skulle til Spania.[4]

Frankrike[rediger | rediger kilde]

I 1618 hadde Spania blitt dratt inn i det som ble Trettiårskrigen ,og i 1628 ble de med i den Mantuanske krigen om etterfølgelse , som viste seg å være både dyr og unødvendig, og som agiterte Spanias naturlige alliansepartnere. Frankrike vant denne krigen. Det var noen få tidlige militære triumfer, blant dem i 1624 overgivelsen av Breda fra Nederlandene og kongens brors seier over Svenskene i 1634, i slaget om Nördlingen, som ble udødeliggjort av Diego Rodriguez de Silva Velásquez, og Peter Paul Rubens. I 1635 erklærte Spania og Frankrike gjensidig krig, som sluttet i 1659 med Pyreneer traktaten ( som inkluderte et dobbeltbryllup som tilslutt skulle gi den spanske tronen over til Bourbon dynastiet). Frankrike var Spanias største fiende, da de ble med i 30års krigen i 1635. [1] Grunnen til dette var at mange protestanter tapte slagene mot Det Hellige romerske riket, som ble støttet av Spania. Frankrike gikk dermed over til å alliere seg med Sverige, Holland og Savoi, og erklærte krig mot Spania for å lette på trykket til de andre allierte i Det Hellige Romerske riket. Habsburgerne ble nå fanget mellom to fronter, og deres opprinnelige suksess endret seg til nederlag.

Filip gjennomgikk også den stadig mer poengløse krigen med Nederlenderne , som endte med traktaten i Münster i 1648 og uavhengigheten til de forente koloniene. I 1640 måtte Filip utholde opprør  både i Catalonia og i Portugal. Den førstnevnte endte usuksessfullt for catalonierne i 1652; og den siste sluttet i 1668 etter kongens død, med uavhengighet til Portugal. [4]

Fredsavtale[rediger | rediger kilde]

Etter at Filip og Spania nådde bunnen når det kom til politikk, økonomi og militæret, var han nødt til å inngå Freden av Pyreneene med Frankrike i 1659. Spania fikk lite godt ut av denne avtalen, da den gav mye land til Frankrike og Ludvig XIV.  For å sikre freden måtte Filips datter, Maria Teresa, gifte seg med Solkongen. Framtidige franske krav på spansk arv ble sterkere da de spanske Habsburgerne sto ved utryddelse. Filips sønner var svake, og det var usikkert om de ville overleve.

Freden var kortvarig, da brudd på flere deler av avtalen (inkludert medgiften til Maria Teresa) førte til nye konflikter. Spania mistet mer territorium, med deler av de spanske Nederlandene overført til Frankrike. Krigen som kom, krigen av gjenforeninger gav flere territorielle tap.[4]

Krise i Spania[rediger | rediger kilde]

Innenlands slet Spania på 1600 tallet med en dyp økonomisk krise. Demografisk tilbakegang og forandringer,  tilbakevendende epidemier , døde avlinger og industriell stagnasjon, samt et høyt skattenivå i Castilla, var alt linket til den pågående krigføringen, og førte til den berømte ”Spanske Nedgangen”, som var mer nyansert enn den ofte blir beskrevet, men som allikevel var udiskutabel og har blitt synonymt med Filips regjeringstid.

Grunnet dette havnet Spania i en krise. Kongemakten ble konfrontert med opprør i flere deler av kongeriket, mot skatteøkningen som kom for å kunne dekke krigsutgiftene i en tid hvor økonomi var trangt fra før.Den verste krisen var når Portugal ble uavhengig i 1640, som Filip var nødt til å akseptere, da han ikke hadde nok makt eller krefter til å  forhindre det.

Filip er best kjent for de menn som omgav ham. Som sin far hadde Filip IV rådgivere som ofte ble  anklaget av sjalu adelsmenn for å prøve å ta tronen. Den største av disse favorittene var Gaspar de Gusmán, greven av Oliviares (1578-1645), hvis rival på andre siden av Pyreneene var Kardinal Richelieu (1585-1642) i hoffet til Ludvig XII (regjerte 1610-1643). Olivares trente og kultiverte den unge kongen, med et framtidig håp om at han skulle gjenopprette Spanias hell og rykte. Selv om Filip har blitt avfeid som den abdiserende kongen, så vi ser hans korrespondanse at han ikke var en marionett. Han delte et frenetisk ønske med Olivares om å seire på Europas slagmarker, men samtidig ville han også å reformere Spania fra innsiden, det siste ønsket ble drevet av det første. Filip brukte sin regjeringstid ikke bare med krigføring på forskjellige fronter, men han balanserte også de konkurrerende interessene til sine vasaller- aristokratiet, byene og folket- alle som han måtte forhandle med for å få tak i skatter og avgifter for å klare å reise og opprettholde sitt militærvesen.[4]

Olivares falt fra makten i 1643, og hans regjeringssystem falt i grus. Dette året møtte Filip, og kom under innflytelse av, Sor María de Jesús de Agreda (1602-1665) en spirituell rådgiver som han korresponderte med resten av livet, og som han mottok både spirituelle og politiske råd fra. Filip fikk også en ny favoritt, Olivares nevø Ludvig de Haro (1598-1661), som styrte over Spanias gradvise nedtrapping fra europeiske og innenlandske konflikter. Spanias ydmykelser som Filip følte seg ansvarlig for, gjorde kongens siste år til noen melankolske år. Av like stor bekymring var fraværet av en arving. Hans første kone, Isabel av Bourbon, som døde i 1644 hadde en sønn, som døde i 1646 i en alder av 17. Filip giftet seg så med sin niese Mariana av Østerrike , hvis andre sønn Karl arvet tronen etter Filips død i 1665. Den svake Karl var den siste av de Spanske Habsburgerne.[1]

Filips personlighet er ofte tenkt på som en refleksjon av nedgangsperioden til Spania som en stormakt. Ved enden av hans regjeringstid hadde Spania nå blir en annenklasses statsmakt, svekket av militære tilbakeslag og økonomiske problemer. Mentalt og psykisk utmattet døde han i en alder av seksti i 1665, og etterlot seg dermed en stormakt i nedgang til sin sønn Karl, hvis utvikling gav lite rom for håp.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Ruth Mackay. «Encyclopedia.com». Besøkt 11.03.2015. 
  2. ^ Martin Mutschlechner. «The World of The Habsburgs». Besøkt 11.03.2015. 
  3. ^ a b c «Encyclopædia Britannica». Besøkt 11.03.2015. 
  4. ^ a b c d Martin Mutschlechner. «The World of The Habsburgs». Besøkt 11.03.2015. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]



Forgjenger:
 Filip III
(Filip II av Portugal) 
Konge av Spania og de to Sicilier
Etterfølger:
 Karl II 
Konge av Portugal
Etterfølger:
 Johan IV