Den Konservative Presses Forening
| Den Konservative Presses Forening | |||
|---|---|---|---|
| Stiftet | 29. august 1892 | ||
| Land | Norge | ||
| Formål | Presseforbund | ||
| Grunnlegger(e) | Amandus Schibsted, Nils Vogt, Christian Friele | ||
| Opphørte | 21. århundre | ||
Den Konservative Presses Forening (DKPF) var en norsk presseorganisasjon med nær tilknytning til partiet Høyre. Den ble stiftet i 1892 og hadde redaktører, journalister, utgivere og forretningsførere i Høyres partipresse som medlemmer. Foreningen diskuterte både politikk og pressefaglige spørsmål. Da partipressen ble avviklet fra og med 1970-årene, forsvant også grunnlaget for foreningen.
Historie
[rediger | rediger kilde]Foreningen ble stiftet på et møte i Frimurerlosjen i Kristiania den 29. august 1892. Initiativtagerne var Amandus Schibsted fra Aftenposten og Nils Vogt fra Morgenbladet. Vogt ble foreningens første formann. Christian Friele ble utnevnt til foreningens første æresmedlem, men deltok aldri på møtene.[1]
Allerede i 1898 opptok DKPF et kvinnelig medlem, Anna Hvoslef, som var journalist i Aftenposten. Hun fikk snart følge av Valborg Platou i Bergens Aftenblad og Angelique Frost i Trondhjems Adresseavis.[2][3]
Venstres Presseforening ble stiftet i 1894, men i stedet for å ligge i konflikt med hverandre, innledet de to foreningene innledet et tett pressefaglig samarbeid.[1] I 1910 samarbeidet de, etter flere mislykkede forsøk, om å etablere Norsk Presseforbund.[4]
På Høyres landsmøte i 1893 ble vedtatt at DKFP skulle få stille med tre delegater, og DKPFs formann fikk fast plass i Høyres landsstyre.[1] På landsmøtet i 1908 ble det vedtatt, etter forslag fra Amandus Schibsted, at alle sjefredaktører i DKPF skulle være selvskrevne delegater til landsmøtene på lik linje med partiets stortingsrepresentanter.[5] Ved foreningens 25-årsjubileum i 1917 het det at den hadde blitt et «politisk centrum for vort parti, ved siden av de aarlige landsmøter».[1]
I 1945, da partipressen måtte gjenreises etter okkupasjonsårene, ble Norsk Høyrepresse dannet som et fellesorgan for DKPF og Høyres Bladeierforening. Norsk Høyrepresse sørget for en konsolidering av det som skulle bli Høyres Pressebyrå (HP).[6]
Høyrepressen var, sammenlignet med arbeiderpressen, karakterisert av frittstående avisbedrifter og løst organisert.[7] Fra slutten av 1960-årene kom Høyre og partipressen oftere i konflikter om finansiering og redaksjonell selvstendighet. DKPF møtte for siste gang med egen delegasjon på Høyres landsmøte i 1983. Fra slutten av 1980-årene, da det hadde skjedd et generasjonsskifte i mange redaksjoner, anså foreningen seg ikke lenger for å være bundet til Høyre.[8][9]
I 1993 var det ca. 100 medlemmer i foreningen. Aktiviteten opphørte i 2002.[10]
DKPF hadde lokalforeninger i Vestfold og Østfold, som begge forsvant før moderforeningen.[11]
Ledere
[rediger | rediger kilde]- Nils Vogt 1892–1898
- Amandus Schibsted 1898–1900
- Thorstein Diesen 1900–1901
- Vilhelm Aubert 1901–1902
- Gudbrand Mellbye 1902–1904
- Kristian Petersen 1904–1906
- Nils Vogt 1906–1909
- Amandus Schibsted 1909–1925
- Olaf Gjerløw 1925–1936
- Harald Torp 1936–1950
- Herman Smitt Ingebretsen 1950–1961
- Torolv Kandahl 1961–1968
- Gunnar Johnsen 1968–1973
- Harry Harsson 1973–1980
- Svein Døvle Larssen 1980–1982
- Kjell Einar Amdahl 1982–1986
- Fredrik Th. Bolin 1986–1994
- Einar Aaraas 1994–1998
- Jan Abrahamsen 1998–2002
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d Holand, Johan E., Larssen, Svein Døvle og Julsrud, Ottar (1992). Presse med mening: Den Konservative Presses Forening 1892–1992. Oslo. s. 56–58. ISBN 82-992630-1-8.
- ^ Kvaale, Reidun (1986). Kvinner i norsk presse gjennom 150 år. Oslo: Gyldendal. s. 64. ISBN 82-05-16721-4.
- ^ Holand, Johan E., Larssen, Svein Døvle og Julsrud, Ottar (1992). Presse med mening: Den Konservative Presses Forening 1892–1992. Oslo. s. 64. ISBN 82-992630-1-8.
- ^ Holand, Johan E., Larssen, Svein Døvle og Julsrud, Ottar (1992). Presse med mening: Den Konservative Presses Forening 1892–1992. Oslo. s. 66. ISBN 82-992630-1-8.
- ^ Holand, Johan E., Larssen, Svein Døvle og Julsrud, Ottar (1992). Presse med mening: Den Konservative Presses Forening 1892–1992. Oslo. s. 71. ISBN 82-992630-1-8.
- ^ Holand, Johan E., Larssen, Svein Døvle og Julsrud, Ottar (1992). Presse med mening: Den Konservative Presses Forening 1892–1992. Oslo. s. 80–82. ISBN 82-992630-1-8.
- ^ Bastiansen, Henrik G. (2009). Lojaliteten som brast: Partipressen i Norge fra senit til fall 1945–2000. Pressehistoriske skrifter. 11. Oslo: Norsk pressehistorisk forening. s. 168–170. ISBN 978-82-92587-11-9.
- ^ Holand, Johan E., Larssen, Svein Døvle og Julsrud, Ottar (1992). Presse med mening: Den Konservative Presses Forening 1892–1992. Oslo. s. 106. ISBN 82-992630-1-8.
- ^ Bastiansen, Henrik G. (2009). Lojaliteten som brast: Partipressen i Norge fra senit til fall 1945–2000. Pressehistoriske skrifter. 11. Oslo: Norsk pressehistorisk forening. s. 264–269. ISBN 978-82-92587-11-9.
- ^ Riksarkivets aktøromtale av Den Konservative Presses Forening. Arkivreferanse AV/P-00846. Arkivportalen, besøkt 23. september 2025.
- ^ Holand, Johan E., Larssen, Svein Døvle og Julsrud, Ottar (1992). Presse med mening: Den Konservative Presses Forening 1892–1992. Oslo. s. 110–111. ISBN 82-992630-1-8.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Bastiansen, Henrik G. (2009). Lojaliteten som brast: Partipressen i Norge fra senit til fall 1945–2000. Pressehistoriske skrifter. 11. Oslo: Norsk pressehistorisk forening. ISBN 978-82-92587-11-9.
- Holand, Johan E., Larssen, Svein Døvle og Julsrud, Ottar (1992). Presse med mening: Den Konservative Presses Forening 1892–1992. Oslo. ISBN 82-992630-1-8.
- Petersen, Kristian og Gotaas, Birger (1952). Den Konservative Presses Forening 1892–1952. Tønsberg.