Plankeadel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Plankeadel er en spøkefull betegnelse på en norsk overklasse som tjente seg rik på foredling og eksport av planker og trelast, særlig på 1700-tallet. Dette handelspatrisiatet eller trelastpatrisiatet var det mektigste norske storborgerskapet før skipsrederne og industriherrene kom på 1900-tallet. Plankeadelen hadde i likhet med den europeiske adelen høy sosial status i samfunnet.

Historie[rediger | rediger kilde]

Godseieren Peder Anker (1749–1824), som i 1772 kjøpte gården Bogstad utenfor Oslo med tilhørende skoger og siden også industri, var en typisk representant for den rike «plankeadelen» i Norge. Han ble Norges første statsminister i unionen med Sverige, og dattera Karen gifta seg seinere med adelsmannen og godseieren Herman Wedel-Jarlsberg. Godseieren er iført uniformsinspirert justaucorps.
Eidsvollsmannen Didrich von Cappelen (1761-1828) tilhørte Skienspatrisiatet

I 1688 ble det innført sagbruksprivilegier i Norge, og disse rettighetene ble av stor økonomisk verdi for de familiene som rådde over dem. Produksjon og handel med trelast var den største næringa i landet fra slutten av 1600-tallet inntil Napoleonskrigene, da det i 1815 oppstod en krise i bransjen. Da Storbritannia, som var den viktigste kunden, innførte strenge tollregler, gikk mye av plankeadelen konkurs. På slutten av 1700-tallet ble dessuten grensa for hvor mye tømmer en kunne ta ut, opphevet, og fra 1825 fikk alle fritt hogge tømmer i egen skog.

Plankeadelen var særlig knyttet til Skien, Drammen, Christiania og Fredrikstad, byer som lå ved utløpet av elver og samtidig nær bankene og administrasjonen på Østlandet. Familiene i plankeadelen kom opprinnelig fra England (Aall, Collett og Bowman), Sverige (Anker), Tyskland (Cappelen, Løvenskiold), og Danmark-Norge (Adeler, Leuch, Holter, Stang, de Tonsberg, Elieson, Mathiesen, Monsen, Blom, Tank, Juel, Kiær). De pleide tett omgang med hverandre og giftet seg ofte inn i hverandres familier for å sikre rikdommene gjennom arv.

Tilsvarende formuende familier fantes også i Trondheim, fremfor alt representert ved handelspatrisiatet i Søgaden, noe som i vår tid er mest synlig gjennom Cecilie Christine Schøllers palé Stiftsgården.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • John Peter Collett og Bård Frydenlund (red.): Christianias handelspatrisiat: En elite i 1700-tallets Norge. Andresen & Butenschøn, 2008. ISBN 82-7694-220-2
  • Lars Fasting og Jiri Havran. Trondheim - gullalder 1760-1860 = The golden age of Trondheim. ARFO, 1997. ISBN 82-91399-05-0
  • Knut Sogner. Plankeadel : Kiær- og Solberg-familien under den 2. industrielle revolusjon. Oslo, Andresen & Butenschøn for Handelshøyskolen BI, 2001. ISBN 82-7694-078-1
  • Erling Rimehaug. Trelastpatrisiatet og den økonomiske politikk i merkantelismens siste periode : en undersøkelse av pengepolitikkens virkninger for norsk trelasteksport 1760-1806. Hovedoppgave i historie ved Universitetet i Oslo, 1975
  • Kari Telste. «Visittstuen som speilbilde av global handel? : handelspatrisiat, selskapsliv og forbruk i Christiania omkring 1760». I: Heimen, nr 4, 2009

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]