Varpebåt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Varpebåt ble tatt i bruk på de norske vassdragene i arbeidet med tømmerfløtingen. Disse erstattet spillflåtene under varping av tømmer og trekking av renskebommer på 1930-tallet.

En slik varpebåt var en mellomstor, åpen flatbunnet båt med et solide jernskrog som kan tålte store påkjenninger, med et motordrevet vinsjespill ombord. Den har enten spiss forbaug eller butt forbaug som «skyver ut» stokker. Det er en plattgatter med flatt speil akterut.

Tømmer ble samlet i ringbommer som var festet til vaieren på båten, deretter kjørte den framover til et feste på land eller i bunnen av sjøen eller elven. Det ble deretter kastet ut en festestokk med en tung stein eller et betongkar som lodd, som kom ned på bunnen. Denne framgangsmåten ble kalt «hengetjuver», tatt fra forgjengeren spillflåten. Varpebåten festet seg til botnfestet, og tømmeret ble trukket mot båten ved å spille inn vaieren. I Lomnessjøen i Rendalen var denne operasjonen for øvrig kalt «kraning».

Varpebåtene kunne også trekke små tømmerbommer på slep og som sett på Mjøsa var de nyttelig på de grunne deler som på Åkersvika. Fram til 1980-årene hadde varpebåtene trukket store sammenbundede flåter med tømmer under de lave bruer ut til sjøen der de store slepebåtene ventet. Til tross for deres størrelse hadde de en imponerende trekkraft.

De var også til stor nytte under landrensk i sjøer og sluttrensk i de større elvene, en variant av denne båttypen kalt «traktorbåt» ble brukt på sorteringslensene for å dytte på tømmeret.

Alle varpebåter har et nummer eller kjennetegn, f.eks VB 31, men noen fikk også et egennavn som i Rendalen og Osen. Der er de to varpebåtene oppkalt etter skikkelser i Jacob Breda Bulls folkelivsskildringer, «Sjulus-Pær» og «Fløtar-Lars».

Litteratur[rediger | rediger kilde]