Otteidkanalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Otteidkanalen
Kart
Otteidkanalen
59°21′03″N 11°44′03″Ø
Kartet over Otteidkanalen

Otteidkanalen var beregnet på å frakte tømmer fra svenske vassdrag Store Le, til Øymarksjøen. Det var også norsk tømmer fra områder som drenerer til Upperudsälven. Skogene i deler av Rømskog gjør det. Fra gammel tid gikk det betydelige tømmerkvanta over eidet mellom de to sjøene, og videre til sagbrukene i Tistedalen og Fredrikshald. Tømmeret ble da kjørt med hest på en stor kjørebru ved østre Otteid, slått ut i Skinnarbutjernet som ligger midt på eidet, og fløtet opp mot vestre Otteid, der det også var kjørebru ned til Øymarksjøen.[1]

Dette var tungvint. I 1824 planla sagbrukerne en kanal over eidet. Engebret Soot fikk oppdraget å bygge kanalen. Den fikk en lengde på 775 meter i den østre delen av tjernet og 140 meter i den vestre. Dammer ble bygd ved utløpet av tjernet og ved enden av kanalene, der det også ble bygd skråplan som tømmeret kunne trekkes opp og ned på. Senere kom det dampdrevne kjerrater.[2] Gjennom kanalene og over tjernet ble tømmeret trukket på forskjellige måter, de siste årene før nedleggelsen av kanaldriften i 1956 med motorbåt.[1]

Sesongrekord i kanalen er 70 000 tylfter. Ved kanaldriften og sagbruket på østre Otteid ble det i sin tid beskjeftiget 60 – 70 mann.

Selve kanalen i begge ender av tjernet er ennå godt synlig, men vannstanden er ikke holdt oppe, og kanalløpet er derfor tørrlagt. Rester av kjerraten i Østre Otteid er det vanskelig å finne spor etter[3][4], mens kjerraten Vestre Otteid er lett å finne igjen. Den er dessverre i forfallen tilstand, men både tømmerrenne, gangspill og drivhjul kan påvises. Dammen som avsluttet kanalen, med samme vannstand som Skinnarbutjernet, er nå gjengrodd men fullt synlig, bare 30 meter fra Øymarksjøen. Det var ved denne dammen vannskillet gikk. 21 er lagt på fylling over dammens østlige side, veien er dagens vannskille.

Gjøsbubanen[rediger | rediger kilde]

Omtrent 1825 ble den 1200 meter lange GjøsbubanenOtteidanlegget i Marker i Østfold bygget. Dette var et jernbaneanlegg som, i en viss konkurranse med kanalfløtningen, muliggjorde tømmertransport mellom innsjøene Store Le og Øymarksjøen. Vognene ble trukket opp ved hjelp av et opphalingsspill, først drevet av hester eller okser, fra 1854 av en stasjonær dampmaskin. Banen var i bruk fra 1825 til 1926.[5] I 1881 ble det overført 2 500 tylfter på jernbanen og 17 400 tylfter over Otteidkanalen.[2] Banens sviller og skinner er for lengst fjernet, men veien inn til Gjøsbu følger i hovedsak jernbanetraseen, og er slik sett fullt synlig med skjæringer og fyllinger. Ved Gjøsbu står ennå en kranvinsj for tømmer som ble benyttet da lastebiler en periode fortsatte transporten der jernbanen slapp. I banens andre ende, ved Bottenvika i Øymarksjøen, synes ennå tømmerkistebindingen fra plassen der tømmeret igjen ble veltet i vannet.

Bygge ny kanal[rediger | rediger kilde]

Det er ved Otteid at Dalslands kanal og Haldenkanalen er nærmest hverandre. Gjennom tidene har det vært flere forslag om å bygge en kanal med sluser. I dag har en slik kanal bare interesse for fritidsbåter. Det er flere hindringer som må overvinnes:

  1. En kanal ville koste minst 35 millioner kroner. Ingen av kanalselskapene har disse pengene. Kanalselskapene finansieres av Västra Götalandsregionen og Østfold fylkeskommune. Men strekningen er helt på norsk mark, og en svensk region må ikke investere penger utenlands, og fylkeskommunen har ikke ønsket å betale selv.
  2. Øymarksjøen ligger 6 meter høyere enn Store Le. Norske kraftverk liker ikke å miste vann som kan gi inntekter (553 m³=9 kWh/slusning).
  3. Svenskene er betenkt fordi de ville få forurenset norsk vann inn i sin kanal.[6]
  4. En kanal ville ytterligere øke risikoen for spredning av krepsepest.

Det finnes idag lastebilstransporter av båter mellom Østre Otteid eller Töcksfors (Dalslands Kanal) og Ørje (Haldenkanalen) i sommersesong.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Smålensveven
  2. ^ a b Norges land og folk
  3. ^ Lokalhistorisk veiviser for Indre Østfold, side 46
  4. ^ Bjørnland/Hajum (1977). Innenlands samferdsel i Norge siden 1800. Transportøkonomisk institutt. s.100-103
  5. ^ Ulf Berntsen (1973). Gjøsbubanen. I På Sporet nr. 12, s. 23. Oslo: Norsk Jernbaneklubb
  6. ^ Ole Kofoed-Olsen, s. 144

Kilder[rediger | rediger kilde]