Kjerraten i Åsa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kjerratmuseet i Åsa

Kjerraten i Åsa er et kulturminne i Åsa i Ringerike som ble etablert i perioden 1807–1850. Kjerraten (fra tysk: Kehrrad; «vendehjul») var et system for å frakte tømmer opp åssiden ved Krokskogen. Anlegget kom istand ved at Peder AnkerBogstad ønsket å omgå tømmertoll (en form for skatt) i Drammensvassdraget, og ble utformet av den svenske ingeniøren Samuel Bagge.

Etablering[rediger | rediger kilde]

Damtjern på Krokskogen var en del av systemet.

Kjerraten ble anlagt av Peder Anker (1749–1824) på Bogstad, som eide store skogarealer i Land og Valdres. Ankers skoger oppstrøms fra Ringerike kunne årlig gi 4000 «tylvter saugtømmer».[1] På denne tiden var Ankers store skoger i Nordmarka og på Krokskogen sterkt uthogd på grunn av jernverksdriften, og Anker ønsket mer tømmer til sagene ved Lysakerelva. Tømmeret ble fløtet ned elver og trukket i «flåter» over Randsfjorden og Sperillen. På Tyrifjorden ble tømmeret sortert og slept gjennom Kroksund og inn Steinsfjorden (fra 1837 med dampbåten «Kong Ring»). Anker trengte en løsning til å frakte tømmer fra Steinsfjorden i Åsa opp til Damtjern og StorflåtanKrokskogen for videre fløtning ned Sørkedalsvassdraget til Bogstadvannet. På denne måten unngikk han tømmertoll i Drammen og fikk i stedet tømmeret til egne sagbruk i Sørkedalsvassdraget. Det kunne ta to til tre år fra tømmeret ble felt til det var fremme ved sagbruket.[2] Åsaelva hadde nok vannføring til å drive Kjerraten bare 5-6 uker på forsommeren. Damtjern ble senere tatt i bruk som magasin for kraftverk i Åsa (Ringerikes første kraftverk) og vannføringen i elven er mindre enn da kjerraten var i drift.[3][4] Det ble ansett som uoverkommelig å frakte tømmeret opp den bratte åsen med hester. Åsen ved Steinsfjorden danner vannskille mellom Drammensvassdraget og Sørkedalsvassdraget. I Sørkedalsvassdraget hadde Anker oppført 14 demninger av stein som tømmeret passerte på vei nedover.[5]

Utforming[rediger | rediger kilde]

Hjulhus nr 5 med vannrenne (bak til venstre), vannhjul (under tak) og rullebane (i forgrunnen), rekonstruksjon ved foreningen kjerratmuseet.

Anlegget virket på følgende måte:

Tømmeret ble fortløpende huket inn på en løpende kjetting som ble trukket av et av de 12 vannhjulene. Ved hvert vannhjul var det en vendeplass der stokkene ble hektet over til neste kjettingsløyfe. Til sammen hadde kjerraten en høydeforskjell på 389 meter over en totallengde på 3 900 meter (lengden trukket av vannhjul skal ha vært 2 825 m[1]), og stokkene brukte ca. 3 timer gjennom kjerraten. Samlet kapasitet var på ca. 240 stokker i døgnet, eller en stokk hvert sjette minutt. Kjerraten hadde en hastighet på omkring 1 km/t. Vannrennene gikk over vannhjulet, og på vannhjulets aksling var det et hjul med pigger som trakk kjettingen. Rullebanene hadde to «etasjer»; på den øvre gikk stokkene og kjettingen, på den nedre gikk kjettingen i retur.[1] Kjettingen var laget på Bærums Verk, og veide til sammen 180 tonn.[6]

Vannhjulene hadde en diameter på 7,5 meter, og var 1,8 meter brede. Akslingene var omkring 4 meter lange, med en diameter på 60 cm, og var satt sammen av fire tilhogde granstokker. Jernet ble smurt med tretjære, tran og grønnsåpe. Det har blitt anslått at en gjennomsnittlig tømmerstokk trukket av kjerraten veide omkring 1000 kg.[2] Det var vann nok til full drift åtte til ti uker om våren, og et par uker om høsten. Et vanlig år fraktet kjerraten opp til 20.000 tømmerstokker.[2] Kjerraten krevde omtrent 100 mann i arbeid når den var i full drift.[7]

Den såkalte «tolver'n», øverst ved ved Storflåtan, var det siste hjulet i kjerraten, men der var tilgangen på vann ofte for liten til å kunne frakte tømmeret opp fra Damtjern. Dette strekket ble derfor erstattet med en skinnegang på sviller, der tømmeret ble fraktet videre på vogner trukket av hester. Skinnegangen besto av planker på høykant (om lag 15 x 20 cm) med 1 x 8 cm jernbeslag. Svillene var av tømmer som var nedgravd av hensyn til hestene. Hjulene var av støpejern; de var relativt små, og hadde flenser. Skinnegangen var 1 meter bred og hadde egne vogner. Vognene kunne ikke snus, og hadde derfor drag i begge ender.[2] På det meste var 16 hester og 16 mann i arbeid, og 1400-1800 tonn tømmer ble fraktet i løpet av en sesong. Dette var trolig Norges første hestejernbane. Restene av tolver'n finnes fortsatt i Vassendvika ved Storflåtan.[4][8][6]

Anlegg[rediger | rediger kilde]

Det kostet ca. 33 000 riksdaler å bygge anlegget, som var konstruert av den svenske ingeniøren Samuel Bagge. Ankers fullmektig Johan Jørgen Krohn medvirket delvis ved organisering av arbeidet og stikking av trasé. Bagge var i tjeneste hos Anker fra 1804, og anlegget var ferdig i 1807. Bagge returnerte til Sverige i 1810.

Arbeidsstyrken ved anlegget var så stor at det ble startet landhandel på stedet mens arbeidet pågikk. Anker begynte trolig planleggingen i 1803.[1][9] Anlegget skal ha kostet 80 000 riksdaler.[10] Innsparingen ved å føre tømmeret over åsen skal årlig ha vært på opp mot 15 000 riksdaler.[11]

Kjerratens rullebaner ble satt på steinfundamenter med noen få meters avstand, til sammen omkring 1000 fundamenter. Omkring 400 mann, mange av dem svenske, arbeidet på det meste med anlegg av kjerraten.[2]

Eiere[rediger | rediger kilde]

Da Anker ble statsminister i Stockholm tok svigersønnen Herman Wedel-Jarlsberg (1779–1840) over driften. Hans enke Karen Wedel-Jarlsberg (1789–1849) overtok i 1840. I 1848 ble skogene i Land og Valdres solgt ut av familien, og kjerraten gikk ut av drift (revet ifølge Christensen).[2][12]

Historisk perspektiv[rediger | rediger kilde]

Kjerraten ble i sin tid regnet som en av de største ingeniørbragder i Norge.[13][6] Ifølge Bård Frydenlunds biografi om Peder Anker, var kjerraten i Åsa et system for tømmertransport det ikke fantes maken til på den tiden.[9] Det er bevart bare små rester av det opprinnelige anlegget. Deler av anlegget er restaurert eller rekonstruert, og vedlikeholdes av en støtteforening. Norsk Skogbruksmuseum laget i 1980 en 7 meter lang modell av kjerraten.[14][15] Peter Christen Asbjørnsen omtaler kjerraten i «En sommernatt på Krokskogen». En samtidig detaljert beskrivelse finnes i Tidsskrift for norsk Personalhistorie utgitt av Bernt Moe.[16][17]

Kjerratmuseet[rediger | rediger kilde]

Den 1. juli 2006 ble det åpnet et eget museum kalt Kjerratmuseet.[18] På museet vises blant annet en 13 meter lang terrengmodell av kjerrattraseèn samt en modell av et hjulhus i målestokk 1:10. Hjulhus nr. 5 lenger oppe langs vassdraget er en rekonstruksjon i opprinnelig størrelse.

Museet forvaltes av Foreningen Kjerratmuseet på frivillig basis. Foreningen har også etablert en nettside med informasjon om Kjerraten og museet.

Kart[rediger | rediger kilde]

Kart som viser de elleve kjerratene som var i drift. Den tolvte ble bygget, men grunnet for lite vann til driften ble den erstattet av en hestebane.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Bjørnstad, O.Chr.(1944): Kjerraten i Åsa. Oslo: Halvorsens bokhandel.
  2. ^ a b c d e f Christensen, Trygve (1997): Sørkedalsvassdraget og Sørkedalen. Fra kjerraten i Åsa til sagene ved Lysakerelva - vannveien fra Tyrifjord til Oslofjord. Oslo: T. Christensen.
  3. ^ Holtvedt, Reidar (1977). Krokskogen. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205105103. 
  4. ^ a b Holtvedt, Reidar (1977). Krokskogen. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205105103. 
  5. ^ Hopstock, Carsten (1997). Bogstad: et storgods gjennom 300 år. Oslo: Boksenteret/Bogstad stiftelse. ISBN 8276831664. 
  6. ^ a b c Borgen, Per Otto (2000). Ringerike: by- og bygdeleksikon. Drammen: Forlaget for by- og bygdehistorie. ISBN 8291649065. 
  7. ^ Hopstock, Carsten (1997). Bogstad: et storgods gjennom 300 år. Oslo: Boksenteret/Bogstad stiftelse. ISBN 8276831664. 
  8. ^ Huseby, Eva (2000). Nordmarksliv: en beretning fra Storflåtan. Oslo: Topografisk. ISBN 8279810021. 
  9. ^ a b Frydenlund, Bård (2009): Stormannen Peder Anker. En biografi. Oslo: Aschehoug, s. 116-117.
  10. ^ Bjørlien, Ole Helmer Engelien (1994). Boka om Land. Oslo: Cammermeyer. ISBN 8291525005. 
  11. ^ Fryjordet, Torgeir (1992). Skogforhold, skogbruk og skogadministrasjon fram til 1850. Oslo: Landbruksdepartementet : Direktoratet for statens skoger. ISBN 8299262402. 
  12. ^ Bjørlien, Ole Helmer Engelien (1994). Boka om Land. Oslo: Cammermeyer. ISBN 8291525005. 
  13. ^ Huseby, Eva (2000). Nordmarksliv: en beretning fra Storflåtan. Oslo: Topografisk. ISBN 8279810021. 
  14. ^ Borgen, Per Otto (2000). Ringerike: by- og bygdeleksikon. Drammen: Forlaget for by- og bygdehistorie. ISBN 8291649065. 
  15. ^ Bjørlien, Ole Helmer Engelien (1994). Boka om Land. Oslo: Cammermeyer. s. 371. ISBN 8291525005. 
  16. ^ Christophersen, H.O. (1981). Krokskogen i gamle dager: en antologi. Oslo: Grøndahl. ISBN 8250403851. 
  17. ^ Asbjørnsen, P.Chr. (1995). Prinsessen som ingen kunne målbinde og andre eventyr. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205229953. 
  18. ^ «Historikk». kjerraten.no (engelsk). Foreningen Kjerratmuseet. Besøkt 11. mai 2022. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kjerraten i Åsa av Ole Christian Bjørnstad, Halvorsens bokhandel (1944)
  • Kjerraten i Åsa av Arve Frydenlund, Årbok nr. 9 Norsk skogbruksmuseum (1981)
  • Stormannen Peder Anker. En biografi av Bård Frydenlund, (2009)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]