Kjerraten i Åsa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 60°07′23″N 10°23′01″Ø

Kjerratmuseet i Åsa

Kjerraten i Åsa er et kulturminne som stammer fra perioden 1807-1850. Kjerraten (fra tysk: Kehrrad; «vendehjul»), ligger i Åsa i Ringerike og var et system for å frakte tømmer opp en åsside. Anlegget kom istand ved at Peder AnkerBogstad ønsket å omgå tømmertoll (en form for skatt) i Drammensvassdraget. Da Anker ble statsminister i Stocholm tok svigersønnen Herman Wedel-Jarlsberg over driften. Karen Wedel-Jarlsberg arvet eiendommen da Anker døde i 1840. I 1848 ble skogene i Land og Valdres solgt ut av familien, og kjerraten ble revet.[1] Deler av anlegget er idag restaurert og vedlikeholdes av en støtteforening.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Kjerraten ble anlagt av Peder Anker (1749–1824) på Bogstad, som eide store skogarealer i Land og Valdres. Ankers skoger oppstrøms fra Ringerike kunne årlig gi 4000 «tylvter saugtømmer».[2] På denne tiden var Ankers store skoger i Nordmarka og på Krokskogen sterkt uthogd på grunn av jernverksdriften, og Anker ønsket mer tømmer til sagene ved Lysakerelva. Tømmeret ble fløtet ned elver og trukket i «flåter» over Randsfjorden og Sperillen. På Tyrifjorden ble tømmeret sortert og slept gjennom Kroksund og inn Steinsfjorden (fra 1837 med dampbåten Kong Ring). Han trengte en løsning til å frakte tømmer fra Steinsfjorden i Åsa opp til Damtjern og Storflåtan på Krokskogen for videre fløtning ned Sørkedalsvassdraget til Bogstadvannet. På denne måten unngikk han tømmetoll i Drammen og fikk i stedet tømmeret til egne sagbruk i Sørkedalsvassdraget. Det kunne ta to til tre år fra tømmeret ble felt til det var fremme ved sagbruket.[1]

Utforming[rediger | rediger kilde]

Hjulhus nr 5 med vannrenne (bak til venstre), vannhjul (under tak) og rullebane (i forgrunnen), rekonstruksjon ved foreningen kjerratmuseet.

Tømmeret ble fortløpende huket inn på en løpende kjetting. Denne ble trukket av et av de 12 vannhjulene. Ved hvert vannhjul var det en vendeplass der stokkene ble hektet over til neste kjettingsløyfe. Til sammen hadde kjerraten en høydeforskjell på 389 meter over en totallengde på 3 900 meter (Bjørnstad oppgir at lengden trukket av vannhjul var 2 825[2]) og stokkene brukte ca. 3 timer gjennom kjerraten. Samlet kapasitet var på ca. 240 stokker i døgnet, eller en stokk hvert sjette minutt. Kjerraten hadde en hastighet på omkring 1 km/t. Vannrennene gikk over vannhjulet og på vannhjulets aksling var det et hjul med pigger som trakk kjettingen. Rullebanene hadde to «etasjer», på den øvre gikk stokkene og kjettingen, på den nedre gikk kjettingen i retur.[2] Vannhjulene hadde en diameter på 7,5 meter og var 1,8 meter brede. Akslingene var omkring 4 meter lange med en diameter på 60 cm satt sammen av fire tilhogde granstokker. Jernet ble smurt med tretjære, tran og grønnsåpe. Christensen anslår at en gjennomsnittlig tømmerstokk trukket av kjerraten veide omkring 1000 kg. Det var vann nok til full drift åtte til ti uker om våren, og er par uker om høsten. Et vanlig år fraktet kjerraten opp til 20.000 tømmerstokker.[1]

Den såkalte «tolver'n», øverst ved ved Storflåtan, var siste hjulet, men her var tilgangen på vann ofte for liten til å kunne frakte tømmeret opp fra Damtjern. Dette strekket ble derfor erstattet med en skinnegang på sviller der tømmeret ble fraktes videre på vogner trukket av hester. Skinnegangen besto av planker på høykant med jernbeslag. Skinnegangen var 1 meter bred og hadde egne vogner, vognene kunne ikke snus og hadde derfor drag i begge ender.[1] Dette kan være Norges første hestejernbane. Restene av tolver'n finnes fortsatt i Vassendvika ved Storflåtan.

Anlegg[rediger | rediger kilde]

Det kostet ca. 33 000 riksdaler å bygge anlegget, som var konstruert av den svenske ingeniøren Samuel Bagge og arbeidet ble ledet av Ankers fullmektig Johan Jørgen Krohn.[omstridt ][trenger bedre kilde] Bagge var i tjeneste hos Anker fra 1804 og anlegget var ferdig i 1807, Bagge returnerte til Sverige i 1810. Arbeidsstyrken ved anlegget var så stor at landhandler slo seg ned mens arbeidet pågikk. Bjørnstad antok at Anker begynte planleggingen i 1803.[2] Kjerratens rullebaner ble satt på steinfundamenter med noen få meters avstand, til sammen omkring 1000 fundamenter. Omkring 400 mann, mange av dem svenske, arbeidet på det meste med anlegg av kjerraten.[1]

Kjerratmuseet[rediger | rediger kilde]

Den 1. juli 2006 ble det åpnet et eget museum dedikert i kjerratens navn, Kjerratmuseet. Her står det blant annet en 13 meter lang terrengmodell av kjerrattraseèn samt en modell av et hjulhus i målestokk 1:10. Hjulhus nr 5 lenger oppe langs vassdraget er en rekonstruksjon i opprinnelig størrelse. Museet forvaltes av Foreningen Kjerratmuseet på frivillig basis. Foreningen har også etablert en nettside med informasjon om Kjerraten og museet.

Kart[rediger | rediger kilde]

Kart som viser de elleve kjerratene som var i drift. Den tolvte ble bygget, men grunnet for lite vann til driften ble den erstattet av en hestebane.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Hestebanen er regnet som Norges første jernbane.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Christensen, Trygve (1997): Sørkedalsvassdraget og Sørkedalen. Fra kjerraten i Åsa til sagene ved Lysakerelva - vannveien fra Tyrifjord til Oslofjord. Oslo: T. Christensen.
  2. ^ a b c d Bjørnstad, O.Chr.(1944): Kjerraten i Åsa. Oslo: Halvorsens bokhandel.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kjerraten i Åsa av Ole Christian Bjørnstad, (1941)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]