Motorsag

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Stihl bensindrevet motorsag

En motorsag er en motordrevet sag for å felle og kviste trær.

Motorsager drives vanligvis av en bensinmotor som driver et sagkjede som går langs kanten på et bredt og langt blad, som kalles sverd. Motorsager har ofte totaktsmotor, da dette gir et best mulig forhold mellom vekt og motoreffekt; en stadig ingeniørmessig ufordring ved produktutviklingen er å utvikle mer effektiv redskap mens vekten holdes nede. Ulempen ved totakt- sammenliknet med firetaktsmotor er bl.a. en betydelig grad av støy. Mindre motorsager, ofte drevet med elektrisitet, finnes for hobbybruk og mindre skjærearbeid.

Da motorsagene kom gjorde de hogstarbeidet lettere og raskere, men i skogbruket har motorsagene etter hvert blitt erstattet av hogstmaskiner, som gjør hogstarbeidet langt mer effektivt.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Sagkjedet på en motorsag

Øks var det viktigste redskapet for felling, kapping og kvisting i lang tid, men tomanns stokksager som først var brukt for kapping, tok opp konkurransen i nyere tid. I 1850 ble det lagt ned forbud mot øksebruk for felling av salgsvirke i Norge. De første enmannssager, tømmersvanser, kom med svenske tømmerhoggere til Norge ved århundreskiftet til det tjuende århundret. Sagbruk var allikevel et meget anstrengende arbeid, og det var derfor en pågang i ønsket om motordrift gjennom 1800-tallet. Den første dampdrevne motorsagen ble patentert i USA i 1858, men A. Ransomes i 1879 klart å finne opp den første praktiske dampsagen, Ransome Steam Tree Feller, som kunne sendes ut i et avvirkningsområde med en dampkjel i senteret hvorfra slanger gikk til sagene. Dette var begynnelsen på motoriserte sager, som i de neste tiår var utviklet med ulike drivemetoder og ulike fremgangsmetoder for saging.[1]

De første brukbare motorsagene kom som tomannssager i 1917. Enmannsmotorsagene kom i bruk like etter den annen verdenskrig. De første sagene ble brukt til felling og kapping. Rundt 1970 ble sagene så lette at de var brukbare til å kviste med. I 1925 kom Fezer & tool eller i dag Festool med verdens første transportable motorsag som kunne brukes av to eller en personer.

Innføringen av motorsagen var ikke populært til å begynne med i de norske skogene hvor skogsarbeiderne var skeptisk mot kostbare og kompliserte motorredskaper, dermed måtte staten grepet inn for å finne de beste egnede eksempler og åpne opp for bruk i skogsarbeid. Stortinget vedtok et innkjøp av 1000 motorsag fra USA og Canada i 1947, bare 200 ble solgt i det neste året. Allikevel skulle motorsagen få sitt gjennombrudd i 1950-tallet ettersom mangel på arbeidskraft og krav om rasjonalisering tvunget fram kostnadskutt. Den norske motorsagprodusenten Jobu A/S som hadde startet i 1947, produserte en lokal enmannssag utformet som et håndredskap, Jobu Junior, som svar på skogsarbeidernes ønsker om et enkelt og praktisk redskap.[2] Jobu Junior var den letteste motorsagen i verden med en vekt på 11 kg i sin tid, og ble raskt et populært valg. Jobu ble en kjent merke blant de mange motorsagprodusentene fram til 1980, over 340,000 motorsager var produsert fra 1948 til 1980.[3]

Bruksområder[rediger | rediger kilde]

Motorsager kan benyttes til:

  • trefelling, kvisting og kapping av trær til sagtømmer (skurdtømmer), eller til ved
  • fjerning av problematiske trær som står i fare for å falle ned over veier, bygninger eller mennesker. Her blir gjerne den mer hendige topphåndsaga foretrukket,
  • skulptur, produksjon av stoler eller mer raffinerte kunstverk,

Verneutstyr[rediger | rediger kilde]

Hjelm med hørselvern.

Motorsag er et kraftig og potensielt farlig redskap om den ikke brukes riktig, derfor bør man alltid bruke verneutstyr når man arbeider med motorsag. Typer verneutstyr omfatter

  • Vernebukse – på grunn av redskapets utforming og at arbeidet bør foregå i lav høyde ut fra ergonomiske hensyn, er beina sterkt utsatt for kuttskader.
  • Vernestøvler, kan ha ståltupp som gir noe beskyttelse mot fallende kubber eller stokker.
  • Hjelm med hørselvern og visir, beskytter mot hørselsskader, fallende greiner og spruten av sagflis fra maskinen.

I tillegg er det sikkerhetsutstyr montert på selve motorsagen, for å beskytte brukeren ytterligere dersom ett uhell skulle skje. Dette sikkerhetsutstyret inkluderer, men er ikke begrenset til:

  • Kjedebrems - En bøyle montert fremme ved håndtaket like over kjedet på motorsagen. Bøylen er koblet til en kraftig brems som er koblet til drivhjulet som drar kjedet på sagen. Ved tilbakeslag eller andre uhell som medfører fare for at motorsagen spretter opp, vil kjedebremsen stanse motorsagen effektivt før motorsagen treffer brukeren.
  • Høyrehåndsvern - Ekstra bredt håndtak på undersiden av gassknappen som beskytter høyrehånden mot slag nedenfra.
  • Kjedefanger/stopper - Stopper kjedet på motorsagen fra å sprette opp og treffe brukeren hvis kjedet skulle briste, noe som kan skje når kjedet begynner å bli gammelt.

Andre verneutfordringer[rediger | rediger kilde]

Brukeren vil puste inn eksos (fra sagmotoren under bruken), samt sagkjedeolje som spruter ut på kjedet for å smøre dette, og spres som en tåke i luften på grunn av kjedets aksjon. Begge deler kan medvirke til alvorlige helseproblemer. For å redusere eksosproblemet finnes det såkalt miljøbensin hvor enkelte skadelige stoffer er fjernet. Denne selges ferdig blandet med totaktsolje på kanner. (finnes også uten for firetaktsmotorer i gressklippere m.m.). Det finnes også biologisk sagkjedeolje som alternativ til den mer tradisjonelle, mineralske oljen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jensen, s. 9-10
  2. ^ Jensen, s. 15
  3. ^ Jensen, s. 65-69

Litteratur[rediger | rediger kilde]