Svartfotkatt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Svartfotkatt
Nomenklatur
Felis nigripes
Burchell, 1824
Populærnavn
svartfotkatt
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenRovpattedyr
FamilieKattefamilien
SlektFelis
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
VU - SårbarUtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig
VU - Sårbar

VU — Sårbar
Sliwa et al. (2016)[1]

Økologi
Habitat: terrestrisk, typisk savanne, gressletter, halvørken
Utbredelse: Afrika

Svartfotkatt (Felis nigripes) er et lite rovpattedyr i kattefamilien og inngår der som den fysisk minste kattearten i tamkattlinjen. Den er stedegen for det sørlige Afrika. Arten har 19 kromosompar.[2] To underarter ble tidligere akseptert, men variasjonen var klinisk, så nå regner man arten som monotypisk.[3]

Svartfotkatten er oppført som sårbar på IUCNs rødliste og ble sist vurder 5. februar 2016.[1] Det er desssuten oppført på CITES Appendix I.[3]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Nærbilde av svartfotkatt i Wuppertal Zoo.
En hvilende svartfotkatt.

Svartfotkatt er Afrikas minste nålevende kattedyr.[4] Hannene har en kroppslengde på 37–52 cm, mens hunnenes måler 35–41 cm. I tillegg kommer halen med cirka 12–20 cm. Hannene veier typisk 1,5–2,5 kg (snitt 1,93 kg), mens hunnene typisk veier 1–1,6 kg (snitt 1,3 kg). Skulderhøyden ligger på cirka 25 cm.[3]

Pelsen har lys kanelbrun til blekbrun grunnfarge og er dekket av tilnærmet sorte runde eller avlange flekker og lysere bukside. Den er myk og tett, lenger i vinterhalvåret enn sommerhalvåret. Hodet er bredt og har to svarte kinnstreker på hver side og nesten hvitt kjeveparti. Nesen er liten og har rødlig brusk. Ørene er normalt til bredt ansatt og avrundet i spissene. Lemmene er korte og potene sorte.[3]

Svartfotkatten er utbredt i det sørlige Afrika, primært i Sør-Afrika og Namibia. Utbredelsen i Zimbabwe og det sørligste Angola er marginal. Den er også observert i Botswana, men ikke i senere år.[5] Arten trives på tørr åpen savanne og gressletter, i Karoo (halvørken), og i Namibørkenen og Kalahari (dog ikke i de tørreste og mest sandholdige delene). Den kan opptre i høyder opp mot 2 000 moh.[3]

Arten er sky og typisk skumrings- og nattaktiv.[3] Atferdsstudiene er fåtallige, og basert på få individer.[5] Om dagen skjuler svartfotkatten seg i huler og hviler, eventuelt i ganger etter springharer eller muldvarper, eller i uthulte termittuer osv. Det siste har gitt den det ikke helt korrekte tilnavnet «maurtuetiger» (av «miershooptier») enkelte steder i Sør-Afrika.[6]

Den har territorier, som i gjennomsnitt er på henholdsvis cirka 25 og 10 km² for henholdsvis hanner og hunner. Territoriet til én hann overlapper typisk 1–4 hunners. På kattevis duftmarkerer de territoriene ved hjelp av urin, og ved å klore opp eller gni seg inntil passende gjenstander – men også med avføring.

Svartfotkatten er i motsetning til mange andre katter en dårlig klatrer. Derimot er den glad i å gå. Den er oppgitt å tilbakelegge gjennomsnittlig 5 km pr. natt på jakt etter bytte (Armstrong, 1977). En annen undersøkelse viste gjennomsnittlig 8,42±2,09 km pr. natt, mot 5,1±3,35 km for den afrikanske villkatten selv om sistnevnte er betydelig større[5].

Artens skrik er uvanlig kraftig for en så liten katt, og artsfrender kan høre skriket på lang avstand. Som andre kattedyr har den også en rekke andre lydytringer. Naturlige fiender er større rovpattedyr (større kattedyr, villhunder osv.), store rovfugler og slanger.

Svartfotkattens spiseseddel og jaktteknikk er typisk for små kattedyr. Den pleier å smyge seg innpå byttet, men kan også ligge og lure utenfor en gnagergang. Av fugler er bakkerugende arter mest utsatt, men svartfotkatten kan også ta fugler i flukt.

Den beskjedne størrelsen gjør at svartfotkatten hovedsakelig tar små dyr. Menyen varierer likevel mye, avhengig av hva som finnes på stedet, trolig også av individuelle vaner og ferdigheter. På spiseseddelen står først og fremst små pattedyr, dernest småfugl. En undersøkelse viste at gnagere og spissmus utgjør 55 % av dietten, og småfugl 20 %.[7] Et 6-års feltstudium av 17 individer i Sør-Afrika viste at av 1725 byttedyr, fordelt på 55 arter, utgjorde små pattedyr (5–40 g) 39 % av biomassen, småfugl (<40 g) 16 %, større pattedyr 33 %, større fugl 10 %, amfibier og reptiler 1 %, og virvelløse dyr 1 %.[5] Svartfotkatten kan også ta betydelig større byttedyr, som hvitskafttrappe og kapphare - men dette synes å forekomme nokså sjelden. En legende som hevder at den kan drepe sjiraffer ved å kutte halspulsåren på dem, tilhører de mindre troverdige innen sjangren, men sier noe om svartfotkattens ry for mot og villskap. Kanskje historien har opphav i at noen har sett en slik katt ved et sjiraffkadaver. Den kan iallfall spise av kadavere. Sikkert er det at den forsvarer seg kraftig hvis det trengs. Fysiske lover gjør dessuten at en liten katt under ellers like forhold er kjappere enn en stor, og at den derfor kan virke hissigere – og at den trenger relativt mer mat. Svartfotkatten er da også kjent som en storspiser; en hann kan spise opptil 450 g på ett døgn[8], selv om gjennomsnittet er beregnet til 250 g (Sunquist & Sunquist 2002). Den store matlysten kan delvis ha sammenheng med at arten (i likhet med sandkatten) helt eller nesten klarer seg uten vann ved å utnytte vanninnholdet i maten. Dette er en ypperlig tilpasning til tørre strøk, i tillegg til at katten er mindre utsatt for fiender ved vannhullene.

Arten er solitær utenom paringstiden. Hunnen går drektig i cirka 63–68 dager.[3] Hun yngler om sommeren (oktober–mars) og får 1–4 unger, som oftest to. Ungene har en fødselsvekt på 60–90 gram og avvennes normalt etter cirka to måneder. Hunner er paringsdyktige etter cirka 12 måneder, mens hanner gjerne må bli 24 måneder først.[3] Hunnen får av og til to kull i løpet av sommeren.

Som andre kattunger blir ungene født blinde og hjelpeløse. De kan gå innen to uker, begynner å ete fast føde etter en måneds tid og er avvent etter ca. to måneder. Etter fem måneder kan de klare seg selv, men kan følger moren litt til. Kjønnsmodne blir de først etter ca. 20 måneder.[9]

Svartfotkatten kan bli minst sju år, og opptil 16 år i fangenskap.[4]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger «Felids and Hyenas of the World».[3] IUCN/SSC Cat Specialist Group støtter ny inndeling av kattefamilien (Felidae), og herunder også en ny inndeling i gruppen av småkatter (Felis).[10] Den nye inndelingen anerkjenner også inndelingen av kattefamilien i åtte distinkte klader, i henhold til Johnson et al. (2006).[11]

Treliste

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sliwa, A. (1994): «Black-footed cat studies in South Africa» i: Cat News 20, s. 15–19.
  • Armstrong, J. (1977): «The development and hand-rearing of black-footed cats» i: Eaton, R. L. The World's cats; the proceedings of an International Symposium. Vol. 3 nr. 3. Winston Wildlife Safari, Oregon, s. 71–80
  • Sunquist, M. & Sunquist, F. (2002): Wild cats of the World. Chicago: University of Chicago Press. ISBN 0-226-77999-8. s. 76–82

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Sliwa, A., Wilson, B., Küsters, M. & Tordiffe, A. 2016. Felis nigripes (errata version published in 2020). The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T8542A177944648. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-1.RLTS.T8542A177944648.en. Accessed on 03 August 2023.
  2. ^ Stephen J. O'Brien, Joan C. Menninger, William G. Nash. 2006-04-14. Atlas of Mammalian Chromosomes. John Wiley & Sons, 14. apr. 2006 - 544 sider. Besøkt 2015-12-21
  3. ^ a b c d e f g h i Castelló, José (2020). «Felinae: Tamkattlinjen». Felids and Hyenas of the World. USA: Princeton University Press. s. 200–201. ISBN 978-0-691-20597-7.  doi: https://doi.org/10.1515/9780691211862-009
  4. ^ a b «Black-footed cat Felis nigripes». IUCN/SSC Cat Specialist Group. Besøkt 3. august 2023. 
  5. ^ a b c d Sliwa, A. 2008. Felis nigripes. In: IUCN 2011. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2011.2.
  6. ^ A. Sliwa (2006) Atomic Kitten BBC Wildlife (November 2006): 36–40
  7. ^ Black-footed Cat Working Group
  8. ^ Ukjent. (2009): «Black footed cat» Arkivert 4. mai 2012 hos Wayback Machine.. Indian Tiger Welfare Society
  9. ^ Garman, Andrew (1997): «Black-footed Cat» Arkivert 11. februar 2009 hos Wayback Machine.. Big Cats Online
  10. ^ Kitchener, A. C., Breitenmoser-Würsten, C., Eizirik, E., Gentry, A., Werdelin, L., Wilting A., Yamaguchi, N., Abramov, A. V., Christiansen, P., Driscoll, C., Duckworth, J. W., Johnson, W., Luo, S.-J., Meijaard, E., O’Donoghue, P., Sanderson, J., Seymour, K., Bruford, M., Groves, C., Hoffmann, M., Nowell, K., Timmons, Z. & Tobe, S. (2017). «A revised taxonomy of the Felidae: The final report of the Cat Classification Task Force of the IUCN Cat Specialist Group» (PDF). Cat News. Special Issue 11. 
  11. ^ Johnson, W. E., Eizirik, E., Pecon-Slattery, J., Murphy, W. J., Antunes, A., Teeling, E., & O'Brien, S. J. (2006). The late Miocene radiation of modern Felidae: a genetic assessment. Science, 311(5757), 73-77. doi: https://doi.org/10.1126/science.1122277

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Svartfotkatt&oldid=23739962»