Gepard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gepard
Gepard (Acinonyx jubatus) Foto: schani
Gepard (Acinonyx jubatus)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Acinonyx jubatus
Schreber, 1775
Norsk(e) navn: gepard
Hører til: pumaer og geparder,
mindre kattedyr,
kattefamilien
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigVU - Sårbar

VU — Sårbar

Habitat: gresskledt savanne med krattskog
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Gepard
Gepard er i dag utbredt i Afrika, syd for Sahara, og Iran
Underarter:
  • Asiatisk gepard
  • Nordvestafrikansk gepard
  • Nordøstafrikansk gepard
  • Sørafrikansk gepard
  • Østafrikansk gepard

Gepard (Acinonyx jubatus) er et stort kattedyr som hører til i gruppen pumaer og geparder. Den finnes i Afrika, syd for Sahara, og i det nordøstlige Iran. Geparden er verdens hurtigste pattedyr og kan trolig oppnå en toppfart på omkring 110 km/t.

Nyere forskning viser at slekten geparder (Acinonyx) er en søsterslekt til pumaer (Puma). Samlet refereres det gjerne til denne gruppen i nyere forskning som pumalinjen (Acinonychini).

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Navnet gepard stammer fra gresk og betyr kattepanter. Det engelske navnet – cheetah – stammer fra hindi (chita) og betyr prikket eller den prikkede. Slektsnavnet Acinonyx stammer fra de greske uttrykkene acin, som betyr torn, og onyx, som betyr klo. Dette henspiller på dyrets manglende evner til å trekke inn klørne, slik andre kattedyr kan. Den manlignende behåringen ved manken er trolig opphavet til andre ledd i det vitenskapelige navnet på arten – jubatus -, som på latin betyr man.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Unge geparder
Gepard som markerer territorium (Namibia)

Geparden er et strømlinjeformet, langstrakt og langbeint rovpattedyr som kan minne om mynder. Den har dyp brystkasse og er svært smal rundt lovet. Genetisk står den også hundedyrene nærmere enn alle andre kattedyr, men noen nær slektning er den ikke. Hannene er noe større enn hunnene.

Geparden har et relativt lite og rundt hode med små runde ører og tydelige utvendige tårekanaler som renner ned mot munnvikene fra innsiden av øynene. Den har en lang hale som brukes som balanse- og styreror i høy fart. Den dentale utrustningen er beskjeden til kattedyr å være, noe som kan være en evolusjonær tilpasning for å få plass til den utvidede nesegangen disse dyra har. Pelsen er gulbrun med karakteristiske mørke prikker som kan minne om leopardens rosetter. Av og til kan man også se geparder med et stripe- eller marmorlignende prikkmønster, men disse er mer sjeldne. Fargevarianten kalles gjerne kongegepard. På manken er pelsen gjerne noe lenger (og tufset) enn ellers på kroppen, noe som kommer best til uttrykk på unger og ungdyr.

Geparden veier normalt ca. 37-65 kg og har en kroppslengde fra snutespiss til haletipp på ca. 175-220 cm. Skulderhøyden er i gjennomsnitt ca. 80-85 cm.

Geparden lar seg temme i stor grad, og opp gjennom århundrene har den derfor vært et populært kjæledyr for rike og adelige. Man regner med at de første gepardene ble temmet alt for 5 000 år siden, men den har aldri blitt domestisert.

Kongegepard[rediger | rediger kilde]

Kongegepard

Kongegepard er en genetisk variant. Flekkmønsteret over ryggen, av og til også langs den øvre delen av flankene, går over i et stripelignende mønster, som av og til kan minne om rosetter langs flankene på dyret. Årsaken er en mutasjon i det genetiske arveanlegget. Det recessive genet som trengs for at fenomenet skal oppstå må derfor arves fra begge foreldrene.

Kongegepard har av noen blitt klassifisert som en egen underart (A. j. rex), men dette har i dag liten konsens internasjonalt. Kongegepard ble først oppdaget i Zimbabwe i 1926. Den ble for en kort periode (19271939) lansert som en egen art, men dette måtte revideres da Reginald Innes Pocock ikke kunne framlegge tilstrekkelig bevis. Første gang man kunne fotografere en levende kongegepard var i Kruger nasjonalpark i 1974.

I mai 1981 ble det født to kongegeparder ved De Wildt Cheetah Center i Sør-Afrika. Det hendte etter at to gepardsøstre var blitt paret med en viltfanget gepardhann fra Transvaaldistriktet og fødte hvert sitt kull. Begge kullene inneholdt en kongegepard. Siden er det født flere kongegeparder ved dette gepardsenteret.

Utbredelse og habitat[rediger | rediger kilde]

En gang i tiden var geparden utbredt i både Afrika, Eurasia og Nord-Amerika, men i dag er det først og fremst i Afrika at man finner dette kattedyret.

Det hersker uenighet omkring totalbestanden av gepard i verden, men IUCN hevder at det er lite trolig at den overstiger 10 000 dyr. Trenden er også at bestanden minker. Noe over 7 000 av dyrene regnes som «kjente» av forskerne, hvorav 4 500 befinner seg i det sørlige Afrika. Av disse befinner cirka 2 000 dyr seg i Namibia og cirka 1 800 i Botswana ifølge IUCN.

En begrenset populasjon på omkring 60-100 dyr (iflg. IUCN, men ulike kilder oppgir ulike tall) av asiatisk gepard fines imidlertid fortsatt i et begrenset område ved Kaspihavet, i det nordøstlige Iran. Det er også mulig at noen individer overlever i Tyrkia og Turkmenistan, men disse er i såfall udokumenterte. Populasjonen av asiatisk gepard er således kritisk truet av utryddelse.

Geparden trives best der det er en kombinasjon av åpen savanne, gressland (høyt gress) og krattskog, men dette kattedyret kan av og til også finnes i fjellområder og ørkenstrøk. Mange geparder foretrekker også jordbruksland. I Namibia holder 95 % av gepardpopulasjonen til på jordbruksområdene. Bestandens framtid i dette landet er svært usikker, fordi bøndene hvert år mister omkring 10% av buskapen sin til dette rovpattedyret.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Gaparden er mest aktiv på dagtid, siden den da har størst sjanse til å unngå konflikter med sine største konkurrenter i matfatet; løveer og hyener, som er mer aktive når det mørkner. Arten er normalt solitær som voksen, men yngre hanner kan opptre i små flokker på 2-5 dyr – kalt koalisjoner eller unkarsflokker. I områder der andre store rovpattedyr er utryddet, kan man av og til også finne geparder i flokker på opp mot 14-19 dyr. I enkelte sammenhenger har det også blitt registrert at hunner og hanner kan danne små koalisjoner utenom paringstiden. Dyr som lever i en koalisjon vil styrke samholdet gjennom gjensidig pelsstell. Når de hviler søker de til høyereliggende områder, der de kan ha oversikt over byttedyr og fiender. Denne atferden gjør også at geparden foretrekker savanne og krattskog der det finnes godt med slike hvilesteder.

Hunner og hanner kommer normalt bare sammen under paringstiden. Etter dette forlater hannene hunnene og slutter seg til sine tidligere koalisjonspartnere, som de samarbeider med når de jakter, forsvarer seg mot andre rovpattedyr, og forsvarer sitt territorium mot inntrengen fra artsfrender.

Kommunikasjon[rediger | rediger kilde]

Geparder kommuniserer gjennom en rekke forskjellige lyder og kroppsspråk. Hvesing og knurring er tegn på aggresjon og følges av en truende positur, der blant annet ørene legges flatt, tennene blottlegges, muskulaturen spennes, og kroppen stilles i angrepsstilling. På baksiden av ørene har geparden en hvit flekk som blottlegges når ørene legges flate. I tillegg til lynder og kroppsspråk kommuniserer geparden gjennom markeringer med urin, duftkjertler og kloremerker.

Jakt og diett[rediger | rediger kilde]

Ungkarsflokk i Lewa viltreservat (Kenya)
Unge geparder som spiser

Geparden er verdens hurtigste landbaserte pattedyr og kan trolig oppnå en toppfart på omkring 110 km/t over en kort strekning, men det har aldri blitt dokumentert. Den høyeste farten som er dokumentert er 102,4 km/t. Dette skjedde i Kenya, og det var en 35 kg tung hunngepard som løp 220 yards (201,2 m) tre ganger, med 30 minutters hvile mellom hvert løp.[2]

Geparden er en usedvanlig dyktig og høyt spesialisert jeger. Den regnes som verdens mest effektive solitære jeger. Bare afrikansk villhund overgår den i effektivitet, men den har fordel av sin flokkmentalitet.

Vanligvis fanger denne katten byttet etter en kort sprint, der farten kan komme opp i 80-110 km/t. Den kan akselerere fra 0-75 km/t på to sekunder og hvert byks kan utgjøre 7-8 meter. For å sette dette i perspektiv, kan en gepard foreta et byks hvert 0,28. sekund. Til sammenligning kan en hest foreta et byks hvert 0,44. sekund og oppnå en toppfart på ca. 70-75 km/t. Årsaken til gepardens utrolige fart og spenst ligger i den svært fleksible ryggsøylen og den eksplosive muskulaturen. Den lange halen brukes som styrestang/balanseror. Kattens svært fleksible hofteledd gjør den dessuten i stand til å foreta meget krappe svinger i høy fart. Også håndleddene og skulderleddene er mer fleksible enn normalt.

Geparden jakter med synet som viktigste sans. Når et passende bytte er funnet sniker den seg så nær det som mulig, før den setter inn et avgjørende angrep gjennom en sprint. Jakten er på langt nær vellykket i alle tilfeller, men når den er det, slår den bena unna byttet med framlabbene, med en kombinasjon av fart og styrke. I snitt lykkes geparden med å nedlegge byttet i ca. 70% av sine angrep. Når byttet er nedlagt dreper den det ved kvelning, gjennom å «klemme av» lufttilførselen ved strupehodet. Den voldsomme energiutladningen gjør at gepardens temperatur stiger faretruende høyt. Den må derfor hvile før den kan spise. I denne fasen er den svært utsatt for predasjon fra andre rovpattedyr, eksempelvis løver og hyener (og i en viss utstrekning sjakaler), og det hender ofte at den taper byttet til sine nærmeste konkurrenter i matveien. Geparder vil heller aldri forsvare et bytte, et resultat av at styrken er ofret på bekostning av høy fart.

Geparder er rene kjøttetere, som i nesten 100 % av tilfellene nedlegger byttet selv. Thompsongasell er det mest populære byttedyret for en gepard, men den tar også en rekke andre dyr, for eksempel gnukalver, steinbukk, hare, kudu, impala, springbukk, vortesvin, fugl med mer.

Reproduksjon[rediger | rediger kilde]

Geparden er truet av innavl og mangler genetisk variasjon. Årsaken er en pest som feide inn over Afrika under siste istid, for omkring 10 000 år siden. Bare noen få tusen dyr overlevde. Den har dessuten blitt jaktet til nær utryddelse av europeiske og asiatiske kongelige gjennnom de siste århundrene. Bare noen få hundre dyr overlevde. Resultatet ble en genpool som var for liten, slik at nesten alle nålevende geparder er i slekt.

Geparden er den mest reproduktive av alle store kattedyr, allikevel er den en truet art. Det skyldes at ca. 90 % av alle gepardunger dør i løpet av de første tre månedene, enten på grunn av matmangel og mangel på genetisk mangfold (ca. 40 %), eller fordi de blir drept (ca. 50 %) av løver, leoparder, hyener eller sjakaler. Disse ser på geparden som en konkurrent i matfatet og benytter i så måte enhver anledning til begrense bestanden.

Hunnen går drektig i ca. 90-95 dager og føder gjerne 3-5 unger, av og til opp mot åtte. Hannen deltar ikke i oppdragelsen og matingen av ungene. Mora kan forlate ungene i inntil 48 timer for å skaffe mat til å opprettholde nok morsmelk. Dersom det blir for lite mat, kan det hende at hun forlater ungene. Ungene avvennes i 6-8 ukers alderen og vil da forlate hiet og følge moren. Fra de er ca. seks måneder gamle vil mora skaffe de skadd vilt som de kan øve seg på, før det spises. Fra de er ca. åtte måneder vil de begynne å jakte selv, men de er i liten grad særlig dyktige og suksessfulle. Ungene forlater gjerne mora når de blir ca. 15-24 måneder gamle. Fullt utdannede jegere blir de ikke før de er omkring tre år gamle.

Evolusjon og systematikk[rediger | rediger kilde]

Gepard er eneste nålevende art i slekten Acinonyx og var tidligere klassifisert i underfamilien Acinonychinae. Nå er imidlertid slekten omplassert, med bakgrunn i nye morfologiske og molekylære data, i slekten mindre kattedyr (Felinae).[3]

Forskerne mener at geparden er det eldste av alle nålevende kattedyr, noe som kan være en indikasjon på hvorfor denne katten ikke har klør som kan trekkes inn. Ny forskning har imidlertid antydet at geparden kan ha et felles opphav med Puma concolor (puma) og Herpailurus yaguarondi (jaguarundi), separert for omkring 6,9 millioner år siden.[4] Et slikt slektskap har også vært antydet av forskere tidligere, blant annet av Johnson og O’Brien i 1997[5] og Bininda-Emonds m. fl. i 1999.[6]

Gepardene oppsto trolig i Afrika og migrerte kort tid etter til Eurasia. Evolusjonært skilte trolig gepardene lag med de andre store kattedyrene under miocen, for ca. 26-7,5 millioner år siden. Det var omtrent på samme tid som gasellene oppsto. Den første ekte geparden var trolig Acinonyx pardinensis, som oppsto under pliocen (for omkring 7,5-3,75 millioner år siden). Den var større enn dagens gepard, og det er funnet fossile rester etter den i både Europa og Asia. For om lag 3,8-1,9 millioner år siden (pleistocen) oppsto det en ny art kalt Acinonyx intermedius. Den var noe mindre og den utvidet sitt eksistensområde til å omfatte større deler av Kina. Under pleistocen fantes det dessuten to arter med gepard i Nord-Amerika, kalt Miracinonyx studeri og Miracinonyx trumani. Begge hadde morfologiske trekk som kan sammenlignes med dagens gepard, blant annet den anatomiske utformingen av hodet. En annen art, som levde i Nord-Amerika under tidlig pleistocen (ca. 1,5-1 millioner år siden), var Miracinonyx inexpectatus. Den var trolig nært beslektet med puma. Forskerne tror at denne geparden var hurtigere enn puma og kraftigere enn dagens gepard. Miracinonyx inexpectatus hadde klør som kunne trekkes inn.

Det er beskrevet en rekke varianter av gepard, hvorav flere har vært beskrevet som egne underarter.

Underarter[rediger | rediger kilde]

Krausman og Morales anerkjente i 2005 fem underarter, hvorav to er kritisk utryddningstruet.[7] Arten som sådan regnes som sårbar.

  • A. j. hecki (Hilzheimer, 1913): Nordvest-Afrika (kritisk utryddningstruet)
  • A. j. fearsoni (Smith, 1834): Øst-Afrika
  • A. j. jubatus (Schreber, 1775): Sør-Afrika
  • A. j. soemmerringi (Fitzinger, 1855): Nordøst-Afrika
  • A. j. venaticus (Griffith, 1821): Nord-Afrika til det sentrale India (kritisk utryddningstruet)

A. j. venaticus og A. j. raineyii (sistnevnte er en genetisk variant av førstnevnte) er sammenlignet i genetiske studier og funnet å være svært like. Fra 1987 til 2005 ble allikevel disse regnet som to underarter.[8]

A. j. venaticus kalles gjerne asiatisk gepard. Til nå har man regnet med at denne underarten bare har overlevd i et svært begrenset område av Iran (ved Kaspihavet). Krausman og Morales (2005) inkluderer imidlertid også geparder fra områder det nordlige Sahara til denne underarten. Utbredelsesgraden for denne underarten er derfor usikker. I NARCAGs (North African Region Cheetah Action Group) novembermøte i 2006 anbefalte Belchabir at det ble foretatt en genetisk studie av geparder som lever i Algerie for å klargjøre om disse tilhører underarten A. j. hecki eller A. j. venaticus. For øyeblikket reges imidlertid A. j. venaticus som unik for Asia (Iran).

Utdødde arter[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bauer, H., Belbachir, F., Durant, S., Hunter, L., Marker, L., Packer, K. & Purchase, N. 2008. Acinonyx jubatus. In: IUCN 2009. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2009.1. Besøkt 14. juni 2009
  2. ^ Sharp, N.C.C. 1997. Timed running spead of a cheetah (Acinonyx jubatus). J. Zool, London 241 (493-494).
  3. ^ Dr. Pamela Owen, 2001, Acinonyx jubatus (On-line), Digital Morphology. Besøkt 22 .juni 2009
  4. ^ Eizirik DL, Moore F, Flamez D, Ortis F. 2008. Use of a systems biology approach to understand pancreatic b-cell death in Type 1 diabetes. Biochem Soc Trans 36:321–27.
  5. ^ Johnson WE, O'Brien SJ, 1997. Phylogenetic reconstruction of the Felidae using 16S rRNA and NADH-5 mitochondrial genes. J Mol Evol. 44:(suppl 1) S98-S116.
  6. ^ •Bininda-Emonds ORP, Gittleman JL, and Purvis A (1999) Building large trees by combining phylogenetic information: a complete phylogeny of the extant Carnivora (Mammalia). Biological Reviews 74 pp143-175
  7. ^ KRAUSMAN, P. R., and S. M. MORALES. 2005. Acinonyx jubatus. Mammalian Species 771:1-6.
  8. ^ O'Brien, S.J., D. E. Wildt, M. Bush, T.M. Caro, C. Fitzgibbon, I. Aggundey, and R.E. Leakey. 1987 East African cheetahs: Evidence for two population bottlenecks? Proceedings of the National Academy of Sciences USA 84:508-511.
  9. ^ Christiansen, J., and J.H. Mazák. 2008. A primitive Late Pliocene cheetah, and evolution of the cheetah lineage. National Academy of Sciences. Publisert online før trykking.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Acinonyx jubatus – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Acinonyx jubatus – detaljert artsinformasjon