Kinesisk fjellkatt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kinesisk fjellkatt
Kinesisk fjellkatt (Felis bieti)
Kinesisk fjellkatt (Felis bieti)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Felis bieti
Milne-Edwards, 1892
F. silvestris bieti
Norsk(e) navn: kinesisk fjellkatt,
gresskatt,
gobikatt,
kinesisk ørkenkatt,
kinesisk steppekatt m.m.
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Rovpattedyr
Familie: Kattefamilien
Slekt: Småkatter
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigVU - Sårbar

VU — Sårbar[1]

Habitat: terrestrisk, gressland og skog, ikke snødybder over 20 cm
Utbredelse: Tibetplatået
Utbredelseskart for kinesisk fjellkatt

Kinesisk fjellkatt (Felis bieti) er en monotypisk felide i gruppen småkatter (Felis). Katten er stedegen for et begrenset område av den nordøstre delen av Tibetplatået, i grensestrøkene mellom det vestre Kina, Tibet og Mongolia. Lokalt kalles den også gresskatt, mens den andre steder kan gå under navn som gobikatt, kinesisk ørkenkatt eller kinesisk steppekatt.[2] Den er sjelden og meget sky av natur.[2] Katten karakteriseres av sine lys blå øyne,[2] noe som kan gi assosiasjoner til flere tamkattraser. Katten ble første gang fotografert i det fri i 2007.[2]

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Noen regner med tre underarter (bieti, chutchta og vellerosa), men variasjonene er kliniske og savner både molekylær og biogeografisk støtte. De fleste betrakter den derfor som monotypisk.

Forskerne har lenge diskutert om denne katten skal regnes som en selvstendig art eller en underart av villkatt (F. silvestris). Ifølge Carlos A. Driscoll med flere bør den regnes som en underart,[3][4] men i henhold til Kitchener og Rees (2009) bør den betraktes som en selvstendig art.[5] Forskning med DNA har antydet at den kan ha oppstått fra asiatisk villkatt (F. ornata), men denne er fysisk ganske mye mindre enn kinesisk fjellkatt.

Forskning publisert i 2021 viser at kinesisk fjellkatt, asiatisk villkatt og tamkatt danner tre distinkte genetiske klynger, og at alle tre er nærmere beslektet med villkatt (F. silvestris) enn med svartfotkatt (F. nigripes) i Afrika og jungelkatt (F. chaus) i Midtøsten og Asia. Samlet sett så indikerer dette at den kinesiske fjellkatten, asiatiske villkatten, og tamkattens aner hadde en felles progenitor som levde for omkring 1,5 millioner år siden.[2] Det er imidlertid fortsatt et åpent spørsmål om disse kattene skal defineres som underarter eller selvstendige arter.[2]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Kinesisk fjellkatt ligner europeisk villkatt, men den sandfargede pelsen, som har innslag av sort i tuppene på dekkhårene, mangler et like tydelig mønster. Buken er blekt utfarget. De horisontale stripene i ansiktet og på leggene er nærmest usynlige. Ørene har sorte tupper. Hodet er bredt og rundt. Halen har 3–6 sorte ringer ytterst og haletippen er sort. Kroppsbygningen er kompakt og lemmene relativt korte.[6] Voksne dyr veier normalt 5,5–9 kg, har en kroppslengde rundt 60–84 cm, og en hale som i tillegg er 29–35 cm lang.[6]

Pels av kinesisk fjellkatt ble for første gang samlet for forskningsøyemed av den franske ekspedisjon ledet av prins Henri av Orléans og Gabriel Bonvalot som krysset Sentral-Asia i 1889. Pelsene ble kjøpt på markedsplasser i den kinesiske provins Sichuan.[7] På grunnlag av disse pelsene ble arten vitenskapelig beskrevet i av den franske zoologen Alphonse Milne-Edwards i 1892. De benyttede felleksemplarene befinner seg i dag i Muséum national d'histoire naturelle i Paris.

Kinesisk fjellkatt er utbredt i temperert gressland (gresskledde stepper) og skog knyttet til Tibetplatået i det sørvestre Gansu, Indre Mongolia, østre Qinghai og Xinjiang i Kina,[1] der den primært trives i høyder mellom 2 800 og 4 100 moh.[6] Det er også kjent at katten holder til på grensen mot Taklamakanørkenen, men den ferdes normalt ikke i selve ørkenen. Lite er kjent omkring økologien og trusselbildet, men den regnes som sjelden. IUCN oppfører katten som sårbar og bestanden som synkende.[1] Den lever solitært utenom paringstiden og jakter mest på smågnagere, pipeharer og fugler (spesielt fasaner), men man regner også med at den eter åtsel. Lokalt jaktes den for pelsens skyld.[1][6]

Omkring selve paringen vet man ingen ting, men hunnen går drektig i cirka 60 dager og føder ungene i et hi, som hun har overtatt etter en annen art (som hun kan ha jaget vekk eller drept).[6] Svært lite annet har vært kjent om yngelfasen, inntil noen forskere oppdaget et produktivt hi i midten av september i 2018, i et område i Sanjiangyuanregionen man tidligere ikke hadde regnet med at den fantes.[8] Hiet var okkupert av en hunnkatt med to kattunger, én av hvert kjønn skulle det vise seg. Forskerne bestemte seg for å kameraovervåke hiet og områdene rundt i en viss utstrekning. Et område på cirka 26 km ble overvåket, og det ble oppdaget ynglinger i fem andre hi i de påfølgende månedene. Den første hunnen flyttet ungene til et nytt hi etter ei ukes tid, men kun cirka 670 m unna det gamle hiet. Det ble ikke registrert at hun diet ungene etter at de ble flyttet første gang. De ble i det andre hiet i bare fire dager, før hun på nytt flyttet ungene til et tredje hi, som først ble oppdaget i desember. Årsaken til flyttingene er ukjent, men det kan ha med beiting fra jak (Bos grunniens) å gjøre. Mora og ungene forlot det tredje hiet på selveste julekvelden, og ungene fulgt med mora til ut i februar 2019.[8]

Det viser seg at kattungene har et ganske distinkt ringmønster på halen mens de er små. Ringene er så distinkte at forskerne enkel kunne skille ungene fra hverandre, omtrent som man kan skiller hvaler fra hverandre på halen. Når ungene er små er det 5–6 sorte ringer, men etter hvert som de vokser til falmer de innerste ringene gradvis vekk til 3–4. Bare de tre ytterste ringene forblir distinkte fra ungene er omkring fire måneder gamle.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Riordan, P., Sanderson, J., Bao, W., Abdukadir, A. & Shi, K. 2015. Felis bieti. The IUCN Red List of Threatened Species 2015: e.T8539A50651398. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2015-4.RLTS.T8539A50651398.en. Downloaded on 12 July 2021.
  2. ^ a b c d e f David Grimm (2021) China’s most mysterious wildcat may not be its own species. Plants & Animals, Science. June 23, 2021. Besøkt 2021-07-12.
  3. ^ Carlos A. Driscoll, et al. (2007). The Near Eastern Origin of Cat Domestication. Science 317, 519. DOI: https://doi.org/10.1126/science.1139518 http://www.sciencemag.org/cgi/reprint/317/5837/519.pdf Besøkt 14. juli 2009
  4. ^ Breitenmoser, U., Breitenmoser-Wursten, C., Sanderson, J., Mallon, D.P. & Driscoll, C. 2008. Felis silvestris ssp. bieti. In: IUCN 2009. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2009.1. http://www.iucnredlist.org/details/8539/0 Besøkt 14. juli 2009
  5. ^ Kitchener, A.C. and Rees, E.E. 2009. Modelling the dynamic biogeography of the wildcat: implications for taxonomy and conservation. Journal of Zoology 279(2): 144-155.
  6. ^ a b c d e Castelló, José R. (2020). Princeton Field Guides – Felids and Hyenas of the World. Princeton and Oxfordshire: Princeton University Press. ISBN 978-0-691-20597-7. 
  7. ^ Sunquist, s. 58
  8. ^ a b c Han, X. S., Chen, H. Q., Dong, Z. Y., Xiao, L. Y., Zhao, X., & Lu, Z. (2020). Discovery of first active breeding den of Chinese mountain cat ( Felis bieti). Zoological research, 41(3), 341–344. https://doi.org/10.24272/j.issn.2095-8137.2020.039

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Mel Sunquist und Fiona Sunquist: Wild Cats of the World. The University of Chicago Press, Chicago 2002, ISBN 0-226-77999-8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]