Halvbjørnfamilien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Halvbjørnfamilien
Vanlig vaskebjørn (Procyon lotor)
Vanlig vaskebjørn (Procyon lotor)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Procyonidae
John Edward Gray, 1825
Norsk(e) navn: halvbjørnfamilien,
halvbjørner,
vaskebjørner
Hører til: mårlignende rovpattedyr,
rovpattedyr, pattedyr
Antall arter: 18–20
Utbredelse: Amerika
Habitat: terrestrisk, limnisk
Arter:

Halvbjørnfamilien (Procyonidae) kalles også halvbjørner eller vaskebjørner og består av 2 underfamilier med tilsammen 6 slekter og 18-20 arter med små rovpattedyr, der 2 av artene er omdiskuterte blant taksonomer. Halvbjørner og bjørner (Ursidae) skilte trolig lag for omkring 30 millioner år siden. Halvbjørner finnes kun på det amerikanske kontinentet, fra det sydlige Canada til det nordlige Argentina. Som sådan trives disse dyra i alt fra ørken og nordlige skogområder til tropisk regnskog og sump- og våtmarksområder.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Procyonidene er en gruppe nattaktive rovpattedyr som i størrelse varierer ganske mye. Det minste dyret i denne familien veier mindre enn 1 kg, mens det største kan veie over 20 kg. Noen arter har en slank kroppsform, mens andre er kompakte. Alle har imidlertid en middels lang til lang hale. Pelsen er vanligvis brun, gråbrun eller grå, av og til med kontrastmarkeringer i ansiktet og med ringmønster på halen. De fleste har et relativt kort snuteparti og et bredt ansikt. Hodet som sådan er gjerne bestykket med stående korte ører, som kan være både rund og spisse. Alle arter regnes som mer eller mindre trelevende. De søker således ofte opp i trær når de føler seg truet eller skal hvile. Disse dyra regnes som altetere og noen av dem er som sådan ofte å se på såkalte «raid» i folks søpplekasser o.l. Føden inkluderer alt fra matavfall til små pattedyr og fugl.

De store gruppene[rediger | rediger kilde]

Olingogruppen (Potosinae) lever i regnskogen i Mellom-Amerika og de nordvestre delene av Sør-Amerika, der de trives i høyder fra havnivået og opp til 2 000 moh. Man finner de således i land som Colombia, Costa Rica, Ecuador, Honduras, Nicaragua, Panama, Peru, og Venezuela. Tradisjonelle olingoer ligner på viklebjørnen, som er en del av denne gruppen, men mangler gripeegenskapen denne har i halen.

Vaskebjørngruppen (Procyoninae) lever primært i løvskogområder og jungel, fra Canada i nord til det nordlige Sør-Amerika i sør. De tradisjonelle vaskebjørnartene foretrekker løvskog, men har tilpasset seg godt til mennesklige inngrep i sine naturlige leveområder. Det finnes 7 kjente arter, hvorav 1 art er antatt utdødd. Det siste eksemplaret av Barbados vaskebjørnen (Procyon gloveralleni) ble observert i 1964 (Lazell, 1972), men er tatt med her fordi det ikke er 100% sikkert at den er utdødd. Nesebjørnene ligner mye på vaskebjørnene, men har et lengre snuteparti som er bevegelig. Ringhalekattene er mye slankere, mindre og mer langstrakte, og de har en lang hale med ringmønster.

Omdiskuterte arter[rediger | rediger kilde]

De såkalte pygmeartene, hvitneset dvergnesebjørn (Nasua nelsoni) og Cozumel Island vaskebjørn (Procyon pygmaeus), som lever på Cozumel Island, utenfor Yucatánhalvøya i Mexico, er omdiskuterte som egne arter blant taksonister. Mange mener de morfologisk sett snarere bør betraktes som underarter av henholdsvis Nasua narica og Procyon lotor. Det er imidlertid markante forskjeller, så vi har valgt å liste de som egne arter her, fordi flertallet ser ut til å gjøre nettopp det.

Systematikk[rediger | rediger kilde]