Pantergaupe
| Pantergaupe også kjent som iberiagaupe | |||
|---|---|---|---|
,_Almuradiel,_Ciudad_Real,_Espa%C3%B1a,_2021-12-19,_DD_07.jpg) | |||
| Nomenklatur | |||
| Lynx pardinus (Temminck, 1827) | |||
| Synonymi | |||
| Felis pardina Temminck, 1827 | |||
| Populærnavn | |||
| pantergaupe, iberiagaupe | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Pattedyr | ||
| Orden | Rovpattedyr | ||
| Familie | Kattedyr | ||
| Slekt | Gaupelinjen | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste: | |||
ver 3.1  VU —
Sårbar | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk, skog, krattskog og beiteland, stort sett i fjell | ||
| Utbredelse: | Den iberiske halvøy (endemisk) | ||
 Utbredelsen i 2003 (sort) og 2023 (rød) | |||
Pantergaupe eller iberiagaupe (Lynx pardinus), også kalt «iberisk gaupe» og tidvis «spansk gaupe», er et monotypisk rovpattedyr i kattefamilien (Felidae), der den inngår i gruppen ekte gauper (Lynx). Arten er i dag endemisk til den iberiske halvøy, men har tidligere hatt en større utbredelse i Sør-Europa. Pantergaupa har 19 kromosompar.[2]
Arten ble i en periode regnet som verdens mest trua rovpattedyr, men tidlig på 2000-tallet ble det igangsatt et avlsprogram for å sikre artens eksistensgrunnlag. Gjeninnføringsprogrammer ble igangsatt fra desember 2009, noe som betydelig reduserte sannsynligheten for utryddelse, slik demografiske modeller antydet. I senere år har bestanden derfor tatt seg kraftig opp. Verdens naturvernunion har nylig oppjustert status for arten til sårbar[1] og arten er nå reintrodusert til en rekke steder i Spania og i det sørøstre hjørnet av Portugal.
Etymologi
[rediger | rediger kilde]Det er uklart om det offisielle norske populærnavnet på arten er pantergaupe eller iberiagaupe. Begge navnene er i bruk, men ifølge Fauna Europaea er iberiagaupe det offisielle norske navnet på arten.[3] Ifølge EUNIS Biodiversity Database er imidlertid pantergaupe det offisielle norske navnet på arten.[4] Arten nevnes ikke av Artsdatabanken.
Beskrivelse
[rediger | rediger kilde]
Pantergaupa blir 65–92 cm lang og veier omkring 8–16 kg.[5] Halen er kort og utgjør cirka 11–16 cm. Levetiden er opp mot 14 år og kullene teller som regel 1–4 unger.[6] I snitt veier hanner 12,8 kg og hunner cirka 9,3 kg.[5] Halen er kort og utgjør cirka 11–16 cm. Levetiden er opp mot 14 år og kullene teller som regel 1–4 unger.[6] Hannene er generelt større og tyngre enn hunnene.[6]
Pantergaupe er omtrent halvparten så stor som gaupe (L. lynx). Når det gjelder både økologi og gjennomsnittlig kroppsvekt, ligner imidlertid pantergaupa svært på kanadagaupe (L. canadensis) og rødgaupe (L. rufus) i Nord-Amerika.[6]
Arten har et lite hode med store øyne, kort kropp og lange bein. Halen er kort med svart tupp, og på ørene har den karakteristiske svarte hårdusker/øredusker. Pelsen til pantergaupa varierer i farger fra gul, grå, rød eller brun med brune eller svarte flekker/prikker. Buken er lys i fargen. Pantergaupa har dessuten en tydelig ansiktskrans, som blir mer fremtredende hos voksne individer.[6]
I regionen Doñana har et pelstemønster bestående av mørke flekker og striper dominert siden tidlig på 1960-tallet, mens flere typer mønster (fra små, lite markerte flekker til store, mørke flekker) forekommer naturlig i Sierra Morena.[6]
Habitat
[rediger | rediger kilde]Habitatet ligger for det meste i fjellstrøk med semitørre forhold. Pantergaupa trives i skog med sparsom undervekst, mosaikker av krattskog og beiteland, jordbruksmosaikker med dyrket mark og spredte flekker med tett trevegetasjon.[1]
Sammenhengende åpent jordbruksland, jaktområder for storvilt, omfattende husdyrhold med høy dyretetthet og skogbruk er arealer som generelt unngås av pantergaupa. Moderat menneskelig aktivitet kan tolereres dersom andre habitatkomponentene ellers er gunstige.[1]
Atferd
[rediger | rediger kilde]
Pantergaupa er en trofisk spesialist som er strengt avhengig av relativt tette bestander av kanin (Oryctolagus cuniculus) for å kunne reprodusere. En kombinasjon av faktorer som direkte og indirekte reduserte kaninforekomsten i stor skala var hovedårsaken til den vedvarende tilbakegangen for gaupa i løpet av andre halvdel av 1900-tallet.[1]
Arten er hovedsakelig aktiv ved skumring og om natten, men kan også være aktiv på dagtid. Hjemmeområdene varierer mellom 4 og 30 km². Der kaniner er tallrike er hjemmeområdene mindre, enn der kaniner er fåtallige. Hannenes leveområder er vanligvis større enn hunnenes og overlapper ofte med flere hunner. I Doñana er gjennomsnittsstørrelsen på hannenes hjemmeområde 18 km² og hunnenes 10 km². Hunngaupas områder er eksklusive. Den daglige bevegelsesavstanden for pantergaupa er rundt 7 km, og hanner beveger seg vanligvis lenger enn hunner. Arten har begrenset spredningsevne og har vanskeligheter med å krysse åpne områder som er bredere enn 5 km. Gaupa bruker urin og avføring til kommunikasjon.[6]
Omkring 80–100 % av pantergaupas diett består av kaniner. Noen gauper sper imidlertid på dietten med å jakte på andre arter, inkludert fugler. Pantergaupa dreper dessuten både rødrev og tamkatter, men den eter dem ikke.[6] På motsatt side er rødrev, kongeørn, iberiaørn og mårdyr konkurrenter om kaninbestanden, hvis avkom også jaktes på av forvillede tamkatter, enkelte slager og mindre rovfugler. Dessuten har spanjoler og portugisere lange tradisjoner med kaninjakt, som jaktes intensivt med få restriksjoner (helårsjakt uten kvoter) i Spania. Portugal er mer regulert.
Parringstiden er mellom januar og juli, med en topp i januar–februar. De fleste fødsler skjer i mars–april. Drektigheten varer i omtrent to måneder. Vanligvis overlever én til to unger, per hunn, til de blir selvstendige ved 7–10 måneders alder. Ungene begynner å spre seg i alderen 8–28 måneder. Første reproduksjon for hunner avhenger av demografiske og miljømessige forhold, men kan skje allerede ved to års alder – da med lavere overlevelse. I populasjoner med høy tetthet avgjøres tidspunktet for første reproduksjon av når hunnen får et territorium. I naturen får hunner vanligvis unger fra de er 3 til 9 år gamle.[6]
I løpet av de siste to tiårene har bevaringsarbeidet for gaupa fokusert på å redusere menneskeskapt dødelighet og å øke tettheten av kaniner, enten i områder med gjenværende gaupepopulasjoner eller i områder som er utvalgt for gjeninnføring innenfor dens historiske utbredelsesområde. Samtidig begynte kaninbestander spontant å blomstre mange steder. Den samlede effekten av naturlig gjenoppblomstring av kaniner og bevaringstiltak – spesielt gjeninnføring – gjorde det mulig for den pantergaupa å vokse eksponentielt i antall og å utvide sitt geografiske område tilsvarende.[1]
Taksonomi
[rediger | rediger kilde]Molekylære analyser har ifølge Encyclopedia of Life anslått at pantergaupa oppsto som egen linje for om lag 2,588 millioner år siden. Tidligere ble pantergaupa regnet som en underart av eurasisk gaupe (L. lynx), men nå anerkjennes den som en selvstendig art i kattefamilien, både genetisk og morfologisk.
Inndeling
[rediger | rediger kilde]Fylogenien under er i henhold til Johnson mfl. (2006).[7] Den viser blant annet at gaupe og pantergaupe er søstertaxa.
| Lynx |
| ||||||||||||||||||
Utbredelse
[rediger | rediger kilde]Det er lenge antatt at pantergaupas geografiske utbredelse har vært betydelig større enn i dag. For å undersøke dette sekvenserte forskere 152 basepar (bp) av cytokrom b-genet og 183 bp av kontrollregionen i mitokondrie-DNA fra 20 fossile gaupelevninger fra sen pleistocen og holocen, funnet i Sør-Europa. Og resultatene bekrefter tilstedeværelsen av pantergaupe utenfor den iberiske halvøya, og demonstrerer at dette er en såkalt palaeoendemisk art som i holocen og sen pleistocen hadde en bredere utbredelse i Sør-Europa. I tillegg ble begge de to nålevende palearktiske gaupeartene (pantergaupe og gaupe) dokumentert ved Caverna delle Arene Candide (ei svært betydningsfull prehistorisk grotte, beliggende i Liguriaregionen nord i Italia) under den siste istiden.[8]
Pantergaupa var i mange år bare kjent fra to svært begrensede populasjoner i Sørvest-Spania. I 2005 ble totalbestanden estimert til kun 84 kjønnsmodne individer, men i 2022 (tre generasjoner senere) var dette tallet økt til 648 kjønnsmodne individer, noe som utgjør en åtte ganger økning i bestandsstørrelse. Tilsvarende ble det observert en sju ganger økning i arealet gaupa okkuperer – fra 449 km² i 2005 til 3 320 km² i 2022.[1] I dag er pantergaupa en av Europas strengest beskyttede arter, med ambisiøse bevaringsprogrammer både i Spania og Portugal.[6]
Per 2022 var det fem populasjoner på halvøya, hvorav 50 voksne individer i Doñana, 322 i Sierra Morena, 110 i Toledofjellene og 68 i Matachel i Spania, samt 98 voksne individer i Vale do Guadiana i Portugal.[6]
Den største trusselen mot pantergaupa er risikoen for sammenbrudd i europeiske kaninbestander over store områder. En slik plutselig nedgang i kaniner kan tenkes å skyldes langvarige sykdomsutbrudd, slik man har sett de siste 70 årene.[1]
Før tiltakene
[rediger | rediger kilde]Mellom 1960 og 1978 mistet pantergaupa omtrent 80 % av sitt naturlige habitat, noe som førte til en dramatisk nedgang i bestanden. Dette skyldtes blant annet utbygging, jordbruksekspansjon og veibygging som fragmenterte leveområdene. Frem til 1950-tallet betalte dessuten den spanske staten ut dusør for å drepe gauper, da de ble sett på som skadedyr. Det virker nesten ubegripelig med dagens bevaringsfokus, men den gang var rovdyrene ofte mål for statlige utryddelsestiltak – både for å beskytte husdyr og fremme jaktbart småvilt.
I 1987–1988 ble det anslått at det fortsatt fantes 1 136 gauper i Spania, men i 2002 var det bare to små, isolerte bestander igjen: én i det sørvestlige Spania, i Andújar-Cardeña i den østlige delen av Sierra Morena, og én i Doñana-Aljarafe-området, i det vernede Doñana-området og de omkringliggende områdene. De to gjenværende bestandene ble anslått å bestå av henholdsvis 25 (Andújar-Cardeña) og 18 (Doñana) voksne individer.[6]
Pantergaupa fantes kun med sikkerhet i små isolerte områder i Sørvest-Spania. Det var usikkert om den fortsatt også eksisterte i Portugal. I Spania var det kun to levedyktige populasjoner, der bestanden i en periode var nede i 84 voksne individer, ifølge IUCN. Av disse befant 24–33 av dyra seg i Coto Doñana området og 60–110 i Andújar-Cardeña i det østre Sierra Morena. I 2009 rapporterte lokale myndigheter i Andalucía at det var 220 viltlevende individer der (inkludert årets kull), mot 209 året før. I 2004 var tallet 154 individer. Populasjonen i Sierra Morena var størst og stabil og talte omkring 160 individer, mens den i Doñana talte omkring 60 individer.[9]
Lokalt ble det igangsatt et program for å redde pantergaupa. Dette har i senere år hatt suksess, slik at prosjektet fra desember 2009 kunne gå igang med å sette ut gauper i naturen. I alt ble seks radiomerkede gauper (tre hanner og tre hunner) parvis reintrodusert i Guadalmellato-distriktet i det nordre Andalucía. Til å begynne med ville gaupene være sikret av fire hektar store inngjerdinger og TV-overvåkning. Senere ble dyra sluppet fri i nærområdene av inngjerdingene. Det forelå også planer om i 2010 å reintrodusere gauper i Guarrizas-distriktet i det østre Andalucía.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e f g h Rodríguez, A. 2024. Lynx pardinus. The IUCN Red List of Threatened Species 2024: e.T12520A218695618. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2024-1.RLTS.T12520A218695618.en. Accessed on 08 July 2025.
- ^ Stephen J. O'Brien, Joan C. Menninger, William G. Nash. 2006-04-14. Atlas of Mammalian Chromosomes. John Wiley & Sons, 14. apr. 2006 - 544 sider. Besøkt 2015-12-21
- ^ Prof. Dr Wieslaw Bogdanowicz. Lynx pardinus (Temminck, 1827). Accessed through: Fauna Europaea at http://www.faunaeur.org/full_results.php?id=305369
- ^ Lynx pardinus (Temminck, 1827) in Roug S (2010). EUNIS Biodiversity Database. European Environment Agency. Checklist dataset https://doi.org/10.15468/wgd298 accessed via GBIF.org on 2025-07-08.
- ^ a b Olney, H. 2009. Lynx pardinus (On-line), Animal Diversity Web. Besøkt 21. juni 2009
- ^ a b c d e f g h i j k l Iberian Lynx Lynx pardinus. IUCN/SSC Cat Specialist Group. Besøkt 2025-07-09
- ^ Warren E. Johnson,, Eduardo Eizirik, Jill Pecon-Slattery, William J. Murphy, Agostinho Antunes, Emma Teeling, Stephen J. O'Brien. 2006-01-06. The Late Miocene Radiation of Modern Felidae: A Genetic Assessment. Science, vol. 311 no. 5757 pp. 73-77. DOI: 10.1126/science.1122277. Besøkt 2013-10-12
- ^ Ricardo Rodríguez-Varela, Antonio Tagliacozzo, Irene Ureña, Nuria García, Evelyne Crégut-Bonnoure, Marcello A. Mannino, Juan Luis Arsuaga, Cristina Valdiosera (2015) Ancient DNA evidence of Iberian lynx palaeoendemism. Quaternary Science Reviews, volum 112, p. 172-180, ISSN 0277-3791, DOI: https://doi.org/10.1016/j.quascirev.2015.01.009
- ^ Dan Ward. (2009). First Iberian Lynx Reintroductions, Challenging Predator Control and Volunteering for the Iberian Lynx. LynxBrief No. 14, December 2009. Besøkt 2010-02-07
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) pantergaupe i Encyclopedia of Life
- (en) pantergaupe i Global Biodiversity Information Facility
- (en) pantergaupe hos Fauna Europaea
- (en) pantergaupe hos Fossilworks
- (en) pantergaupe hos ITIS
- (en) pantergaupe hos NCBI
- (en) Kategori:Lynx pardinus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Lynx pardinus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Lynx pardinus – detaljert informasjon på Wikispecies
