Fugler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Fugler
Lundefugl (Fratercula arctica)
Lundefugl (Fratercula arctica)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Aves
L., 1758
Norsk(e) navn: fugler
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Gruppe: Amnioter
Antall arter: 10 000+[1]
Habitat: alle
Utbredelse: hele kloden
Delgrupper:

Fugler (Aves) er tobeinte, varmblodige virveldyr som nedstammer fra de skjellkledte, øglelignende sauropsidene. En av fuglenes mest framtredende egenskaper er at de fleste artene kan sveve (fly) i luften. Fugler karakteriseres av en fjærkledt kropp, et hode der munnen former et nebb av hornstoff, forlemmer som har utviklet seg til vinger, og en hul beinbygning som gjør individet svært lett i forhold til størrelsen. Den siste resten av skjellkledningen som dekket deres fjerne forfedre, finnes i dag kun på føttene, men er hos noen arter blitt erstattet med fjær. Alle nålevende arter antas å stamme fra en felles vegetariansk stamform som mistet tennene sine for omtrent 116 millioner år siden.[2][3]

Avhengig av hva man regner som en art, finnes det i dag mer enn 10 000 fuglearter i verden.[1] Fuglene varierer mye i størrelse. Den minste arten er bikolibri som kun veier omkring 2 g, mens den største er strutsen som kan veie opp mot 150 kg.

Fugler er svært forskjellige, også med hensyn til ernæring. De fleste artene er dagaktive, men noen er også nattaktive, for eksempel ugler. Noen arter er svært gode flygere som kan være på vingene i flere år (seilere), uten å være nedenom landjorden, mens andre tilbringer hele eller store deler av livet på bakken (kivier), trærne (kakapo) eller i tilknytning til vann (pingviner, andefugler). Mange trives best i tropiske eller subtropiske strøk, mens andre har tilpasset seg den tempererte eller til og med arktiske sonen på kloden.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Knoppsvanene er blant de største fuglene som kan fly

Fugler har et hardt nebb uten tenner og et lett, men sterkt skjelett. Armene eller de fremre lemmene har blitt omdannet til vinger og kroppen er dekket av fjær (fjærdrakt). Fugler har høyt stoffskifte og legger egg med hardt skall.

Flygeevne[rediger | rediger kilde]

De aller fleste fugler kan fly, selv om enkelte arter, særlig arter som har blitt isolert på øyer uten naturlige predatorer eller har blitt spesielt storvokste, har mistet flygeevnen. Verdens største nålevende fugl er struts (Struthio camelus), som kan veie mer enn 150 kg og bli opp mot 275 cm høy, men den tilhører en gruppe fugler (strutsefugler) som er alt for store til å kunne fly. Til gjengjeld er disse fuglene svært hurtige til bens. De største (altså tyngste) fuglene som kan fly er trapper (koritrappe og stortrappe kan veie opp mot 19 kg) og svaner (knoppsvane kan veie opp mot 15 kg).

Av andre fugler som ikke kan fly, kan nevnes pingviner, som i stedet har utviklet flygeevnen til å svømme med (de «flyr» når de dykker), samt rariteter som den særegne kakapoen (Strigops habroptila), som tilhører gruppen med New Zealand-papegøyer (Strigopidae), storfotrikse (Megacrex inepta), galapagosskarv (Phalacrocorax harrisi) og chileskovleand (Tachyeres pteneres) med flere. Mange arter har dessuten redusert flygeevne, som oftest for å kunne kompensere for andre behov fuglene har, for eksempel for bedre å kunne dykke i vann eller klatre på greiner i trær.

Flygeløse fugler mangler ofte et naturlig forsvar mot predatorer og har opp gjennom århundrene gjerne blitt offer for utryddelse, når mennesker og deres kjæledyr (katter og hunder, som er rovpattedyr), har innvandret til fuglenes leveområder, som tradisjonelt aldri har hatt naturlige predatorer.

Noen arter har også utviklet flygetekninkken i motsatt retning, til det ekstreme. Det gjelder for eksempel fugler i gruppene med seilere og kolibrier. Noen seilere kan være på vingene i opp mot tre år i ett strekk. De eter, sover og parer seg i luften, og lander kun i forbindelse med eggleggingen. Kolibriene på sin side har utviklet flygingen til et kunststykke; de kan både hovre (altså henge stille i luften) og fly sideveis og baklengs, samt opp og ned, som det passer seg. Siden kolibriene for det meste eter nektar fra blomster, har denne spesielle og svært energikrevende flygetekninkken vært nødvendig å utvikle for å komme til næringskildene.

Åndedrett[rediger | rediger kilde]

Fugler har 9 par luftsekker i tillegg til luftrør og lunger. Disse luftsekkene er festet både i den fremre og den bakre enden av fuglen. Lungene hos en fugl består ikke av alveoler. De har lange rør som luften går rett gjennom. Dermed får de frisk luft i lungene hele tiden, istedet for at gammel luft blir igjen i lungene slik det gjør hos mennesket. Særlig i stor høyde kommer denne mekanismen til sin rett, da det gjelder å oppta tilstrekkelig oksygen fra lufta når de flyr. I strupehodet hvor luftrøret deler seg i to bronkier finner vi stemmeapparatet deres, kalt syrinx (fuglene mangler stemmebånd).

Respirasjonssyklusen består således av fire faser:

  • Når fuglen puster inn første gang, går luften til de bakre luftsekkene.
  • Når fuglen puster ut, går luften videre til lungene.
  • Når fuglen puster inn igjen, går luften videre til de fremre luftsekkene, mens ny luft kommer inn i de bakre luftsekkene.
  • Når fuglen puster ut, går luften fra de fremre luftsekkene ut via luftrøret, mens luften fra de bakre luftsekkene går inn i lungene.

Sanseorganene[rediger | rediger kilde]

Fossekallen er Norges nasjonalfugl, og arten har utmerket syn både på land og når den dykker i vann

Øyet[rediger | rediger kilde]

Øyet hos fuglene har i motsetning til øyet hos pattedyr ikke en rund form, men en konkav. Dette gir mindre bevegelsesfrihet, men desto bedre syn. En ring av små bein rundt hvert øye gir feste for øyemusklene. Fugleøyet ser ut til å være det best utviklete av alle virveldyrøyne.

Selv om fuglene er utstyrt med både et øvre og et nedre øyelokk, bruker nesten alle en egen blinkhinne for å blunke. Ugler er blant de få som blunker på samme måte som pattedyrene. Blinkhinnen beskytter øyet under flyging, og fungerer både som «solbrille» og beskyttelse mot vær og vind. Hos dykkende fugler kan blinkehinnen til og med brukes som «dykkerbrille». Den bidrar til skarpt syn under vann, i tillegg til at fuglene ofte har en svært fleksibel linse som kan krummes nok til å se skarpt både i vann og i luft.

Fuglene har desuten to fovea på netthinnen, i motsetning til mennesker som bare har en. Det bidrar til ytterligere skarpsyn. Dagaktive fugler kan dessuten oppfatte både ultrafiolett lys og polarisert lys.

Øret[rediger | rediger kilde]

Som hos alle tetrapoder, med unntak av pattedyrene, har fuglene bare et øreben. Sneglehuset er ikke spiralformet som hos pattedyr (kloakkdyr har heller ikke spiralformet sneglehus), og ytre ører mangler. Uglenes karakteristiske ansikt har imidlertid samme funksjon som pattedyrenes ytre øre; å kanalisere lyden inn i øregangene. I tillegg er øreåpningene deres asymmetriske, hvilket gir dem tredimensjonal hørsel. Dette kombinert med en meget skarp hørsel gjør dem i stand til å oppdage og fange byttedyr selv uten å se dem, for eksempel under snøen. Andre fugler er i stand til å høre meget lavfrekvente lyder, noe som hjelper dem med navigeringen når de flyr ved at de gjenkjenner «lydlandskap» som er karakteristiske for ulike områder i trekkruten. Fugler som hekker i huler, fortrinnsvis fettfuglen (Steatornis caripensis) og en gruppe fugler innen seilerfamilien, Collocaliini (salanganer), har som enkelte pattedyr utviklet ekkolokalisering til å orientere seg med i stummende mørke. Det er i tillegg indisier på at pingviner er i stand til å oppdage byttedyr via ekkolokalisering.

Fuglenes hørsel svekkes ikke med alderen ettersom hårcellene i det indre øret er i stand til å fornyes etter hvert som de gamle slites ut.

Reproduksjon[rediger | rediger kilde]

Egglegging[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Fugleegg
Flamingoene mater avkommet med kromelk

I motsetning til pattedyr føder ikke fugler levende avkom, men legger egg. Fuglen har utviklet seg videre fra reptildyr som også legger egg. Hos de fleste artene er det kun den venstre eggstokken som utvikles og produserer egg, da høyre eggstokk tilbakedannes under utviklingen. Primitive fugler som kivier har imidlertid to funksjonelle eggstokker. Fuglenes egg representerer høydepunktet av eggets utvikling blant de eggleggende virveldyrene (blant anamniotene har de eggleggende bruksfiskene kommet temmelig langt med egg som befinner seg inne i en beskyttende kapsel av hornstoff). De første amniotenes egg hadde ikke hardt skall, istedet var de dekket av en membranaktig hinne.

Kyllinger[rediger | rediger kilde]

Nyklekkete kyllinger er utstyrt med en forhornet eggtann og enten en drakt av dun eller en naken hud som blir dekket av dun etter hvert. Selv om eggene i reiret er lagt til forskjellige tider er klekkingen som regel temmelig synkron. Deres temperaturregulering er dårlig, skjønt de takler kulde langt bedre enn varme. Tidligere hadde man kun klart å påvise REM-søvn hos kyllinger og fikk ut fra at det ikke forekom hos eldre individer, men man har i ettertid også funnet denne typen søvn også hos en del voksne fugler selv om den utgjør en meget liten del av søvnen. Det er derfor mest sannsynlig at REM-søvnen har utviklet seg uavhengig hos fugler og pattedyr. En annen parallell er at fugler er i stand til å sove med bare en hjernehalvdel om gangen dersom situasjonen skulle kreve det akkurat som havpattedyrene, skjønt man enda ikke har påvist fuglenes valgfrihet hos sistnevnte.

Kromelk[rediger | rediger kilde]

I tillegg til virveldyr som pattedyr, et fåtall ciklider (Symphysodon discus og Uaru amphiacanthoides), ormepadden Boulengerula taitanus og noen trefrosker som gir rumpetrollene sine ubefruktede egg, er også noen fugler i stand til å mate avkommet med egenprodusert næring. Denne blir skilt ut av egne kjertler og kalles for kromelk.

Kromelk finner en kun hos duer, flamingoer og keiserpingvinen (selv om pingviner mangler kro). Den er en tykk væske som gulpes opp og er en fullgod næring tilpasset avkommet i samme grad som tilfellet er hos pattedyr og pattedyrmelk. Siden fenomenet forekommer hos tre forskjellige ordener av fugler med helt ulikt levevis er det klart at kromelk har oppstått tre ganger uavhengig av hverandre.

Evolusjon[rediger | rediger kilde]

Hoatsinen er eneste gjenlevende representant for verdens eldste linje av nålevende fugler, og derfor trolig dinosaurenes nærmeste levede slektning

Fuglenes nærmeste nålevende slektninger er krokodillene. Blant fossile arter er dinosaurene nærmere beslektet med fuglene enn med noen andre nålevende grupper.

Vanligvis regnes urfuglen (Archaeopteryx lithographica) som den første fugl.[4] Dette fordi denne arten, som levde i jura (for ca. 150 millioner år siden), allerede hadde fjær. I den senere tid har man også funnet dinosaurer som åpenbart hadde fjær, men Archaeopteryx er den eldste slekten man kjenner med lange vingefjær, og ekspertene er generelt enige om at den kunne fly. Likevel skilte den seg fra dagens fugler ved å ha munn med tenner i stedet for nebb, tre frie klør på vingene og en lang hale med knokler, ikke bare halefjær som moderne fugler. Spørsmålet om hva som er den første fuglen, er derved et rent skjønnsspørsmål som bare gjelder navnet «fugl», selve slektskapsforholdene mellom disse gruppene er i det store og hele fullstendig ubestridt.

Fylogeni[rediger | rediger kilde]

Grunnleggende fylogeni for fugler, forenklet etter Chiappe, 2007[5]

Aves 

Archaeopteryx (urfugler)


 Pygostylia 

Confuciusornithidae


 Ornithothoraces 

Enantiornithes (omvendte fugler)


 Ornithurae 

Hesperornithiformes



Neornithes (nåtidsfugler)






Nåtidsfuglers basale klader basert på Sibley-Ahlquists systematikk, 1990[6]. Inndelingen støttes nå av nyere studier med genom, jfr. Jarvis m.fl. (2014). Det er imidlertid uklart om Tinamidae (tinamuer) skal inkluderes i sin egen orden (Tinamiformes), som vist her, eller inkluderes i Struthioniformes (strutsefugler).

   Neornithes   
   Palaeognathae   

Struthioniformes



Tinamiformes



   Neognathae   
 

Neoaves


   Galloanserae   

Anseriformes



Galliformes







Inndeling[rediger | rediger kilde]

De nålevende fuglenes innbyrdes inndeling er langt fra klarlagt. Det hersker enighet om de basale forgreningene i fuglenes stamtre. Slektskapsforholdene innenfor de såkalte moderne fulgene er derimot fremdeles veldig usikre, som man ser fra denne oversikten i hierarkisk skrivemåte:

Mer enn halvparten av alle fugler hører til spurvefuglene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Matzke, A. et al. (2012) Retroposon insertion patterns of neoavian birds: strong evidence for an extensive incomplete lineage sorting era Mol. Biol. Evol. Besøkt 2012-08-05
  2. ^ Når mistet fuglene tennene sine?
  3. ^ Tooth Loss in Birds Occurred About 116 Million Years Ago
  4. ^ Padian, K. & Chiappe, L.M. (1997): Bird Origins. I Encyclopedia of Dinosaurs (red. Currie, P.J & Padian, K., Academic Press, San Diego, side 41–96, ISBN 0 12 226810 5
  5. ^ Chiappe, Luis M. (2007). Glorified Dinosaurs: The Origin and Early Evolution of Birds. University of New South Wales Press, Sydney. ISBN 978-0-86840-413-4.
  6. ^ Sibley, C. G., och J. Ahlquist. 1990. Phylogeny and classification of birds. Yale University Press, New Haven, Conn.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]