Fugler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fugler
Lundefugl (Fratercula arctica)
Lundefugl (Fratercula arctica)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Aves
L., 1758
Norsk(e) navn: fugler
Hører til: sauropsider,
amnioter,
virveldyr
Antall arter: 10 000+[1]
Habitat: alle
Utbredelse: hele kloden
Delgrupper:
Hubro tilhører gruppen ugler

Fugler (Aves) er tobeinte, varmblodige virveldyr som nedstammer fra de skjellkledte, øglelignende sauropsidene. Fugler karakteriseres imidlertid av en fjærkledt kropp, et hode der munnen former et nebb av hornstoff, forlemmer som har utviklet seg til vinger, og en hul beinbygning som gjør individet svært lett i forhold til størrelsen. Den siste resten av skjellkledningen som dekket deres fjerne forfedre, finnes i dag kun på føttene, men er hos noen arter blitt erstattet med fjær. Alle nålevende arter antas å stamme fra en felles vegetariansk stamform som mistet tennene sine for omtrent 100 millioner år siden.[2]

Avhengig av hva man regner som en art, finnes det i dag mer enn 10 000 fuglearter i verden.[1] Fuglene varierer mye i størrelse. Den minste arten er bikolibri som kun veier omkring 2 g, mens den største er strutsen som kan veie opp mot 100 kg.

Fugler er svært forskjellige, også med hensyn til ernæring. De fleste artene er dagaktive, men noen er også nattaktive, for eksempel ugler. Noen arter er svært gode flygere som kan være på vingene i flere år (seilere), uten å være nedenom landjorden, mens andre tilbringer hele eller store deler av livet på bakken (kivier), trærne (kakapo) eller i tilknytning til vann (pingviner, andefugler). Mange trives best i tropiske eller subtropiske strøk, mens andre har tilpasset seg den tempererte eller til og med arktiske sonen på kloden.

Karakteristikk[rediger | rediger kilde]

Fasan tilhører gruppen hønsefugler

Vanlige karakteristikker av fugler inkluderer et hardt nebb uten tenner, legging av hardskallede egg, høyt stoffskifte, og et lett, men sterkt skjelett. De fleste fugler kan fly, selv om enkelte arter, særlig på øyer, har mistet denne evnen. De største/tyngste fugler som kan fly er svaner og stortrapper. Fugler som ikke kan fly, inkluderer pingviner, strutsen, kivier og de utdødde artene geirfugl og dodo. Fugler uten flygeevne blir lett truet av utryddelse når mennesker eller andre pattedyr inntar leveområdene deres.

Åndedrett hos fugler[rediger | rediger kilde]

Fugler har 9 par luftsekker i tillegg til luftrør og lunger. Disse luftsekkene er festet både i den fremre og den bakre enden av fuglen. Lungene hos en fugl består ikke av alveoler. De har lange rør som luften går rett gjennom. Dermed får de frisk luft i lungene hele tiden, istedet for at gammel luft blir igjen i lungene slik det gjør hos mennesket. Særlig i stor høyde kommer denne mekanismen til sin rett, da det gjelder å oppta tilstrekkelig oksygen fra lufta når de flyr. I strupehodet hvor luftrøret deler seg i to bronkier finner vi stemmeapparatet deres, kalt syrinx (fuglene mangler stemmebånd).

Respirasjonssyklusen består således av fire faser:

  • Når fuglen puster inn første gang, går luften til de bakre luftsekkene.
  • Når fuglen puster ut, går luften videre til lungene.
  • Når fuglen puster inn igjen, går luften videre til de fremre luftsekkene, mens ny luft kommer inn i de bakre luftsekkene.
  • Når fuglen puster ut, går luften fra de fremre luftsekkene ut via luftrøret, mens luften fra de bakre luftsekkene går inn i lungene.

Avkom[rediger | rediger kilde]

Egglegging[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Fugleegg

I motsetning til pattedyr føder ikke fugler levende avkom, men legger egg. Fuglen har utviklet seg videre fra reptildyr som også legger egg. Hos de fleste artene er det kun den venstre eggstokken som utvikles og produserer egg, da høyre eggstokk tilbakedannes under utviklingen. Primitive fugler som kivier har imidlertid to funksjonelle eggstokker. Fuglenes egg representerer høydepunktet av |eggets utvikling blant de eggleggende virveldyrene (blant anamniotene har de eggleggende bruksfiskene kommet temmelig langt med egg som befinner seg inne i en beskyttende kapsel av hornstoff). De første amniotenes egg hadde ikke hardt skall, istedet var de dekket av en membranaktig hinne.

Kyllinger[rediger | rediger kilde]

Nyklekkete kyllinger er utstyrt med en forhornet eggtann og enten en drakt av dun eller en naken hud som blir dekket av dun etterhvert. Selv om eggene i reiret er lagt til forskjellige tider er klekkingen som regel temmelig synkron. Deres temperaturregulering er dårlig, skjønt de takler kulde langt bedre enn varme. Tidligere hadde man kun klart å påvise REM-søvn hos kyllinger og fikk ut fra at det ikke forekom hos eldre individer, men man har i ettertid også funnet denne typen søvn også hos en del voksne fugler selv om den utgjør en meget liten del av søvnen. Det er derfor mest sannsynlig at REM-søvnen har utviklet seg uavhengig hos fugler og pattedyr. En annen parallell er at fugler er i stand til å sove med bare en hjernehalvdel om gangen dersom situasjonen skulle kreve det akkurat som havpattedyrene, skjønt man enda ikke har påvist fuglenes valgfrihet hos sistnevnte.

Kromelk[rediger | rediger kilde]

I tillegg til virveldyr som pattedyr, et fåtall ciklider (Symphysodon discus og Uaru amphiacanthoides), ormepadden Boulengerula taitanus og noen trefrosk som gir rumpetrollene sine ubefruktede egg, er også noen fugler i stand til å mate avkommet med egenprodusert næring. Denne blir skilt ut av egne kjertler og kalles for kromelk. Kromelk finner en kun hos duer, flamingoer og keiserpingvinen (selv om pingviner mangler kro). Den er en tykk væske som gulpes opp og er en fullgod næring tilpasset avkommet i samme grad som tilfellet er hos pattedyr og pattedyrmelk. Siden fenomenet forekommer hos tre forskjellige ordener av fugler med helt ulikt levevis er det klart at kromelk har oppstått tre ganger uavhengig av hverandre.

Sanser og sanseorganer[rediger | rediger kilde]

Rusthalstinamu tilhører gruppen tinamuer
Knoppsvane tilhører gruppen andefugler

Øyet[rediger | rediger kilde]

Øyet hos fuglene har i motsetning til øyet hos pattedyr ikke en rund form, men en konkav. Dette gir mindre bevegelsesfrihet men desto bedre syn. En ring av små bein rundt hvert øye gir feste for øyemuskler. Fugleøyet ser ut til å være det best utviklete av alle virveldyrøyne. Selv om de er utstyrt med både et øvre og et nedre øyelokk, benytter de eller fleste en blinkhinne ved blunking, ugler er en av de få som blunker på samme måte som pattedyr. Blinkhinnen beskytter øyet under flyging, og fungerer både som solbriller og beskyttelse mot vær og vind. Hos dykkende fugler kan den til og med brukes som dykkerbriller som bidrar til skarpt syn under vann, i tillegg til at disse fuglene ofte har en svært fleksibel linse som kan krummes nok til å se skarpt både i vann og i luft. Videre spesialiseringer er to fovea på netthinnen, i motsetning til oss som bare har en. Dagaktive fugler kan dessuten oppfatte ultrafiolett og polarisert lys.

Øret[rediger | rediger kilde]

Som hos alle tetrapoder, med unntak av pattedyrene, har fuglene bare et øreben. Sneglehuset er ikke spiralformet som hos pattedyr (kloakkdyr har heller ikke spiralformet sneglehus), og ytre ører mangler. Uglenes karakteristiske ansikt har imidlertid samme funksjon som pattedyrenes ytre øre; å kanalisere lyden inn i øregangene. I tillegg er øreåpningene deres asymmetriske, hvilket gir dem tredimensjonal hørsel. Dette kombinert med en meget skarp hørsel gjør dem i stand til å oppdage og fange byttedyr selv uten å se dem, f.eks. under snøen. Andre fugler er i stand til å høre meget lavfrekvente lyder, noe som hjelper dem med navigeringen når de flyr ved at de gjenkjenner "lydlandskap" som er karakteristiske for ulike områder i trekkruten. Fugler som hekker i huler, fortrinnsvis fettfuglen (Steatornis caripensis) og en gruppe seilere (Collocaliini) har som enkelte pattedyr utviklet ekkolokalisering til å orientere seg i stummende mørke. Det er i tillegg indisier på at pingviner er i stand til å oppdage byttedyr via ekkolokalisering.

Fuglenes hørsel svekkes ikke med alderen ettersom hårcellene i det indre øret er i stand til å fornyes etterhvert som de gamle slites ut.

Evolusjon[rediger | rediger kilde]

Emu tilhører gruppen strutsefugler

Fuglenes nærmeste nålevende slektninger er krokodillene. Blant fossile arter er dinosaurene nærmere beslektet med fuglene enn med noen andre nålevende grupper.

Vanligvis regnes urfuglen (Archaeopteryx lithographica) som den første fugl.[3] Dette fordi denne arten, som levde i jura (for ca. 150 millioner år siden), allerede hadde fjær. I den senere tid har man også funnet dinosaurer som åpenbart hadde fjær, men Archaeopteryx er den eldste slekten man kjenner med lange vingefjær, og ekspertene er generelt enige om at den kunne fly. Likevel skilte den seg fra dagens fugler ved å ha munn med tenner i stedet for nebb, tre frie klør på vingene og en lang hale med knokler, ikke bare halefjær som moderne fugler. Spørsmålet om hva som er den første fuglen, er derved et rent skjønnsspørsmål som bare gjelder navnet «fugl», selve slektskapsforholdene mellom disse gruppene er i det store og hele fullstendig ubestridt.

Fylogeni[rediger | rediger kilde]

Grunnleggende fylogeni for fugler, forenklet etter Chiappe, 2007[4]

Aves 

Archaeopteryx


 Pygostylia 

Confuciusornithidae


 Ornithothoraces 

Enantiornithes ("omvendte fugler")


 Ornithurae 

Hesperornithiformes



Neornithes






Nåtidsfuglers basale klader basert på Sibley-Ahlquists taxonomi, 1990[5].

   Neornithes   
   Palaeognathae   

Struthioniformes



Tinamiformes



   Neognathae   
 

Neoaves


   Galloanserae   

Anseriformes



Galliformes





Inndeling[rediger | rediger kilde]

De nålevende fuglenes innbyrdes inndeling er langt fra klarlagt. Det hersker enighet om de basale forgreningene i fuglenes stamtre. Slektskapsforholdene innenfor de såkalte moderne fulgene er derimot fremdeles veldig usikre, som man ser fra denne oversikten i hierarkisk skrivemåte:

Mer enn halvparten av alle fugler hører til spurvefuglene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Matzke, A. et al. (2012) Retroposon insertion patterns of neoavian birds: strong evidence for an extensive incomplete lineage sorting era Mol. Biol. Evol. Besøkt 2012-08-05
  2. ^ Når mistet fuglene tennene sine?
  3. ^ Padian, K. & Chiappe, L.M. (1997): Bird Origins. I Encyclopedia of Dinosaurs (red. Currie, P.J & Padian, K., Academic Press, San Diego, side 41–96, ISBN 0 12 226810 5
  4. ^ Chiappe, Luis M. (2007). Glorified Dinosaurs: The Origin and Early Evolution of Birds. University of New South Wales Press, Sydney. ISBN 978-0-86840-413-4.
  5. ^ Sibley, C. G., och J. Ahlquist. 1990. Phylogeny and classification of birds. Yale University Press, New Haven, Conn.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Aves – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Aves – detaljert artsinformasjon