Savanne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Verdens tørre klimasoner
Savanne i Kamerun med laterittjord.

Savannen er et av jordas større biomer. Den kan betraktes som en mellomting mellom skog og steppe, som et grasdekt landskap med spredte trær. Savanne fins i Afrika, Nord-Amerika, Sør-Amerika og Australia.

Klima og jordsmonn[rediger | rediger kilde]

Temperaturen er høy hele året. Årsnedbøren varierer mellom 250 mm på de tørreste savannene til 1800 mm på de mest nedbørsrike. Det er en eller to tørketider. Jordsmonnet tilhører lateritt-typen, men har på grunn av det tørrere klimaet høyere humusinnhold enn i den tropiske regnskogen.

Vegetasjon[rediger | rediger kilde]

Gress dominerer landskapet. De fleste grasartene er høgvokste, men utstrakt beiting holder graset nede. Det afrikanske elefantgraset kan nå høgder på 5 meter.

Trærne står enkeltvis eller i små holt. Vanligst er akasiearter. Trærne tilpasser seg tørken på ulike måter. Noen arter feller bladene i tørketida, mens andre har tjukke og nesten nåleforma blad. De hyppige brannene favoriserer arter som tåler brann.

Til tross for at savanner ikke har mange trær, er primærproduksjonen den nest største etter tropisk regnskog. Dette skyldes den kraftige gressveksten. Undersøkelser har vist at dyrene på savannene konsumerer er større del av primærproduksjonen enn i andre økosystemer. I Uganda har målinger vist at gresspisende dyr tar til seg 50 % av netto primærproduksjon, noe som er mye når tilsvarende undersøkelser viser at reinsdyr på Hardangervidda bare tar til seg 0,6 % av primærproduksjonen. En grunn til dette kan være at de plantespisende artene har tilpasset seg mange særegne nisjer over lang tid (koevolusjon).[1]

Fauna[rediger | rediger kilde]

Dyrelivet på savannen er rikt. Det er et mangfold av store, planteetende pattedyr (antiloper, sebra, gnu, sjiraff, elefant, impala) og store rovdyr som jakter på disse (løve, leopard, gepard), så vel som åtseletere (hyene).

Av insekter finner en termitter, grashopper, sirisser og tallrike maur- og vepsearter.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fimreite 1997, s. 181

Litteratur[rediger | rediger kilde]