Isis

Denne artikkelen omhandler egyptiske gudinnen. For kvinnenavnet, se Isis (navn). For den islamistiske gruppen, se ISIS.

Isis i hieroglyfer
oftest bare	Ast (aset)
eller med determinativ
Isis, framstilt som en kvinne med en hodekledning formet som en trone og med en ankh i hånden

Isis er i henhold til oldtidens egyptiske religion og mytologi en gudinne som symboliserte den kongelige makten, som hun hadde som Osiris’ gemalinne, og igjen hevdet som mor til Horus. På den måten knyttet hun sammen det jordiske med det hinsidige, og var både en dødsgudinne som en modergudinne. Hun ble først dyrket i oldtidens Egypt, men hennes kult spredte seg over Romerriket og den bredere gresk-romerske verden. Isis er fortsatt dyrket blant mange hedninger den dag i dag i ulike religiøse kontekster, blant annet i den moderne gudinnebevegelse og synkretiske og nyhedenske organisasjoner som Fellowship of Isis (FOI).

Isis ble dyrket som den ideelle mor og hustru foruten også som en beskytter av naturen og magi. Hun var en venn av slaver, syndere, kunstnere, og underkuete, men hun lyttet også til bønnene til de rike, ugifte, aristokrater og herskere. Isis ble avbildet som i menneskeskikkelse og med enten sin navnhierogly, som var tronstolen, eller med kuhorn og solskiven på hodet. Hun ble også ofte avbildet som mor til Horus, en guddom med falkehode assosiert med kongen og kongedømmet (skjønt i en del tradisjoner er Horus’ mor Hathor). Hun var også en kjent beskytter av de døde og av barn.

Navnet Isis hadde betydningen «trone». Som en personifisering av tronen var hun en viktig representasjon av faraos makt, og hun ble tidvis framstilt visuelt med en trone på hodet. Farao ble avbildet som hennes barn som satt på den tronen som hun hadde skaffet. Hennes kult var populær over hele Egypt, men hennes viktigste templer var ved Behbeit El Hagar i Nildeltaet, og på øya File i Nilen i Øvre Egypt fra begynnelsen av styret til farao Nektanebo I (380–362 f.Kr.).

I den mest typiske utgaven av hennes myte var Isis den første datteren til Geb, jordens gud, og Nut, himmelens gud, og hun ble født på den fjerde innskutte dag. Hun ble gift sin bror Osiris, og hun født Horus med ham som far. Isis var medvirkende i oppstandelsen av Osiris da han ble drept av Set. Ved å bruke sine magiske evner gjenopprettet hun hans legeme som levende etter å ha samlet hans ulike kroppsdeler som hadde blitt kastet avsted over jorden av Set.

Denne myten ble meget viktig under den gresk-romerske perioden. Eksempelvis ble det trodd at Nilelven oversvømmet hvert år grunnet de tårer av sorg som Isis gråt over Osiris. Hans død og gjenfødelse ble gjenopplevd hvert år gjennom ritualer. Dyrkelsen av Isis spredte seg til sist ut over hele den gresk-romerske verden, og fortsatte helt fram til undertrykkelsen av hedendommen i den kristne tidsalder. Et populært motiv Isis som ammet sin unge sønn Horus levde imidlertid videre i en kristen kontekst fra 400-tallet og framover som den populære framstillingen av jomfru Maria som ammet sin nyfødte sønn Jesus.

Etymologi

En aigis av bronse av Isis. Hun bar en tredelt parykk med 12 uraeusslanger. Fra Saqqara, H5-228, Egypt. Ptolemeisk tid, 30. dynasti. Petrie Museum of Egyptian Archaeology, London.

Den greske versjonen av navnet Isis er nær hennes originale, den egyptiske stavingen Aset. Isis navn opprinnelig skrevet med tegnene for en tronstol (Gardiners tegn Q1, uttalt som «as» eller «is»), en brødloff (Gardiners tegn X1, uttalt som «t» eller «tj») og med et ikke uttalt bestemmelsesord (determinativ) av en sittende kvinne. En annen versjon av originalen ble også skrevet med en tronestol og en loff, men endte med et symbol for et egg (Gardiners tegn H8) som vanligvis ble lest som «set», men her ble det benyttet som et bestemmelsesord for fremme riktig lesning. Grammatikken, stavingen og bruken av tegnene for Isis’ navn ble aldri endret i løpet av tidens gang på noe vis, hvilket gjorde det lett å gjenkjenne henne til enhver tid i egyptiske inskripsjoner.

Imidlertid er den symbolske og metaforiske betydningen av Isis’ navn fortsatt uklar. Tegnet for tronesetet i hennes navn kan peke mot en funksjonelle rolle som kongeverdighetens gudinne, som den moderlige beskytteren av den herskende kongen. Således kan hennes navn ha hatt betydningen «hun av kongens trone», men alle andre guddommer har navn som henviser til klare roller vedrørende kosmologi eller elementære natur (Râ = solen; Ma'at = rettferdighet og verdensorden), således burde ikke navnet Isis bli knyttet til kun kongen selv. Symbolet for tronstolen kan alternativt peke til en betydning som «gudenes trone-moderen», noe som gjør henne til den høyeste og mektigste gudinne for alle de andre gudene. Det kan igjen støtte en meget gammel eksistens av Isis, lenge før hun første gang er nevnt i slutten av Det gamle rike, men denne hypotesen er ikke bevist. En tredje mulig mening kan være skjult i eggsymbolet som også var benyttet i Isis’ navn. Eggsymbolet representerte alltid moderskapet, og antydet Isis’ moderlige rolle (se artikkel Verdensegget). Hennes navn kunne da ha betydningen «modergudinne», noe som primært peker mot hennes senere mytologiske rolle som mor til Horus, men sekundært som en altomfattende gudinne som representerer jorden selv, fruktbarhet, skapelse, og ødeleggelse, det vil si «moder jord». Men denne betydningen er heller ikke uten problemer, den opprinnelig modergudinne til Horus var ikke Iris, men Hathor.

Kultens hovedtrekk

Opprinnelse

Egyptisk veggmaleri av Isis, ca. 1360 f.Kr.

De fleste egyptiske guddommer ble dyrket i meget lokale kulter, og forble værende i disse lokale sentrene selv etter at deres popularitet økte slik at de fleste større byer og steder var kjent som hjemmet til en særskilt guddom. Imidlertid er opprinnelsene til Isis’ kult meget uklar. Egyptologer som Maria Münster og Jan Assmann har pekt på mangelen av arkeologiske bevis for en gudinne «Isis» fra tiden før slutten av Det gamle rike.

Det er mulig, slik enkelte egyptologer, har foreslått, at Isis’ bakgrunn var som en uavhengig guddom som ble etablert i førdynastisk tid i Nildeltaet, kanskje ved Sebennytos. Men de første sikre referanser til Isis er datert tilbake til femte dynasti da hennes navn figurerte i soltempelet til kong Niuserre (Ni-user-Re) og på statuen til en prest ved navn Pepi-Ankh som ble æret helt i begynnelsen av sjette dynasti og hadde tittelen «yppersteprest av Isis og Hathor».

Klassisk egyptisk tid

I løpet av Det gamle riket ble Isis representert som hustruen eller den som assisterte den avdøde farao. Hun hadde således en gravtilknytning, og hennes navn figurerte over åtti ganger i faraos gravtekster (pyramidetekstene). Denne assosiasjonen med faraos hustru er i overensstemmelse med Isis’ rolle som ektefelle av Horus, guden som var assosiert med farao som hans beskytter og deretter guddommeliggjøringen av farao selv.

I tillegg var Isis også representert som mor til Horus’ fire sønner, de fire guddommene som beskyttet de kanopiske krukker som inneholdt faraos indre organer i forbindelse med mumifiseringsprosessen. Mer særskilt var Isis sett på som beskytter av den av Horus’ fire sønner som særskilt beskyttet leveren, Imset. Ved tiden til Mellomriket, da gravtekster utover den kongelige familie begynte å bli benyttet av medlemmer av det egyptiske samfunnet, vokste rollen til Isis som beskytter til å omfavne adelen og selv vanlige folk.

Ved tiden til Det nye rike var det flere steder hvor Isis var mer framtredende enn hennes ektemann Osiris. Hun ble jevnlig forstått som mor til farao og framstilt i kunsten hvor hun ammet farao. Det er teoretisert at denne forskyvelsen skjedde ved at kulter fra ulike kultsentre ble slått sammen og at de religiøse forestillingene ble mer standardisert. Da kulten til Ra vokste i betydning med sitt kultsenter i Heliopolis, ble Ra identifisert med en tilsvarende guddom, Horus. Hathor hadde blitt oppfattet som gemalinne til Ra i en del regioner som mor til guden. Da Isis begynte å bli satt i par med Horus, og da Horus begynte å bli identifisert med Ra, ble Iris i økende grad å bli smeltet sammen med Hathor som Isis-Hathor. Ved denne sammensmeltningen ble Isis både mor til Horus og hans hustru. Til sist ble rollen som mor erstattet av rollen som hustru. Således ble rollen som ektefelle av Isis åpen og i gudeverden i Heliopolis, ble Isis hustru av Osiris og mor til Horus/Ra. Denne forsoningen av ulike temaer førte til en utvikling av myten Isis og Osiris. (Se Om Isis og Osiris)

Templer og prester

• 
  Isistempelet i File, Egypt, gårdsplassen, foto fra 1893, Wilbour Library of Egyptology, Brooklyn Museum
• 
  Isistempelet i File, foto fra før 1923.
• 
  Isistempelet i File, søyler, foto fra før 1923.
• 
  Isistempelet i File, foto fra før 1923.
• 
  Isistempelet i File under oversvømmelsen i 1906.

Isis-tempelets anlegg på File (Philae) fra sen epoke hadde klare særtrekk. Hovedtempelets sakuarium hadde tre kapeller foran bakveggen og motsvarer en bygningstype fra Det nye rike. Det hadde ingen søylehall, og gårdsplassen mellom de ytre søylehallen og pylonen var svært liten, men mellom denne og en annen, ytre pylon var det en stor gård som ble avgrenset av en søylerekke på østsiden og et mammisi på vestsiden. En stor forgård strekker seg fra den ytre pylonen til kiosken fra trettiende dynasti som er flankert av to lange, overdekkende søyleganger på vest- og østsiden. «Alle disse særegenhetene kan føres direkte til grunn for de arkitektoniske forandringene.

Dyrkelsen av Isis skjedde typisk sett innenfor et Iseum (Isistempel). I Egypt ville Isis motta de samme former for ritualer som andre guddommer, inkludert daglig ofringer. Hun ble betjent av både prester og prestinner gjennom hele kultens historie. Ved den gresk-romerske tidsalder hadde de fleste av hennes prester og prestinner et omdømme for visdom og legebehandling, og det ble også sagt at de andre særskilte krefter, blant annet drømmetydning og evnen til å kontrollere været, noe de oppnådde ved å gre eller ikke kjemme håret. Det sistnevnte grunnet at egypterne hadde en forestilling om at knuter hadde en form for magisk kraft, og som hadde sitt eget symbol, Isisknuten.

Kulten til Isis og Osiris fortsatte ved File fram til en gang på 450-tallet e.Kr., lenge etter at keiserlig beordring på slutten av 300-tallet om å stenge alle templer for «hedenske» guder. File var det siste betydningsfulle tempel i Egypt som ble stengt.

Ikonografi

Assosiasjoner

Isis ammer Horus, hodekledningen med kuhornene og solskiven er adoptert fra Hathor.

Isisknuten med kartusj for Seti I.

Grunnet assosiasjonen mellom knuter og magiske krefter, var et av Isis’ symboler Isisknuten (egyptisk: tiet, tit, thet, tiyet = «velferd, liv»), også omtalt som «Isis-spennen» eller «Isis’ blod». På mange vis kan symbolet minne om en ankh, unntatt at dets armer peker nedover og når den er brukt som det, synes den å representere ideen om evig liv eller gjenoppstandelse. Betydningen av betegnelsen «Isis’ blod» er mer uklart, men knuten ble ofte benyttet som en gravamulett framstilt av rødt treverk, stein eller glass, og kan derfor være en beskrivelse av dens ytre framtoning av det materiale som ble benyttet. Amulettene ble plassert på nakken av den avdøde ved begravelsen. Den ble første gang omtalt i en gravpapyrus og første gang påvist på mumier på midten av attende dynasti, det vil si rundt 1550-1295 f.Kr.

Stjernen Sopdet (Sirius), den lyseste stjernen på nattehimmelen, er assosiert med Isis. Dens tilsynekomst viste til ankomsten av et nytt år og Isis var likeledes betraktet som gudinnen for gjenfødelse og reinkarnasjon, og som beskytter av de døde. Den egyptiske dødeboken skisserte et særskilt rituale som ville beskytte den døde, gjorde en reise til hvor som helst i underverden mulig, og de fleste titlene til Isis viste til henne som de dødes beskytter.

Beskrivelser

I de kunstneriske framstillingene ble Isis framstilt som en kvinne som bar en lang, tettsittende kjole og kronet med det hieroglyfiske tegnet for en trone. Tidvis ble hun framstilt som å holde en blå lotusblomst eller en grein fra morbærfikentre. En farao, Thutmose III, er avbildet i sin grav hvor han ble ammet fra morbærfikentre som hadde bryster.

Etter at Isis ble sammensmeltet i de mange rollene til Hathor ble hennes hodekledning erstattet med de typiske for Hathor: lange kuhorn og med solskiven mellom dem, og ofte med hennes opprinnelige tronesymbol på toppen av solskiven. Tidvis ble hun også representert som en ku, eller som en kvinne med kuhode. Hun er også ofte avbildet med sitt unge barn Horus, som igjen representerte farao, med en krone og med en gribb. Tidvis er hun representert som en drage som flyr over liket til Osiris, eller mens hun gjør sin magi på den døde Osiris for å bringe ham tilbake til livet.

Mest ofte er Isis framstilt mens hun holder en ankh (symbolet på livet) og en enkel lotusgrein, men i senere bilder er hun tidvis vist med den hellige sistrumranglen og fruktbarhetsbærende halskjedet menat (som også var et av navnene til Hathor). I Dødeboken er Isis avbildet som stående på forstavnen av solskipet med amene utstrakt.

Mytologi

Søster-hustru av Osiris

Isis ammer Horus, 664-332 f.Kr. (senperioden)

Sjelden terrakottabilde av Isis som sørger over tapet av Osiris (attende dynasti) Musée du Louvre, Paris.

I løpet av tiden til Det gamle rike varierte gudeverden for de enkelte egyptiske byene i de ulike regionene. I løpet av femte dynasti ble Isis opptatt i gudeverden i byen Heliopolis. Hun ble representert som en datter av Nut og Geb, og som en søster av Osiris, Nefthys, og Set. De to søstrene, Isis og Nefthys, ble ofte avbildet på gravkister med vingene strukket ut, og fungerte som beskyttere mot det onde. Som en gravgudinne ble Isis assosiert med Osiris, underverdens herre, og betraktet som hans hustru.

En senere myte, fra da kulten til Osiris fikk større tyngde, forteller om Anubis, underverdens gud. Fortellingen beskriver hvordan Nefthys ble nektet et barn av Set og forkledde seg selv som sin tvilling Isis for å forføre ham. Det var vellykket og resulterte i Anubis. I frykt for Sets gjengjeldelse overtalte Nefthys sin søster Isis å overta barnet slik at Set ikke ville finne det og drepe det. Fortellingen beskriver hvordan Anubis er forstått som en gud for underverden (han ble den adopterte sønnen til Osiris), og hvorfor han ikke kunne arve Osiris’ posisjon (da han ikke var sønn av Osiris, men av dennes bror Set), hvilket bevarte Osiris’ posisjon som herre av underverden.

Den mest omfattende fortellingen om Isis-Osiris-myten er i dag kjent via Plutarks greske beskrivelse fra 100-tallet e.Kr., Om Isis og Osiris, på gresk Περὶ Ἴσιδος καὶ Ὀσίριδος, men også kjent under sin latinske tittel, De Iside et Osiride.

I denne versjonen holder Set en fest for Osiris og hvor han fikk brakt inn en vakker kiste. Han sa at den som kunne få plass i kisten kunne beholde den. Flere forsøkte å få plass i kisten, men greide det ikke. Deretter var Osiris’ tur, men Set hadde målt Osiris mens han sov og var derfor sikker på at han ville få plass i kisten. Straks Osiris fylte kisten, slo Set igjen lokket og kisten var da blitt en likkiste for Osiris. Set lempet kisten i Nilen slik at den kunne flyte av sted. Isis dro på leting etter sin savnede ektefelle for å gi ham en skikkelig begravelse. Hun fant kisten hengende i tre i Byblos, en by ved kysten av Fønikia, og brakte den tilbake til Egypt hvor hun skjulte den i en myr. Men Set dro ut om natten for å lete etter den, og fant den til sist. Rasende kappet Set opp kroppen til Osiris i fjorten biter og spredte dem utover hele Egypt for å forsikre seg at Isis ikke skulle få begravd ham på skikkelig vis.

Isis og hennes søster Nefthys dro ut for å lete Osiris’ oppdelte legeme. De klarte å finne tretten av de fjorten delene. Den siste manglet, hans penis, som var blitt svelget av en fisk. Med Tots hjelp skapte hun en erstatning, en penis av gull, som hun festet til Osiris’ legeme. Deretter forvandlet hun seg til en drage, og med hjelp av Tots magi fødte hun Horus.

De ulike delene av Osiris’ lik er beskrevet på tempelmurene, men antallet endres mellom fjorten og seksten, en for hver av Egypts nomer (distrikter).

Mor/søster av Horus

Stele som viser «Isis den store gudinne», sittende og holder et was-septer. En mann, hodet til en arbeider på nekropolis, dyrker henne. Fra det egyptiske mellomriket, Petrie Museum of Egyptian Archaeology, London.

Et annet sett av senere myter gir detaljer om opplevelsene til Isis etter fødselen av Osiris’ posthume sønn Horus ble født. Det ble sagt at Isis fødte Horus ved Khemmis, et sted som er antatt å være lokalisert i Nildeltaet. Mange farer truet Horus etter fødselen, og Isis flyktet med den nyfødte for å unnslippe Sets vrede. Ved en anledning måtte Isis lege Horus fra et dødelig bitt fra en skorpion. Hun utførte også andre mirakler, og hun beskyttet og oppfostret Horus til han var gammel nok til å stå opp mot Set, og til sist ble farao av Egypt. I en del andre varianter av myten er Isis referert til som søster av Horus.

Magi

Det er en myte som forteller om hvordan Isis lurte Ra til at han måtte avsløre sitt hemmelige navn ved å få en slange til bite ham, og det var kun hun selv som hadde motgift til slangens gift. Ved å få kunnskap om Ras hemmelige navn fikk hun også makt over ham og fikk del i hans egne krefter. Bruken av hemmelige navn ble sentralt i mange besvergelser fra sen egyptisk tid. Ved denne tiden, etter at først grekere og deretter romere okkuperte Egypt, ble Isis den mest betydningsfulle og den mektigste guddom i den egyptiske gudeverden grunnet hennes magiske evner. Magi er sentralt i hele mytologien til Isis, uten tvil mer enn noen annen egyptisk guddom.

Isis hadde en således en sentral rolle i egyptiske magiske trylleformularer og ritualer, særskilt de som var knyttet til beskyttelse og medisin. I mange besvergelser og trylleformularer ble hennes krefter sammensmeltet med de til hennes sønn Horus. Hans makt fulgte hennes når de ble påkalt. Framstillingen av den sårete Horus ble et fast trekk i billedframstillingen av Isis’ medisinske trolldom, som typisk sett innebar de legende kreftene til Isis’ brystmelk.

Den gresk-romerske verden

Interpretatio graeca

Terrakottafigur av Isis-Afrodite fra den greskperioden i Egypt.

Isis (sittende til høyre) ønsker den greske heltinne Io som ble fraktet på skuldrene til personifiseringen Nilen, romersk veggmaleri fra Pompeii.

Ved å benytte den komparative metoden kjent som interpretatio graeca beskrev den greske historikeren Herodotos på 400-tallet f.Kr. Isis ved å likestille henne med den gresk gudinnen Demeter. Sistnevntes eleusinske mysterier tilbød de innvidde rettningslinjer i etterlivet og en visjon om gjenfødsel. Herodotos uttalte at Isis var den eneste gudinnen som ble dyrket av alle egyptere fra alle samfunnslag.

Etter at Egypt ble erobret av Aleksander den store og etter helleniseringen fra og med Ptolemaios I Soter, den første greske farao, ble Isis kjent som «Himmelens dronning». Forfatteren Apuleius lar sin hovedperson i romanen Det gyldne esel (100-tallet e.Kr.) be til «Himmelens dronning», gudinnen svarer i en lengre monolog hvor hun uttrykkelig identifiserer seg som både Isis og himmelens dronning. Tittelen «Himmelens dronning» var gitt til en rekke himmelgudinner i oldtiden og antikken som ble dyrket i Midtøsten og ved Middelhavet, blant disse var Inanna, Anat, Astarte, Hera, og ikke minst Isis. I moderne tid har katolikker og ortodokse kristne gitt den hedenske tittelen til jomfru Maria, mor til Jesus. Andre gudinner ved Middelhavet, slike som Demeter, Astarte, og Afrodite ble identifisert med Isis, det samme ble den arabiske gudinnen Al-‘Uzzá grunnet en likhet i navnet da man tidligere trodde at etymologien avslørte en vesentlighet i navngivingen .

Romerriket

Romersk Isis holder en sistrum og oinokhoe og er kledt i en kledning sammenføyd med karakteristisk knute, fra keiser Hadrians tid (117–138 e.Kr.)

Den romerske historikeren Tacitus har skrevet at etter mordet på Julius Cæsar ble det bestemt å innvie et tempel til ære for Isis i Roma, men det ble avlyst av Augustus som en del av hans program i gjenopprette den tradisjonelle romerske religion. Keiser Caligula var derimot åpen for egyptisk innflytelse, og etablerte Navigium Isidis, en prosesjon og en festival til ære for Isis. I henhold til den jødiske historikeren Josefus tok Caligula på seg kvinneklær og selv deltok i de mysterier han instituerte for Isis. Vespasian, sammen med Titus, praktiserte rituelt inkubasjon, den religiøse praksis å sove i et hellig område for å oppnå guddommelig inspirert drøm, ved det romerske Iseum i Campus Martius. Domitian bygde et annet Iseum sammen med et serapeum, et tempel for den synkretiske gresk-egyptiske guddommen Serapis. I et relieff på Trajans triumfbue i Roma, nå ødelagt, ble keiseren framstilt som stående foran Isis og Horus og overrakte dem et votivoffer bestående av vin. Hadrian dekorerte sin villa i Tibur med scener fra Isismyten. Keiser Galerius anså Isis som sin beskytter.

Ruinene av tempelet for Isis på den greske øya Dilos.

Religionen til Isis spredte seg over hele Romerriket i løpet av de grunnleggende århundrene til kristendommen. Veggmalerier og objekter avslører hennes gjennomtrengende tilstedeværelse ved Pompeii, bevart grunnet vulkanutbruddet i Vesuv i år 79 e.Kr. I Roma ble det bygget templer, som tempelet for Isis og Serapis på Campus Martius, og obelisker ble reist i hennes ære. I Hellas ble Isis’ kult introdusert i de tradisjonelle religiøse sentrene i Dilos, Delfi, Eleusis og Athen, foruten også i nordlige Hellas i området til oldtidens Makedonia. Havner for Isis har blitt funnet fra Arabiahavet til Svartehavet. Inskripsjoner har vist til tilhengere i Gallia, Spania, Pannonia, Germania, Arabia, Anatolia, Portugal, og mange helligdommer også romerske Britannia Tacitus tolket en gudinne dyrket hos den germanske stammen svebere som en form for Isis ettersom hennes symbol (signum) var et skip, skjønt religionshistorikeren Bruce Lincoln vurderer identiteten til den germanske gudinnen som «vanskelig å få taket på».

Isis i svart og hvit marmor, romersk statue fra 100-tallet e.Kr.

Som nevnt over skrev den opprinnelige greske, men senere romerske statsborgeren Plutark en avhandling om Isis-Osiris-myten, som er en betydelig kilde for den keiserlige teologi angående Isis. Han beskrev henne som «en gudinne enestående klok og en som elsket visdom, som hvem, da hennes navn i det minste synes å indikere, kunnskap og forståelse et tilegnet i aller høyeste grad...» Statuen av Athena i Sais i nordlige Egypt ble identifisert med Isis, og i henhold til Plutark hadde den inskripsjonen «Jeg er alt som har vært, og er, og som skal være, og min kappe har ennå ingen dødelig avdekket.» Ved Sais var imidlertid skytsgudinnen av den gamle kulten Neith, men mange av hennes trekk hadde begynt å bli tilskrevet Isis i løpet av den greske perioden.

Den romerske forfatteren Apuleius, som omtalt over, omtalte flere aspekter av kulten til Isis på 100-tallet e.Kr., inkludert Navigium Isidis og mysteriene til Isis i romanen Det gyldne esel. Hans hovedperson Lucius ba sine bønner til Isis som Regina Caeli, «Himmelens dronning». I henhold til Apuleius omfattet disse andre navnene blant annet manifestasjoner av gudinnen som Ceres, «den opprinnelige, oppfostrende foreldre»; den himmelske Venus (Venus Caelestis); søster av Phoebus», det er Diana (Artemis) slik hun ble dyrket i Efesos; eller Proserpina (Persefone) som underverdens trippelgudinne. Fra midten av keisertiden ble tittelen Caelestis, «himmelsk», knyttet til flere gudinner som hadde aspekter av å være en individuell, den fremste, og den himmelsk gudinne. Dea Caelestis ble identifisert med stjernebildet Jomfruen (fra latin Virgo) som holdt rettferdighetens guddommelig balanse, det vil si stjernebildet Vekten (latin Libra).

Gresk-romerske templer

På den greske øya Dilos ble et dorisk tempel for Isis bygd på høyde på begynnelsen av den romerske perioden for å ære den familiære treenigheten til Isis, den alexandrianske Serapis og Harpokrates (Horus som barn). Opprettelsen av dette tempelet er betydningsfullt da den hellige øya Dilos var særlig kjent som fødestedet for de greske gudene Artemis og Apollon som hadde egne templer her fra før tempelet til Isis ble bygd.

I Romerriket ble et meget godt bevart eksempel avdekket i Pompeii. Den eneste helligdommen for Isis (fanum Isidis) som med sikkerhet er identifisert i romerske Britannia er lokalisert i Londinium (dagens London).

Senantikken

Kulten til Isis var en del av de synkretiske tendensene i religionen i den gresk-romerske verden i senantikken. Navnene Isidoros og Isidora på gresk har betydningen «Isis’ gave» (tilsvarende som Theodoros, «Guds gave»).

Det hellige bildet av Isis med barnet Horus i Roma ble modell for den kristne jomfru Maria som bar sitt gudsbarn Jesus, og mange av de epiteter og titler som ble benyttet for den egyptiske gudsmoderen Isis ble overtatt av jomfru Maria.

Fotnoter

Type nummerering

Litteratur

Primære kilder

• Ovid: Metamorfoser i.588–747
• Eusebius: Krøniken (Chronicon) 32.9–13, 40.7–9, 43.12–16
• Plutarks (år 45-120) tekst Om Isis og Osiris er den eneste sammenhengende versjonen av Osirismyten.
• Apuleius: Det gyldne esel, skildres Isiskulten under Romerriket.

Sekundære kilder

• Shaw, Ian (2000): The Oxford History of Ancient Egypt
• Schulz, Regine & Seidel, Matthias, red. (2007): Egypt : Faraoenes verden. Oslo: Spektrum
• David, Rosalie (1998): Handbook to Life in Ancient Egypt
• Spence, Lewis (1990): Ancient Egyptian Myths and Legends
• Wilkinson, Richard H. (2003): The Complete Gods and Goddesses of Ancient Egypt
• Shaw, Ian & Nicholson, Paul T. (1995): The British Museum Dictionary of Ancient Egypt
• Kockelmann, Holger (2008): Praising the goddess: a comparative and annotated re-edition of six demotic hymns and praises addressed to Isis, Berlin; New York: Walter de Gruyter
• Forrest, M. Isidora (2001): Isis Magic: Cultivating a Relationship with the Goddess of 10,000 Names. St. Paul, MN: Llewellyn Publications. ISBN 9781567182866.

Eksterne lenker

(en) Isis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Dictionary of Greek and Roman biography and mythology, Perseus
• The Golden Bough av James Frazer
• The Laments of Isis and Nephthys