Osiris

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Osiris i hieroglyfer
eller
Q1
D4

Øyets sete
Fruktbarhet
eller
med determinativ
Q1
D4
A40
eller
s p I9

Sepa, Sep
dødsrikets gud
Standing Osiris edit1.svg
Osiris med sin attributter

Osiris (alternativt Ausir, Asiri eller Ausar) er i henhold til oldtidens egyptiske religion og mytologi en gud vanligvis identifisert som gud for etterlivet, underverden, og for de døde, men er mer passende som en gud for overgang, oppstandelse, og fornyelse (nytt liv). Han ble framstilt som en grønnskinnende mann med faraoskjegg, særskilt med mumiebånd om beina, iført en særegen krone med to store strutsefjær på hver side, og i hendene holder han hyrdestaven (heka) og sliulen (nekhakha), som i seg selv ble symbolene på faraoisk autoritet.[1]

Osiris ble til tider betraktet som den eldste sønnen av jordguden Geb, skjønt andre kilder hevdet at hans far var solguden Ra,[2] og av himmelgudinnen Nut, foruten også å være bror og ektefelle av Isis hvor Horus ble betraktet som hans posthumt avlet sønn.[2] Han var også knyttet til epitetet Khenti-Amentiu i betydningen «den fremste i Vest», en referanse til hans kongedømme i landet til de døde.[3] Som hersker av de døde ble Osiris tidvis kalt for «konge av de levende» da oldtidens egyptere betraktet de velsignende døde som «de levende».[4] Osiris ble betraktet som en bror av Isis, Set, Nefthys, og Horus den eldre, og far til Horus den yngre (begge ulike representasjoner av den samme guddom).[5]

Innledning[rediger | rediger kilde]

Osiris med en Atef-krone, bronsestatuett, Naturhistorisches Museum, Wien.

Osiris er bevitnet på midten av det femte dynasti, men det er sannsynlig at han ble dyrket langt tidligere;[6] epitetet Khenti-Amentiu er datert til minst første dynasti, også som en faraoisk tittel. Det meste av informasjon som er tilgjengelig om mytene om Osiris er avlevert fra hentydninger i Pyramidetekstene fra slutten av femte dynasti, senere kilder fra Det nye rike i Egypt som Shabakasteinen og fortellingen «Striden mellom Horus og Set», og langt senere i den fortellende stilen fra skriftene til greske forfattere som Plutark[7] og Diodorus Siculus.[8]

Osiris ble betraktet ikke bare som den nådefulle dommer av de døde i etterlivet, men også en utsending fra underverden som ga alt liv, inkludert spirende vegetasjon og den fruktbare oversvømmelsene av elven Nilen. Han ble beskrevet «kjærlighetens herre»,[9] «Han som er evig mild og ungdommelig»,[10] og «Stillhetens herre».[11] Kongene av Egypt ble assosiert med Osiris i døden – slik Osiris steg fra de døde ville de, forent med ham, arve evig liv gjennom en magisk prosess av parallellitet eller etterligning. Ved Det nye riket i Egypt hadde alle mennesker, ikke bare faraoer, troen på å bli assosiert med Osiris i døden, om de investerte i kostnadene for assimilasjonsritualene.[12]

Via håpet om et nytt liv etter døden begynte Osiris å bli assosiert med sykluser observert i naturen, i særskilt vegetasjons vekst og de årlige livegivende oversvømmelsene fra Nilen, gjennom hans forbindelser med heliakisk oppgang til stjernene Orion og Sirius ved begynnelsen av hver nytt år.[10] Osiris ble omfattende dyrket som «de dødes herre» fram til undertrykkelsen av egyptisk religion ved kristendommens enerådende dominans i romersk tid.[13][14]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Osiris i Dødeboken med sine karakteristiske attributter.
Gudene Osiris, Anubis, og Horus, veggmaleri i graven til Horemheb (KV57).

Osiris er en latinsk omstaving av greske Ὄσιρις, som igjen er den greske tilpasningen av det opprinnelige gudenavnet i gammelegyptisk. Med egyptiske hieroglyfer er navnet gjengitt som wsjr eller jsjrt. Ettersom hieroglyfisk skrift mangler vokaler, har egyptologer vokalisert navnet på ulike måter, blant annet som Asar, Yasar, Aser, Asaru, Ausar, Ausir, Wesir, Usir, Usire eller Ausare.

Etymologien og betydningen av det opprinnelige navnet wsjr er fortsatt uklart. Det har kommet flere forsøk på å begrunne forslag. John Gwyn Griffiths (1980) foreslo en opprinnelse fra wsr i betydningen «den mektige». En av de eldste vitnemålene for guden Osiris opptrer i mastabaen til den avdøde Netjer-wser (fra nṯr-wsr, «den allmektige gud»).

David Lorton (1985) foreslo at wsjr er sammen satt av morfemene set-jret i betydningen «rituell aktivitet», og hvor guden er den som mottar den. Wolfhart Westendorf (1987) har foreslått en etymolog fra waset-jret, «hun som bærer øyet».[15]

Framtoning[rediger | rediger kilde]

Osiris er representert i hans mest utviklede ikonografiske form mens han bærer Atefkronen, som er tilsvarende til den hvite krone fra Øvre Egypt (Hedjet) med tilleggene av to krumme strutsefjær på hver side. Han bærer også kroken eller hyrdestaven (heka) og håndtresken eller sliulen (nekhakha). Hyrdestaven er antatt å representere Osiris som hyrdegud. Symbolismen i håndtresken er mer usikkert, bortsett fra tilknytningen til jordbruket, men er også forsøkt assosiert med den svært gamle, men mer ukjente guden Anedjti fra niende nome i Nedre Egypt under Det gamle rike. Anedjti opptrådte også med krok og sliul, og var kanskje en eldre forløper til Osiris.[16][17]

Han ble vanligvis avbildet som en farao med en hudfarge som enten var grønn (gjenfødelsens farge) eller svart (hentydning til fruktbarheten til Nilens oversvømmelser) og som en mumie med innpakning fra balsameringen fra brystet og ned.[18]

Tidlige mytologiske tekster[rediger | rediger kilde]

Pyramidetekstene beskrev tidlige oppfatninger av etterlivet i en forståelse som en evig reise med solen blant stjernene. Blant disse er en gravtekst fra begynnelsen av fjerde dynasti: «Et offer konger gir og Anubis». Ved slutten av femte dynasti er formellteksten i alle graver blitt «Et offer kongen gir og Osiris».[19]

Far til Horus[rediger | rediger kilde]

Osiris er den mytologiske far til guden Horus. Hans unnfangelse er beskrevet i Osiris-myten, en sentral myte i egyptisk mytologi. Myten forteller at Osiris ble drept av sin bror Set, som ville ha Osiris’ trone, og lemlestet Osiris ved å kappe ham opp i småbiter. Isis samlet samme de lemlestete delene av Osiris, men den eneste delen som hun ikke fant var hans manndom. Isis fikk lagd en ny penis fra gull, og klarte kortvarig å vekke ham tilbake til livet igjen ved å benytte en besvergelse hun hadde lært av sin far. Denne besvergelsen ga henne tid til å ta i bruk Osiris’ gyldne manndom og ble gravid før han døde igjen. Senere fødte hun sønnen Horus. Som sådan er Horus født før etter Osiris’ oppstandelse, og han er forstått som en representasjon av den nye begynnelsen og den som beseiret den onde Set.[20]

Ptah-Sokar (som er resultatet av identifiseringen av skaperguden Ptah med guden Sokar) og denne forestillingen ble gradvis identifisert med Osiris, de to ble Ptah-Sokar-Osiris. Da det var antatt at solen tilbrakte natten i underverden, og ble således «gjenfødt» hver eneste morgen, ble Ptah-Sokar-Osiris identifisert med skaperguden, kongen av underverden, guden for etterlivet, livet, døden og gjenfødsel.[21]

Gud som en vær[rediger | rediger kilde]

Osiris-prest, 100-tallet e.Kr.

Osiris’ sjel, hans Ba, ble tidvis dyrket i dens egen rett, borti mot som om det var en selvstendig gud i seg selv, særlig i byen Djedet (Mendes) på Nildeltaet. Dette aspektet av Osiris ble referert til som Banebdjedet, som grammatikalsk hunkjønn (også stavet Banebded eller Banebdjed), bokstavelig «Ba av herren av djed», noe som ga grovt sett bety «Sjelen til værherren av byen Djedet». En lengre navn på byen er Per-Banebdjedet («Huset til værherren av Djedet»), .Djed kan også henvise til en type søyler, og kan bli forstått som ryggrad (det som holder noe oppe), og kanskje i overført betydning, Nilen som Egypts ryggrad.[22]

Nilen som gir vann og de sesongmessige oversvømmelsene, og Osiris, selv forbundet med naturens regenerering, døde for å bli gjenoppvekket, representerte kontinuitet og stabilitet. Som Banebdjed var Osiris gitt epiteter som «Himmelens herre» og «Ras liv» ettersom solguden Ra, da han ble identifisert med Atum, ble betraktet som stamfar av Osiris, og som Osiris hadde arvet sin kongelige (og guddommelige) autoritet. Ba betyr ikke «sjel» i den vestlige forstand, men har mer med makt å gjøre, omdømme, karakterens kraft, særskilt for en gud.

Ettersom Ba var knyttet til makt, og dessuten var en egyptisk betegnelse for en vær (en saubukk), ble Banebdjed avbildet som en vær, eller som et menneske med hodet til vær.[23] En levende, hellig vær ble holdt i Djedet (Mendes) og holdt i ære som inkarnasjonen av guden, og når væren døde ble den mumifisert og gravlagt i særskilte nekropolis for disse hellige dyrene. Banebdjed ble følgelig sagt å være Horus' far da Banebdjed var et aspekt av Osiris.

I tilknytningen til assosiasjonen Osiris med væren, er gudens tradisjonelle hyrdestav og håndtreske instrumentene til gjeter, noe som kan antyde en opprinnelse for Osiris blant gjetere og landbrukskulturen i øvre Nilen. Hyrdestaven og håndtresken var kanskje opprinnelig symbolene til den eldre guden Anedjti, men via Osiris ble de benyttet av egyptiske konger som generelle symboler på guddommelig autoritet.

Osiris-myten[rediger | rediger kilde]

Den guddommelige familien til Osiris. I midten Osiris på søyle av lasurstein flankert av Horus til venstre og Isis til høyre (22. dynasti, Louvre, Paris)

Kulten til Osiris (som var en gud hovedsakelig for regenerasjon og gjenfødelse) hadde en særskilt sterk interesse i konseptet udødelighet. Plutark gjenfortalte en versjon av myten hvor Set (Osiris’ bror) konspirerte mot Osiris med syttito medskyldige (som ikke spesifiseres nærmere), og sammen med dronningen av Etiopia, som her må forstås som Nubia]].[24] Set greide å lure sin bror ned i en kiste, og da han lukket lokket, lot han den forsegle med bly og kastet kisten i Nilen. Osiris’ hustru Isis lette etter hans levninger inntil han fant ham inne i stammen på et tamarisk tre. Denne trestolpen holdt opp taket på et palass i byen Byblos ved kysten av Fønikia. Hun fikk fjernet kisten og åpnet den, men Osiris var allerede død.[25]

I en versjon av myten benyttet Isis en besvergelse hun hadde lært fra sin far og brakte ham tilbake til lievet slik at han kunne gjøre henne gravid. Etterpå døde han igjen og hun skjulte hans lik i ørkenen. Måneder senere fødte hun Horus. Mens Isis var opptatt med oppfostringen av Horus, var Set på jakt en natt og kom over liket til Osiris. Rasende rev han liket i småbiter, hele fjorten biter og spredte over hele landet. Isis måtte samle opp alle delene, unntatt hans penis var blitt spist av en fisk (en art elefantfisk, medjed) og bandasjerte dem sammen for at han skulle få en skikkelig begravelse. Gudene ble imponert over Isis’ hengivelse og gjenoppvekket c som en gud for underverden. Grunnet hans død og gjenfødelse, ble Osiris assosiert med Nilens oversvømmelser som gjødslet jorden for bøndene.[26]

Diodorus Siculus har gitt en annen versjon av myten i lys av gresk mytologi hvor Osiris er beskrevet som en konge fra gammel tid og som lærte egypterne sivilisasjonens kunst, inkludert jordbruk. Deretter reiste han rundt i verden med sin søster Isis, satyrer, og de ni muser, før han til sist reiste tilbake til Egypt. Osiris ble deretter myrdet av sin onde bror Tyfon som ble identifisert med Set. Tyfon delte liket opp i tjueseks deler som han deretter fordelt blant sin sammensvorne for å gjøre dem delaktig i mordet. Isis og Herakles (som er Horus) hevnet drapet på Osiris og drepte Tyfon. Isis fant tilbake alle delene av Osiris’ lik, unntatt hans penis, og i hemmelighet brente hun dem. Hun gjorde deretter etterligninger av delene og fordelte dem på flere lokaliseringer, som deretter ble sentre for kultdyrkelsen av Osiris.[27][28]

Osirisme[rediger | rediger kilde]

Osirisme, eller mysteriene til Osiris, var en mysteriereligion som ble praktisert med årlige innvielseritualer for kulten til Osiris.[29] Disse seremoniene var fruktbarhetsritualer som symboliserte Osiris’ oppstandelse. E.A. Wallis Budge uttalte at «Osiris er nært forbundet med hvetens spiring; kornet som ble sådd i jorden er den døde Osiris, og kornet som har spiret er Osiris som igjen har fornyet sitt liv.»[30]

Død eller overgang; guden for etterlivet[rediger | rediger kilde]

Osiris-Nepra, med hvete voksende fra hans kropp. Fra et relieff ved File.[31] Den spirende hveten symboliserte oppstandelse.[32]
Osiris, guden for oppstandelse, løfter seg fra sin likbåre.[33]

Oldtidens egyptere trodde at døden var en overgang. De trodde at Ka, eller livskraften, forlot legemet ved dødens øyeblikk og selv deres praksis med å bevare liket med mumfisering indikerte deres forståelse av livets fortsettelse. I denne forståelsen er Osiris kjent som guden for overgangen, og vanligvis kjent som guden for oppstandelse og regenerasjon.

Plutark og andre har merket seg at ofringene til Osiris var «dystre, høytidelige, og sorgfylte...»[34] og at den store mysteriefestival, feiret i to faser, begynte ved Abydos for minnes gudens død, og på den samme dagen ble kornet plantet i jorden.[35] «Kornets død og gudens død var det ene og det samme: kornet ble identifisert med guden som kom fra himmelen; han var brødet som menneskene levde av. Gudens oppstandelse symboliserte kornets gjenfødelse.[36] Den årlige festivalen involverte byggingen av «Osirissenger» formet som Osiris selv, fylt jord og sådd med frø.[37] Spiringen av frøene symboliserte Osiris som våknet fra døden. Et nesten opprinnelig eksempel ble funnet i graven til Tutankhamon av Howard Carter.[38]

Den første fasen av festivalen var en offentlig drama som framstilte mordet og lemlestelsen av Osiris, Iris’ søken etter hans lik, hans triumferende tilbakevending som den gjenoppståtte gud, og kampen hvor Horus beseiret Set. Dette ble presentert av erfarne skuespillere som litterær historie og var den fremste måten å rekruttere medlemskap i kulten. I henhold til Julius Firmicus Maternus på 300-tallet e.Kr., ble dette dramaet framført av tilbedere som «banket seg på brystet og flenget sine skuldre... da de forestilte at de lemlestete levningene av guden hadde blitt funnet og satt sammen... De gikk fra sorg til glede.»[39] Pasjonen for Osiris ble reflektert i hans navn Wenennefer, «den ene som fortsetter å være perfekt», og som henviser til hans kraft postmortem.[18]

I avhandlingen Udødelighetens historie (2016) kom Dag Øistein Endsjø med følgende refleksjon:

Sitat Det kan i første omgang synes som det ikke var så mye til felles mellom den evige tilværelsen til de mumfiserte likene og den til de udødelige gudene, med sitt uforgjengelige kjøtt av gull. Det var likevel en direkte forbindelse her. Hvordan mumfiseringen bevarte kjøttet for all ettertid, speilte hva som hadde skjedd med guden Osiris etter at han ble drept, lemlestet og satt sammen igjen. Som det døde menneske kunne erklære: «Min far Osiris, ditt kjøtt så ikke forråtnelse ... du ble ikke forråtnelse og mark ... og jeg skal beholde mitt kjøtt for evig og alltid, jeg skal ikke forgå, jeg skal ikke gå i oppløsning, jeg skal ikke visne hen, jeg skal ikke bli forråtnelse.» Gjennom mumfiseringen og den korrekte begravelsessermonien etterlignet den avdøde ikke bare Osiris, han eller hun ble på et vis Osiris selv. Sitat
– Dag Øistein Endsjø[40]

Ikhernofret-stelen[rediger | rediger kilde]

Mye av den bevarte informasjon Osiris-pasjonen kan bli funnet på Ikhernofret-stelen [41] ved Abydos som ble reist under det tolvte dynasti av skatteminister Ikhernofret (også I-Kher-Nefert), muligens en Osiris-prest, under styret til farao Amenemhat III. Pasjonspillene ble holdt den siste måneden av Nilens oversvømmelse, sammenfallende med våren, og ble framstilt i Abydos som var det tradisjonelle stedet hvor liket til Osiris skal ha flytt i land etter å ha blitt druknet i Nilen.[42]

Deler av myten, som fortellingen om at Set lemlestet gudens lik i fjorten deler, er ikke gjenfortalt på denne stelen. Selv om den er dokumentert for å ha vært en del av ritualene ved en versjon av Jumilhac-papyrusen, som at det tok Isis tolv dager å samle sammen delene, endte festivalen med pløying av åkrene.[43] En del elementer av seremonien ble holdt i tempelet mens andre var involvert i offentlig deltagelse i form av drama. Ikhernofret-stelen gjenfortalte programmet med hendelsene for de offentlige elementene over festivalens varighet på fem dager:

  • Den første dagen: Upuauts prosesjon: en liksom-slag ble utkjempet hvor fiendene til Osiris ble beseiret. En prosesjon ble ledet av guden Upuaut («stigeåpneren», også kalt Wepwawet).
  • Den andre dagen: Den store prosesjonen til Osiris. Liket til Osiris ble fraktet fra hans tempel og til hans grav. Båten han ble fraktet, Neshmetbåten, måtte bli forsvart mot hans fiender.
  • Den tredje dagen: Osiris er sørget og landets fiender er ødelagt.
  • Den fjerde dagen; nattvåking: Bønner og opplesninger, og gravritualer er utført.
  • Den femte dagen: Osiris er gjenfødt om morgenen og kronet med kronen til Maat. En statue av Osiris ble fraktet til tempelet.[42]

Hvete og blåleireritualer[rediger | rediger kilde]

Sjeldent eksempel på egyptisk skulptur i terrakotta, som kan være Isis som sørger over Osiris, (å løfte høyre armen over hodet er typisk tegn sorg). Musée du Louvre, Paris.

I kontrast til de offentlige dramaseremoniene som nevnt over, ble mer esoteriske seremonier framført på innsiden av templene av prester som ble bevitnet av kun innvidde. Plutark nevner at (for en langt senere periode) at to dager etter festivalens begynnelse førte prestene fram «en hellig kiste som en inneholdt en liten gullkiste, inn i denne helte de drikkevann... og høye gledesskrik steg opp fra selskapet ved at Osiris er funnet (eller kalt til live igjen). Deretter knadde de fruktbar jord med vann... og formet av det en halvmånelignende figur som de kledde og smykket, dette indikerte at de vurderte disse gudene som substansen av Jord og Vann.» [44] Dog er Plutarks redegjørelse fortsatt uklar, eksempelvis skrev han også «Jeg forbigår kappingen av tre», og valgte således å ikke beskrive dette da han mente det var et hellig rituale.[45]

I Osaris’ tempel i byen Dendera beskriver en inskripsjon (oversatt av Budge)[46] i detalj hvordan man gjorde modeller i hvetedeig av hver av de lemlestede delene av Osiris som ble sendt ut av byen slik at Isis kunne oppdage dem. I tempelet i Djedet (Mendes) ble det framstilt figurer av Osiris av hvetedeig og plassert rundt på dagen for mordet på guden, deretter ble det vannet i flere dager inntil blandingen ble knadd til en modell av Osiris og fraktet til tempelet for å bli gravlagt. Kornet for disse kakene ble dyrket kun på tempelets marker. Modeller ble gjort fra treverk for de seksten lemlestede delene av Osiris, kakene fra det guddommelige brødet og ble plassert i en kiste av sølv. De ble satt ned nær hodet av guden og med de indre delene som beskrevet Dødeboken (XVII).

På den første festivaldagen med pløying, sto gudinnen Isis fram i hennes helligdom. Hun ble gjort naken, korndeig ble lagt i hennes seng og fuktet med vann, og det representerte den fruktbare jord. Alle disse hellige ritualene nådde sitt klimaks ved «å spise den sakramentale gud, en nattverd hvor deltagerne ble omformet i deres overtalelser til eterligninger av deres gudemenneske.»[47]

Dommen[rediger | rediger kilde]

I tre domsscener fra Dødeboken (versjon fra rundt 1375 f.Kr.) er den døde (Hunefer) tatt med til domshallen av Anubis med sjakalhode. Den neste scenen er hans hjerte veid opp mot fjæren til Maat mens Ammut venter på resultatet, og Tot nedtegner. Deretter har den triumferende Henefer klart prøven og blir presentert for av Horus med falkehode til Osiris, sittende i sin helligdom sammen med Isis og Nefthys (British Museum).

Tanken om en guddommelig dom som ble utført etter døden for sine synder i livet er først bevitnet under Det gamle rike i en grav fra sjette dynasti og som inneholdt fragmenter av hva som er beskrevet som negative bekjennelser.[48] Det var en litaniaktig oppregning som stilte høye moralske krav: «Jeg har aldri spottet gud; jeg har aldri berøvet den fattige hans eiendeler; jeg har aldri gjort noe gudene avskyr; jeg har aldri baktalt en slave hos hans herre; jeg har aldri gjort vondt mot noen...» og videre.[49] I Dødeboken fra Det nye rike finnes også avsnitt hvor Osiris klager over sin skjebne over å måtte herske over de døde i graven: «O, Aton, hvorfor skal nettopp jeg føres ut i ørkenen, der det ikke finnes vann, ikke finnes luft (til de dødes verden), som er meget dypt nede, meget mørk og uten grense?»[49]

Med veksten til kulten til Osiris under Mellomriket ga en form for demokratisering av religionen et tilbud om evig liv til selv hans mest ydmyke tilhengere. Moralsk skikkethet ble den dominerende faktoren i å avgjøre en persons egnethet. Ved døden møtte en person dom fra en domstol av førtito guddommelige dommere. Om den avdøde hadde levd et liv i henhold til de moralske forskriftene til Maat, som representerte sannhet og rettferdig liv, var den døde velkommen til Osiris’ rike. Om vedkommende ble funnet skyldig, ble personen kastet til en «sluker», som demonen Ammit som spiste sjelene og de gikk glipp av evig liv.[50]

Den som ble tatt av slukeren ble først utsatt for forferdelige straff og deretter tilintetgjort. Disse framstillinger av straff kan siden ha påvirket middelalderens oppfatninger av pinslene i helvete via tidlige kristne og koptiske tekster.[51]

Renselsen av de som ble betraktet som akseptable kan bli sett i beskrivelsene av «Flammeøya» hvor de døde hadde seiret over det onde og blitt gjenfødt. For de fordømte var det fullstendig ødeleggelse til en tilstand av ikke-eksistens, men det er ingen antydninger evig pine og tortur.[52][53] Guddommelig tilgivelse ved den endelige dommen var alltid noe oldtidens egyptere var sentralt opptatt av.[54] Under styret til Seti I ble Osiris også påberopt i kongelige bestemmelser ved forfølgelsen av de levende som begikk forseelser, men det ble holdt hemmelige og ikke rapportert.[55]

Gresk-romersk tid[rediger | rediger kilde]

Byste av den synkretiske gresk-egyptiske guden Serapis.

Hellenisering[rediger | rediger kilde]

Under det ptolemeiske kongedømme besluttet de greske faraoene å fremme en guddom som var akseptabel for både den innfødte egyptiske befolkningen og den greske, for således å føre disse sammen framfor å la religion være et emne som skilte innbyggerne fra hverandre. I denne politikken ble Osiris identifisert direkte med Apis, som var blitt et aspekt av Ptah, men som også hadde blitt identifisert med Osiris. En synkretisme mellom de to, Osiris og Apis (Ptah), som ble kjent som Serapis. Denne fellesguden ble avbildet som en typisk gresk guddom, men med egyptiske innfatning, og med kombinert ikonografi fra mange kulter som tilkjennega både overflod og oppstandelse.[56]

Kultens ødeleggelse[rediger | rediger kilde]

Helligdommen på øya File, sett fra Aswan.

Kulten til Osiris fortsatte fram til 500-tallet e.Kr. på øya File i Øvre Nilen. Den kristne forfølgelsen av andre troende under keiser Theodosius med lovbestemmelser på 390-tallet om å ødelegge alle ikke-kristne templer, ble ikke gjennomført her. Dyrkelsen av Isis og Osiris greide å fortsette fram til tiden med keiser Justinian I. Det hadde eksistert en avtale mellom stammer i Nubia (som blemmyene) og keiser Diokletian som førte til at de hvert år besøkte Elefantine, en øy i Nilen, og ved bestemte mellomrom fraktet de bildet av Isis opp elven til blemmyenes land i orakelhensikt. Praksisen ble stoppet da Justinian sendte hærføreren Narses for å ødelegge helligdommene, arrestere prestene og konfiskere de hellige bildene som ble fraktet til Konstantinopel.[57]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Steele, Philip (2002): Ancient Egypt, The Rosen Publishing Group, ISBN 1435851730, s. 12
  2. ^ a b Wilkinson, Richard H. (2003): The Complete Gods and Goddesses of Ancient Egypt. London: Thames & Hudson, ISBN 0-500-05120-8, s. 105
  3. ^ Collier, Mark & Manley, Bill (1998): How to Read Egyptian Hieroglyphs, British Museum Press, ISBN 0-7141-1910-5, s. 41
  4. ^ Hornung, Erik (1996): Conceptions of God In Ancient Egypt: The One and the Many, Cornell University Press, ISBN 0-8014-1223-4, s. 233
  5. ^ Meltzer, Edmund S. (2003): «Horus» i: Redford, Donald B., red.: The Oxford Guide: Essential Guide to Egyptian Mythology, Berkley, ISBN 0-425-19096-X, s. 164–168
  6. ^ Griffiths, John Gwyn (1980): The Origins of Osiris and His Cult. Brill. s. 44
  7. ^ Plutark: «Isis and Osiris», oversatt av Frank Cole Babbitt, 1936, bind 5, Loeb Classical Library. Penelope.uchicago.edu
  8. ^ Booth, G., overs. & red. (1814): The Historical Library of Diodorus Siculus, bind 1
  9. ^ Budge, E.A. Wallis (1969): The Gods of the Egyptians, Dover, opprinnelig utgitt 1904, ISBN 0-486-22056-7, s.259
  10. ^ a b Redford, Donald B., red. (2003): The Oxford Guide: Essential Guide to Egyptian Mythology, Berkley, ISBN 0-425-19096-X, s. 302–307
  11. ^ Wilson, J.A. (1963): The Burden of Egypt, University of Chicago Press, 4. utg., s. 302
  12. ^ Brandon, S.G.F. (1971): Osiris, bind 5 i bokserien Man, Myth and Magic, BPC Publishing, s. 2087–2088
  13. ^ «Theodosius I», Catholic Encyclopedia
  14. ^ Bury, John Bagnell (1958): History of the Later Roman Empire from the Death of Theodosius I. to the Death of Justinian, kapittel 22 «The Suppression of Paganism», Courier Dover Publications, ISBN 0-486-20399-9, s. 371
  15. ^ Mathieu, Bernard (2010): «Mais qui est donc Osiris ? Ou la politique sous le linceul de la religion» (PDF), ENiM 3, s. 77-107.
  16. ^ «Andjety», Ancient Egypt Online
  17. ^ Redford, Donald B., red. (2003): The Oxford Guide: Essential Guide to Egyptian Mythology, Berkley, ISBN 0-425-19096-X, s. 302–307
  18. ^ a b Collier, Mark; Manley, Bill (1998): How to Read Egyptian Hieroglyphs, British Museum Press, ISBN 0-7141-1910-5, s. 42
  19. ^ Roth, Ann Macy (våren 1998): Architecture of the Afterlife: Understanding Egypt's pyramid tombs, Archaeology Odyssey
  20. ^ «The Story of Isis and Osiris», Egyptian Myths
  21. ^ Lindemans, Micha F. (1997): «Ptah-Seker-Osiris», Encyclopedia Mythica
  22. ^ Remler, Pat (2010): Egyptian mythology, A to Z, 3. utg., New York: Chelsea House, ISBN 978-1-60413-926-6, s. 51–52.
  23. ^ Dunn, Jimmy: «The Ram in Ancient Egypt», Tour Egypt
  24. ^ Plutark: On Isis and Osiris, kapittel 12, Moralia
  25. ^ Detaljen med Byblos er ikke kjent fra egyptiske kilder, men kan være Plutarks forklaring på en kult for Isis og Osiris som eksisterte i Fønikia på hans tid, jf. Griffiths, J. Gwyn, red. (1970): Plutarch's De Iside et Osiride. University of Wales Press, s. 137–143, 319–322
  26. ^ Tobin, Vincent Arieh (2001): «Myths: An Overview» i: Redford, Donald B., red.: The Oxford Encyclopedia of Ancient Egypt, II, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-510234-5, s. 464–468
  27. ^ Brandon, S.G.F. (1970): "Osiris" i: Man, Myth and Magic: An Illustrated Encyclopedia of the Supernatural, bind 5, BPC Publishing.
  28. ^ Diodorus Siculus (1814): The Historical Library of Diodorus the Sicilian..., oversatt av Geroge Booth, W. MʻDowall, kap. II, s. 27
  29. ^ «Osirism», Oxford Dictionaries Online.
  30. ^ Budge, E.A. Wallis (1911): Osiris & the Egyptian resurrection, bind 2, London: P. L. Warner; New York, G. P. Putnam's sons, s. 32
  31. ^ Budge, E.A. Wallis (1900): Egyptian ideas of the future life, kapittel 1
  32. ^ Hart, George (2005): Routledge Dictionary of Egyptian Gods and Goddesses, Routledge, ISBN 0-415-34495-6, s. 119
  33. ^ Budge, E.A. Wallis (1900): Egyptian ideas of the future life, kapittel 2
  34. ^ Plutark: Isis and Osiris, 69
  35. ^ Plutark: Isis and Osiris, 13
  36. ^ Larson, Martin A. ((1977): The Story of Christian Origins, ISBN 0-88331-090-2, s. 17
  37. ^ Teeter, Emily (2011): Religion and Ritual in Ancient Egypt, Cambridge University Press, s. 58–66
  38. ^ «Osiris Bed, Burton photograph no P2024», The Griffith Institute
  39. ^ Julius Firmicus Maternus: De Errore Profanorum
  40. ^ Endsjø, Dag Øistein (2016): Udødelighetens historie, Oslo: Cappelen Damms, s. 45
  41. ^ Berlin Museum ref 1204
  42. ^ a b «The passion plays of Osiris» Arkivert 26. juni 2007 hos Wayback Machine., Ancient Worlds
  43. ^ Vandier, J. (1961): Le Papyrus Jumilhac, Paris, s. 136–137
  44. ^ Plutark: Isis and Osiris, 39
  45. ^ Plutark: Isis and Osiris, 21
  46. ^ Budge, E.A. Wallis (1911): Osiris & the Egyptian resurrection, bind 2, London: P. L. Warner; New York, G. P. Putnam's sons, kapittel XV
  47. ^ Larson, Martin A. (1977): The Story of Christian Origins, ISBN 0-88331-090-2, s. 20
  48. ^ A. Mallon S.J. (1934): «Essay» i: Messenger, E.C., red.: Studies in Comparative Religion, bind 2/5, Catholic Truth Society, s. 23
  49. ^ a b Säve-Söderberg, Torgny (1971): «Egyptisk litteratur» i: Beyer, Edvard, red.: Verdenslitteraturhistorie, 1, Oslo: J.W. Cappelens forlag, s. 112-113
  50. ^ David, Rosalie (2002): Religion and Magic in Ancient Egypt, Penguin, ISBN 0-14-026252-0, s. 158–159
  51. ^ Dijk, Jacobus Van (2003): "Hell" i: The Essential Guide to Egyptian Mythology: The Oxford Guide, Berkley Reference, ISBN 0-425-19096-X, s. 161–162
  52. ^ Griffiths, John Gwyn (1991): The Divine Verdict, Brill Publications, ISBN 90-04-09231-5, s. 233
  53. ^ Griffiths, John Gwyn (31. desember 1993): «Letter: Hell in the ancient world», The Independent.
  54. ^ Assman, Jan (1999): «Egyptian Religion», The Encyclopedia of Christianity, bind 2, Wm. B Eerdmans Publishing, ISBN 90-04-11695-8, s. 77
  55. ^ Wilson, J.A. (1963): The Burden of Egypt, University of Chicago Press, 4. oppl, s. 243; Breasted, J. H. (1906): Ancient Records of Egypt, bind 3, s. 86. Inskripsjonene fra Setis styre, sitat: «As for anyone who shall avert the face from the command of Osiris, Osiris shall pursue him, Isis shall pursue his wife, Horus shall pursue his children, among all the princes of the necropolis, and they shall execute their judgment with him.»
  56. ^ Youtie, H. (1948): «The Kline of Sarapis» i: The Harvard Theological Review, 41, s. 9–29.
  57. ^ Bury, John Bagnell (1958): «The Suppression of Paganism» i: History of the Later Roman Empire from the Death of Theodosius I. to the Death of Justinian, Courier Dover Publications, ISBN 0-486-20399-9, kapittel 22, s. 371

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]