Dorisk søyleorden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dorisk søyleorden

Den doriske søyleordenen ble utvikla i andre halvdel av det 7. århundre f.Kr, og var gjennom hele antikken den mest brukte på det greske fastlandet og i koloniene i vest. Den doriske søylen er uten basis og står rett på stylobatet. Skaftet er rifla, kanellert, og noe videre nede enn oppe, og det har tydelig entasis – konvekse sider. Kapitelet er sammensatt av en rund «pute» – ekinus – og en kvadratisk plate – abakus – som arkitraven hviler på. Vitruvius hevder at den doriske søylen utvikla seg fra tidligere søyler i tre. At grekerne skulle ha utvikla steinsøylen direkte fra eldre tresøyler, og ikke fra egyptiske og persiske forbilder i stein eller tegl, er et omdiskutert standpunkt.

Det doriske entablementet (bjelkeverket eller entablaturen) består nederst av en slett arkitrav som avsluttes øverst av en list. Over arkitraven ligger en jevnhøy frise med svakt fremspringende triglyfer, som har avfasede hjørner og tre vertikale rifler. Triglyfene har vært tolket som stiliserte bjelkeender, jf. teorien om at den doriske orden er en oversettelse til steinarkitektur av en eldre byggemåte i tre. Feltene mellom triglyfene kalles metoper. De kan være sletthugne eller forsynt med ornamenter i relieff. Øverst avsluttes entablementet med geison gesims (kornisj). Under gesimsen «henger» en rad skråstilte steinplater (regulae), én for hver triglyf og én for hver metope. Hver av dem har på undersiden 6 x 3 små «dråper» (guttae).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]