Geb

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Geb i hieroglyfer
oftest
G39D58

eller
med determinativ
G39D58
A40
Geb.svg
Geb med hans tradisjonelle attributter

Geb er i henhold til oldtidens egyptiske religion og mytologi en gud for Jorden og senere et medlem av enneaden («de ni») av Heliopolis. Han hadde en slange rundt hodet og var således også betraktet som slanges far. Oldtidens egyptere forklarte jordskjelv med at de ble utløst av Gebs latter[1] og man mente at han ga tillatelse for av gresset grodde og muliggjorde avlingen.

Hans foreldre var Shu og Tefnut, og hans søster var Nut, som også var hans hustru. De hadde barna Osiris, Isis, Set, Nefthys, og tidvis er også Horus nevnt.

Navn[rediger | rediger kilde]

Navnet Geb ble uttalt som Seb[2] og kanskje også som Keb fra den gresk perioden og framover. Den opprinnelige egyptiske talen var kanskje også Seb. Det ble stavet med en forbokstav -g- (alle perioder), eller med -k- (gj). Den sistnevnte konsonant opptrådte en gang i sarkofagtekster under Mellomriket i Egypt, oftere i mytologiske papyrus fra 21. egyptiske dynasti foruten også i en tekst fra ptolemerisk graven til ypperstepresten Petosiris ved Tuna El-Gebel, eller ble skrevet med innledende hard -k-, som i en papyrustekst som handler om beskrivelser av og virkemidler mot slanger fra 30. dynasti og som nå er oppbevart i Brooklyn Museum.

Rolle og utvikling[rediger | rediger kilde]

Himmelgudinnens Nut og Geb med slangehodet.

Den eldste representasjonen i et fragmentert relieff av guden var en antropomorfisk vesen med skjegg og med hans navn i inskripsjon. Den er datert fra kong Djosers styre, 3. Dynasti, og ble funnet i Heliopolis. I senere tid kunne han også bli avbildet som en vær, en okse eller en krokodille (sistnevnte i en vignett i Den egyptiske dødeboken til en kvinne ved navn Heryweben, og nå oppbevart i Det egyptiske museet i Kairo).

Geb ble jevnlig beskrevet mytologisk som slangenes far (en av slangenes navn var s3-t3 – «jordens sønn»). I en besvergelse på gravkiste ble Geb beskrevet som far av slangen Nehebkau. I mytologien opptrer Geb ofte som Egypts opphavelige guddommelige konge som fra hvem gudesønnen Osiris og hans sønnesønn Horus arvet landet etter mange stridigheter med nedbrytende guden Set, bror og drapsmann av Osiris. Geb kunne også bli ansett som den personifiserte fruktbare jord og den golde ørkenen, sistnevnte betydde død eller sette dem fri fra deres graver, metaforisk beskrevet som «Geb åpner sine kjever», og fengsle de som ikke var verdige til gå til den himmelske sivenes marker i nordøst. I det siste tilfellet er en av hans utenomjordiske attributter en illevarslende figur med sjakalhode kalt wsr.t som steg opp fra marken hvor fiendene kunne bli fanget.

I Enneade («de ni») i Heliopolis, en gruppe på ni guder skapt i begynnelsen av den ene guden Atum eller Ra, var Geb ektefellen til Nut, himmelen eller den synlige himmelhvelvet om dagen og natten, sønnen av tidligere opphavelige elementene Tefnut («fukten») og Shu («intetheten»), og far til fire mindre guder i systemet – Osiris, Seth, Isis og Nefthys. I denne konteksten ble Geb forstått som å ha vært sammen med Nut og ble adskilt fra henne av Shu, luftens gud.[3] Følgelig ble Geb i mytologiske beskrivelser vist som en liggende mann, tidvis vist med et erigert lem pekende mot Nut.

Geb og himmelgudinnen Nut

Etter hvert som tiden gikk ble guddommen mer assosiert med Egypts befolkede land og dessuten som en av de eldste herskerne. Som en ktonisk (i eller under jorden) gud ble han, som Min, naturlig assosiert med underverden og med vegetasjonen – det ble sagt at bygg vokste på hans ribbein – og ble avbildet med planter og andre grønn vekster på sin kropp.

Hans tilknytning til vegetasjonen og tidvis med underverden og kongedømmet førte Geb leilighetsvis til tolkningen at han var ektemannen til Renenutet, en mindre gudinne for innhøstingen og en mytologisk vokter (betydningen av hennes navn er «ammende slange») av den unge kongen i form av en kobra, og som selv kunne bli sett på som mor til Nehebkau, en opphavelig slangegud assosiert med underverden. Greske forfattere likestilte ham med den greske guden Kronos.

Ptah og Ra, skaperguder, begynte vanligvis listen av guddommelige stamfedre. Det er spekulert om hvem av Shu og Geb som var den første gudekonge av Egypt. Fortellingen om hvordan Shu, Geb, og Nut ble adskilt for å skape kosmos er nå blitt tolket i mer menneskelige forhold: avdekke fiendskap og seksuelt sjalusi. Mellom Shu som gjorde opprør mot den guddommelige orden, utfordret Geb lederskapet til Shu. Geb tok Shus mor Tefnut som sin førstedronning, skilte Shun fra hans søster-hustru. Akkurat som Shu tidligere hadde gjort med ham. I boken om den guddommelig ku medfører det at Geb er arvingen til den forsvinnende solguden. Etter at Geb har gitt tronen til Osiris, sin yngste sønn, tok han deretter på seg rollen som en dommer i gudenes guddommelige domstol.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Geb», Ancient Egypt
  2. ^ Wallis Budge, E.A. (1904): The Gods of the Egyptians: Studies in Egyptian Mythology. Kessinger publishing. ISBN 0766129861.
  3. ^ Meskell, Lynn (1999): Archaeologies of social life: age, class et cetera in ancient Egypt, Wiley Blackwell, ISBN 978-0-631-21299-7, s. 103
  4. ^ Pinch, Geraldine (2002): Handbook of Egyptian Mythology. Santa Barbara: ABC-CLIO. ISBN 9781576072424, s. 76, 77, 78.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bonnet, Hans (2000): «Geb» i: Lexikon der ägyptischen Religionsgeschichte. Hamburg: Nikol, ISBN 3-937872-08-6, s. 201–203.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Geb – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons