Set

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
For Adam og Evas tredje sønn, se Set (bibelsk person)
For behandlingsmetoden S-E-T, se Sling exercise therapy
Seth i hieroglyfer
Ideogram
C7

E20
eller
s t
S

Seth
(Stš)
eller
z
t
X

Seth
(St)
eller
med determinativ
z
t
X
A40
eller
sw t
y
C7

(Swtj)
eller
sw t
x
E20 C7

(Swt)
Transkripsjon St / Stš
gresk Seth
Koptisk Sêt
ⲥⲏⲧ
Overlevert i kileskrift som šuta
Set.svg
Set, en gud for uvær, ørkenen, ondskap, kaos og krig

Set eller Seth (også transkribert som Setesh, Sutekh, Setekh, eller Suty) er i henhold til oldtidens egyptiske religion og mytologi en kaosgud, en gud for ørkenen, uvær, uorden, vold og utlendinger, og beskrives ofte som «ørkenens og fremmedlandenes hersker».[1] I antikkens Hellas ble hans navn gitt som Σήθ, Sēth. Set-dyrets zoologiske bestemmelse er uklart da det tidlig ble stilisert på en måte som ikke lenger lar seg spore.[1]

Set er ikke en gud som kan bli oversett eller unngått; han har en positiv rolle hvor han tar på seg oppdrag fra Ra på hans solbåt for å verge seg mot Apep, kaoset slangegud.[2] Han hadde en avgjørende rolle i forsone stridende. Han var herre av det røde land (ørkenen) hvor han var motstykket til Horus’ rolle som herre over det svarte land (den fruktbare jord).[2]

I egyptisk mytologi er Set framstilt som troneraneren som drepte og lemlestet sin bror Osiris. Isis, hustruen til Osiris samlet sammen de mange delene av Osiris’ lik og gjenoppvekket ham lenge nok til å bli gravid med hans sønn og arving Horus. Sønnen søkte hevn over Set, og mytene beskrev deres strid og konflikter. Denne Osiris-myten er en framtredende kjerne i egyptisk mytologi.

Familie og opprinnelse[rediger | rediger kilde]

I mytologien i Heliopolis var Set sønn av himmelgudinnen Nut og jordguden Geb. Sets søsken er Osiris, Isis, og Nefthys. Han er gift med sin søster Nefthys og er far til Anubis, en gud assosiert med mumifisering og framstilt som en mann med hundehode. I en del fortellinger hadde han forhold til de utenlandske gudinnene Anat og Astarte.[3]

Betydningen av navnet Set er ikke kjent. Det har blitt foreslått at det opprinnelig ble uttalt *Sūtaḫ basert på måten hans havn framstår i egyptiske hieroglyfer (swtḫ), og senere omtaler av ham i koptiske dokumenter med navnet ⲥⲏⲧ, Sēt.[4][5]

Sets dyresymbol[rediger | rediger kilde]

Stilisert framstilling av Set i gravkammeret til farao Thutmosis III (KV34).

I kunsten ble Set vanligvis avbildet som et gåtefullt vesen, referert til av egyptologer som «Set-dyret», et dyr som ikke minner om noe kjent vesen, skjønt det kan være et sammensatt vesen, bestående av et jordsvin, et esel, en sjakal eller en fennek (ørkenrev). Dyret har en buet snute, lange, rektangulære ører, en tynn, splittet hale og en kropp som en hund, med puter som har dusker som en omvendt pilspiss; tidvis er Set avbildet som et menneske med et særskilt hode. En del tidlige egyptologer foreslo at det var stilisert representasjon av en sjiraff, grunnet dets store «horn» som var flate på toppen, noe som tilsvarer sjiraffens karakteristiske horn. Egypterne selv skilte mellom sjiraffer og Set-dyret. I løpet av Senepoken ble Set avbildet som et esel eller som et menneske med et eselhode.[6]

De eldste representasjonene av hva som kan ha vært Set-dyret kommer fra en grav datert til Naqada I-fasen, den eldste, førdynastiske tiden i Naqadakulturen, en gang mellom 3790–3500 f.Kr., skjønt denne identifikasjonen er usikker. Om man ser bort fra disse, opptrer det eldste Set-dyret på hodet til en stridskølle til kong Skorpion II, en hersker i den førdynastiske fasen Naqada III. Hodet og den splittede halen på Set-dyret er klart tilstede.[7]

Striden mellom Horus og Set[rediger | rediger kilde]

Detalj fra stridskøllen til Skorpion II, (Ashmolean Museum, Oxford).
Inskripsjon på obelisk.

Chester Beatty-papyrus nr. 1 inneholder legenden kjent som Striden mellom Horus og Set. Også antikkens forfattere nedtegnet fortelling, mest kjent er Plutarks «Om Isis og Osiris» i hans verk Moralia.[8][9]

Disse mytene framstiller Osiris som en klok herre, konge og den som frambrakte sivilisasjonen for menneskeheten, lykkelig gift med sin søster Isis. Set var sjalu på sin bror, han sammensverget seg mot broren, drepte og lemlestet ham. Isis reiste rundt etter de lemlestete delene av ektemannen, satte de sammen og balsamerte ham. Som den arketypiske mumie styrte Osiris over underverden som konge over de dødes rike. Osiris’ sønn Horus ble unnfanget av Isis med Osiris’ lik. Horus ble den naturlige fiende av Set, og hadde mange slag mot Set for herredømmet over Egypt. I løpet av disse slagene var Set assosiert med Øvre Egypt mens Horus ble beskytter av Nedre Egypt.

I henhold til Chester Beatty-papyrusen forsøkte Set å vise sitt herredømme ved å forføre Horus og deretter ha samleie med ham. Imidlertid la Horus sin hånd på sine lår og fanget opp Sets sæd som han kastet i elven slik at han ikke ble inseminert av Set. Horus spredte deretter sin egen sæd på en salat som var Sets favorittmat. Etter at Set hadde spist salaten, dro til gudene for å få avgjort hvem som skulle herske over Egypt. Gudene lyttet først til Set krav på herredømme over Horus, og påkalte hans sæd, men det svarte fra elven, og gjorde Set krav ugyldig. Deretter lyttet gudene på Horus’ krav på å ha herredømme over Set, og påkalte hans sæd som svarte fra innsiden av Set.[10][11] Imidlertid nektet Set å gi seg, og de andre gudene ble trette av åtti år med krig og utfordringer. Horus og Set utfordret hverandre et kappløp med båt og hvor de begge tevlet med en båt av stein. Horus hadde en fordel; hans skip var gjort av tre, men malt slik at den så ut som den var gjort av stein. Sets båt var hogd ut av stein og sank til bunns, mens Horus’ båt fløt på vannet. Horus vant kappløpet, og Set innrømmet nederlaget og overlot Egypts trone til Horus.[12]

Bakgrunn for Osiris-myten[rediger | rediger kilde]

Set spidder Apep.

Sets søster og hustru var gudinnen Nefthys, og hans andre søsken var Osiris og Isis. Myten med Sets strid med sin bror Osiris, Isis og til sist deres sønn Horus finnes i mange egyptiske kilder, inkludert pyramidetekstene, gravtekster, Shabakasteinen, vegginskripsjoner i tempelet til Horus i Idfu, og ulike papyruskilder. Denne striden kalles gjerne Osiris-myten. I denne myten representerte Set det kaotiske og ville elementet hvor han drepte og lemlestet sin bror Osiris. Deretter kjempet han mot brorens etterfølger, sønnen Horus, om herskermakten. Før denne striden fungerte både Osiris og Set som faraos beskyttere på lik fot, som understreket av segltrykket i graven til Peribsen. Sammen overrakte de ham landets dobbeltkrone og knyttet sammen de plantene som symboliserte Øvre og Nedre Egypt i den symbolske handlingen «Samlingen av de to rikene».[1]

Det er i fortellinger av senere epoker hvor Set framstår som voldtektsmann og morder, som drepte og lemlestet sin bror, og i kampen mot nevøen Horus tar formen av en svart gris og rev ut øyet på Horus, som på sin side kastrerer sin onkel. Historikere har undret seg på om disse voldelige fortellingene var en refleksjon av krig og strid i en eldre tid.[13] I henhold til Shabakasteinen delte Geb landet Egypt i to halvdeler. Han ga Øvre Egypt (ørkenen i sør til Set, og Nedre Egypt (Nildeltaet i nord) til Horus. Med hver sin halvdel å herske over ville de ikke strides. Det har vært foreslått at de to byene Abydos og Nekhen (Hierakonpolis) gikk sammen i krig mot Naqada, og deretter marsjert nordover for å ta kontroll over hele Egypt. Deretter, som antikkens greske og romerske historikere har beskrevet, grunnlagt en festninghovedstad ved Memfis, en faraoisk metropolis beliggende nær dagens sted Saqqara. For en del historikere kan striden mellom Horus og Set «forklares» som en refleksjon av denne mulige arkaiske krigen, særskilt ettersom at to faraoiske templer senere ble dedikert til de samme to guddommene ved Nekhen og Saqqara.[14]

Segltrykk på gravkrukkene i graven til kong Peribsen fra andre dynasti i Abydos viste at den kongelige serekh ikke var toppet av den vanlige hauken, men av Set-dyret.[13] Det kan antyde en form for religiøs strid som uansett synes løst i slutten av dynastiet med Khasekhemwi (eller Khasekhemui), ca 2690 f.Kr. Han plasserte på toppen av sitt serekh både Horus-falken og Set-dyret, noe som kan indikere at en form for kompromiss ble oppnådd.

I uansett tilfelle, straks de to halvdelene av Egypt ble forent til et rike, ble Set og Horus ofte plassert ved siden av hverandre i kroningsseremoniene til de nye faraoene som et symbol på deres makt over både Øvre og Nedre Egypt. Dronninger av første dynasti hadde tittelen «(Hun som) ser Horus og Set».[15][16] Pyramidetekstene presenterte farao som en fusjon av de to guddommene. Til sist synes det som om faraoene mente at de balanserte og forlikt de stridende kosmiske prinsippene, og den dualistiske guden Horus-Set ble fremmet som kombinerte trekkene (eller aspektene) til begge gudene, noe som ikke var uvanlig i egyptisk teologi i en utvikling av tusenvis av år, et annet eksempel er Amun-Ra.

Senere egyptere tolket myten om striden mellom Set og Osiris/Horus som en analogi for kampen mellom ørkenen (representert av Set) og den livgivende oversvømmelsene til Nilen (representert av Osiris/Horus).

Ras beskytter[rediger | rediger kilde]

Set og Horus tilbeder Rameses i et lite tempel ved Abu Simbel.

Set ble avbildet mens han sto i baugen av Ras nattskip og beseiret slangeguden Apep. I en del representasjoner fra Senepoken, som under 27. egyptiske dynasti da Egypt var underlagt Perserriket, ble Set i templet ved Hibis i Khargaoasen framstilt med hodet til en falk, således tok på seg trekket til Horus. I gravteksten Amduat fra Det nye rike er Set beskrevet som avgjørende for å overvinne Apep.[17]

Andre mellomepoke og Ramses-tiden[rediger | rediger kilde]

I løpet av andre mellomepoke i Egypt (1650–1550 f.Kr.) ble Egypt besatt av utenlandske herskere kalt hyksos (bokstavelig «herskere av utenlandske land»). De hersket over Nildeltaet fra byen Avaris. De valgte Set, opprinnelig den fremste guden for Øvre Egypt og en gud for utlendinger, som sin gud, kanskje for at han var mest lik deres egen skytsgud. Set ble således igjen dyrket som den øverste guden i landet, og hyksoskongen Apopi I er nedtegnet som å ha æret Set eksklusivt, som beskrevet i følgende avsnitt:

Sitat (Han) valgt som sin herre guden Set. Han dyrket ingen annen guddom i hele landet, unntatt Set. Sitat
– — Papyrus Sallier 1 (Apopi og Sekenenre)[18]

Jan Assmann har argumentert at ettersom oldtidens egyptere aldri kunne akseptere at en «enslig» gud manglet personlighet, ble ørkenguden Set, som ble dyrket i seg selv, en manifestasjon av det onde.[19]

Da Ahmose I en gang rundt 1522 f.Kr. veltet hyksosene og fikk dem forvist, ble egypternes holdninger mot asiatiske utlendinger preget av fremmedhat, og kongelig propaganda diskrediterte perioden med styret til hyksosherskerne. Likevel fortsatte Sets kult i Avaris å blomstre, og den egyptiske garnisonen til Ahmose som ble stasjonert i byen ble en del av Sets presteskap.

Ramses I, grunnleggeren av 19. dynasti, kom fra en militærfamilie i Avaris som hadde sterke bånd til presteskapet til Set. Flere av Ramses-kongene ble oppkalt etter guden, mest kjent er Seti I (bokstavelig «Sets mann») og Setnakht («Set er sterk»). I tillegg hadde en av garnisonene til Ramses II Set som sin skytsguddom, og Ramses II reiste det såkalte Firehundreårsstelen ved Pi-Ramses, faraos nye hovedstad i nærheten av Avaris. Stelen minnet jubileet for 400 år for Setkulten i Nildeltaet.[20] Stelen står nå i Kairo museum.[21]

Set ble også assosiert med utenlandske guder under Det nye rike, særskilt i Nildeltaet. Egypterne identifiserte også Set med den hettittiske guden Teshub (eller Tarhund), og som egypterne kalte Sutekh. Han var akkurat som Set en uværs- og stormgud.[22][23]

Demoniseringen av Set[rediger | rediger kilde]

Set i et relieff i Karnak fra sent i Det nye rike: hans figur ble slettet i løpet av hans demonisering.

I henhold til Herman te Velde skjedde demoniseringen av Set etter at Egypt hadde blitt erobret av flere utenlandske nasjoner i tredje mellomepoke og i sin Seneopken. Set som tradisjonelt hadde vært utlendingenes gud, ble også assosiert med utenlands fremmedstyre og undertrykkere, inkludert de assyriske og persiske rikene.[24] Det var i løpet av denne tiden at Set ble særskilt bakvasket eller framstilt som ondskapsfull, og hans nederlag for Horus ble bredt feiret.

Sets negative aspekter ble framhevet i løpet av denne perioden. Set var Osiris’ drapsmann, deretter hakket opp Osiris’ like flere biter og deretter spredt bitene slik at han ikke kunne bli gjenoppvekket. Grekerne assosierte senere Set med deres egen uhyggelige uværsgud Tyfon, en ond kraft som herjet naturen. Begge var sønner av guddommer som representerte jorden og som angrep hovedgudene. Likevel, gjennom hele den epoken ble Set i en del fjerne områder fortsatt vurdert som den heroiske og fremste guden.

Set har blitt forsøkt klassifisert som en mytologisk luring (engelsk: trickster) da han som en gud av uorden henga seg til bedrag for å oppnå sine onde planer.[25] Likevel, som fortalt i myten over med båttevlingen var det han selv som ble lurt.

Templer[rediger | rediger kilde]

Set ble dyrket i templene Ombos (Nubt i nærheten av Naqada) og Ombos (Nubt i nærheten av Kom Ombo), ved Oxyrhynchus i Øvre Egypt, og også i deler av området Faiyum.

Mer særskilt ble Set dyrket i den relativt store metropolen, om enn provinsielle Sepermeru, beliggende mellom Herakleopolis Magna og Oxyrhynchus, i løpet av Det nye rike.[26] Der ble Set æret med et viktig tempel kalt «Huset til Set, herre av Sepermeru». En av titlene til byen var «porten til ørkenen», noe som passer godt til Sets rolle som en guddom for grenseregionen i oldtidens Egypt. Ved Sepermeru omfattet tempelinnhengningen en liten, sekundær helligdom kalt «Huset til Set, mektig-er-hans-arm», og Ramses II selv bygde (eller modifiserte) et andre, landeiende tempel for Nefthys kalt «Huset til Nefthys av Ramses-Meriamun».[27]

Kanskje den mest interessante forbindelsen mellom templene dedikert Set og de nærliggende templene for hans gemalinne Nefthys i tiden før tjuende dynasti, er bevisene i Bologna-papyrusen som har bevart en meget irritabel klage fra en Pra'em-hab, profet (eller prest) ved «Huset til Set» i en nå tapt by Punodjem («Det søte sted»). I denne teksten klager den stressete Pra'em-hab på urettferdig skattlegging av hans eget tempel for Set og fortsetter sin klage med at han også er ansvarlig for «skipet, og jeg er likeledes ansvarlig for Huset til Nefthys, sammen med den gjenværende bunke av distriktstempler.[28]

Det er ingen måte å vite hvilken særskilt teologi for de nært tilknyttede templene til Set og Nefthys i disse distriktene utgjorde, deres nærhet i lokalisering, og til tross for den tilsynelatende motsetning som lå i Nefthys’ lojalitet til Osiris. Ved det tjuende dynasti hadde demoniseringen av Set tilsynelatende blitt rådende. Set var enten utryddet eller i økende grad presset til utkanten, men Nefthys blomstret som en del av den vanlig gudeverden rotert rundt Osiris over hele Egypt, og oppnådde en status i Senepoken som en skytsgudinne i hennes egen nome (distrikt), UU Nome VII, «Hwt-Sekhem»/Diospolis Parva, og var den fremste gudinnen i Sistrums hus i dette distriktet.[29][30][31]

Det mest påfallende ved Sets kult er at den viste forbausende potensiale selv i de siste dagene av den tradisjonelle egyptiske religion i de avsidesliggende, men dog viktige stedene som Kharga, Dakhlah, Deir el-Hagar, Mut, Kellis, og lignende. Set ble betraktet som «herren av oasen/byen» og Nefthys ble likelydende æret som «herskerinnen av oasen» ved Sets side i hans templer.[32] Samtidig ble hun også æret som «herskerinne» i templene til Osiris i det samme distriktene.[32] Det synes som om egypterne ikke hadde problemer med den paradoksale dualiteten som lå i å dyrke Set og Nefthys oppstilt mot Osiris, Isis, og Nefthys.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Schulz, Regine (2007): «Det gamle Egypts guder» i: Schulz, Regine & Seidel, Matthias, red.: Egypt : Faraoenes verden. Oslo: Spektrum, s. 523
  2. ^ a b Redford, Donald B. (2001): The Oxford Encyclopedia of Ancient Egypt, bind 3, s. 269
  3. ^ Redford, Donald B. (2001): The Oxford Encyclopedia of Ancient Egypt, bind 3, s. 270
  4. ^ Velde, Herman te (1967): «Seth, God of Confusion», s. 1–7.
  5. ^ «Coptic Dictionary Online», Corpling.uis.georgetown.edu.
  6. ^ Velde, Herman te (1967): Seth, God of Confusion, s. 13–15.
  7. ^ Velde, Herman te (1967): Seth, God of Confusion, s. 7–12.
  8. ^ «Isis and Osiris (De Iside et Osiride). Introduction», Perseus
  9. ^ Velde, Herman te (1967): Seth, God of Confusion, kapittel 2.
  10. ^ Fleming, Fergus; Lothian, Alan (1997): The Way to Eternity: Egyptian Myth. Duncan Baird Publishers. s. 80–81.
  11. ^ Egyptian Myth: The 80 Years of Contention Between Horus and Seth, Theology Website
  12. ^ The Story of Osiris, Isis and Horus: The Egyptian Myth of Creation (PDF)
  13. ^ a b Romer, John (2013): A History of Ancient Egypt From the First Farmers to the Great Pyramids, Penguin, s. 219
  14. ^ Romer, John (2013): A History of Ancient Egypt From the First Farmers to the Great Pyramids, Penguin, s. 150
  15. ^ «She Who Sees Horus and Set, Title of Queens»
  16. ^ Rice, Michael (2006): Swifter Than the Arrow: The Golden Hunting Hounds of Ancient Egypt, I.B.Tauris, s. 46
  17. ^ Amduat: Book of What is in the Duat
  18. ^ Papyrus Sallier 1 (Apophis and Sekenenre), 1.2–3, Papyrus Sallier I, (Apophis and Sekenenre) 1.2-3 = Gardiner, Alan H., red. (1932): Late-Egyptian Stories, Bibliotheca Aegyptaca 1. Brussel: Editions de la Fondation Egyptolgique Reine
  19. ^ Assmann, Jan (2008): Of God and Gods: Egypt, Israel, and the Rise of Monotheism. University of Wisconsin Press, ISBN 0-299-22550-X, s. 47–48
  20. ^ Gardiner, Alan H. (1961): Egypt of the Pharaohs: an introduction. Oxford University Press. s. 165.
  21. ^ Lansberry, Joan: «Four Hundred Years» Stela, Gathered Ancient Images of Set
  22. ^ Thompson, Henry O. (1970): Mekal: The God of Beth-Shan, BRILL, s. 158
  23. ^ Hall, H.R. (2015): The Ancient History of the Near East: From the Earliest Times to the Battle of Salamis, Routledge, s. 332
  24. ^ Velde, Herman te (1967): Seth, God of Confusion, s. 138–140.
  25. ^ Nicholas, Dean Andrew (2009): The Trickster Revisited: Deception as a Motif in the Pentateuch i: Studies in Biblical Literature. 117. Peter Lang, ISBN 978-1-4331-0226-4, s. 16–17.
  26. ^ Sauneron, Serge; Lorton, David; Corteggiani, Jean-Pierre (2000): The Priests of Ancient Egypt: New Edition, Cornell University Press, s. 181
  27. ^ Katary, Sally L. D. (1989): Land Tenure in the Rammesside Period, s. 216
  28. ^ Papyrus Bologna 1094, 5,8–7, 1
  29. ^ Pantalacci, L.; Traunecker, C. (1990): Le temple d'El-Qal'a. Relevés des scènes et des textes. I' Sanctuaire central. Sanctuaire nord. Salle des offrandes 1 à 112. Kairo: Institut Français d'Archéologie Orientale.
  30. ^ Wilson, P. (1997): A Ptolemaic Lexicon: A Lexicographical Study of the Texts in the Temple of Edfu. OLA 78. Leuven. ISBN 90-6831-933-7.
  31. ^ Collombert, P. (1997): «Hout-sekhem et le septième nome de Haute Égypte II: Les stèles tardives (Pl. I–VII)» i: Revue d'Egyptologie. 48, doi:10.2143/RE.48.0.2003683, s. 15–70
  32. ^ a b Kaper, Olaf Ernst (1997): «The Statue of Penbast», s. 234–237.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Allen, James P. (2004): «Theology, Theodicy, Philosophy: Egypt» i: Johnston, Sarah Iles: Religions of the Ancient World: A Guide. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press. ISBN 0-674-01517-7.
  • Bickel, Susanne (2004): «Myths and Sacred Narratives: Egypt» i: Johnston, Sarah Iles: Religions of the Ancient World: A Guide. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press. ISBN 0-674-01517-7.
  • Cohn, Norman (1995): Cosmos, Chaos and the World to Come: The Ancient Roots of Apocalyptic Faith. New Haven: Yale University Press. ISBN 0-300-09088-9. (1999 opptrykk)
  • Ions, Veronica (1982): Egyptian Mythology. New York: Peter Bedrick Books. ISBN 0-87226-249-9.
  • Kaper, Olaf Ernst (1997a): Temples and Gods in Roman Dakhlah: Studies in the Indigenous Cults of an Egyptian Oasis (doktoravhandling). Groningen: Rijksuniversiteit Groningen, Faculteit der Letteren.
  • Kaper, Olaf Ernst (1997b): «The Statue of Penbast: On the Cult of Seth in the Dakhlah Oasis» i: Dijk, Jacobus van: Egyptological Memoirs, Essays on ancient Egypt in Honour of Herman Te Velde. Egyptological Memoirs 1. Groningen: Styx Publications, ISBN 90-5693-014-1, s. 231–241
  • Katary, Sally L. D. (1989): Land Tenure in the Rammesside Period. Kegan Paul International.
  • Lesko, Leonard H. (2005): «Seth» i: Jones, Lindsay: The Encyclopedia of Religion. [Redigert 1987 av Mircea Eliade] 2. utg., Farmington Hills, Michigan: Thomson-Gale. ISBN 0-02-865733-0.
  • Osing, Jürgen (1985): «Seth in Dachla und Charga», Mitteilungen des Deutschen Archäologischen Instituts, Abteilung Kairo. 41, s. 229–233.
  • Quirke, Stephen G. J. (1992): Ancient Egyptian Religion. New York: Dover Publications. ISBN 0-486-27427-6. (1993 opptrykk)
  • Stoyanov, Yuri (2000): The Other God: Dualist Religions from Antiquity to the Cathar Heresy. New Haven: Yale University Press. ISBN 0-300-08253-3.
  • Velde, Herman te (1967): Seth, God of Confusion: A Study of His Role in Egyptian Mythology and Religion. Probleme der Ägyptologie 6. Translated by van Baaren-Pape, G. E., 2. utg., Leiden: E. J. Brill. ISBN 90-04-05402-2.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Seth – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons