Galerius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Galerius
GAIVS GALERIVS VALERIVS MAXIMIANVS AVGVSTVS
Romuliana Galerius head.jpg
Født ca. 260 [1]
Serdica[2] (Sofia, Bulgaria)
Død April eller mai 311 (ca 51 år)[3]
Serdica (Bulgaria)
Sykdom
Ektefelle Galeria Valeria
Barn Q45535
Navn før tiltredelse Gaius Galerius Valerius Maximianus
Navn som keiser: Gaius Galerius Valerius Maximianus Augustus
Regjerte 305311
Dynasti Konstantinske dynasti
Forgjenger Maximianus og Diocletian
Etterfølger Maximinus II Daia, Konstantin, og Licinius

Galerius (latin: Gaius Galerius Valerius Maximianus Augustus;[4] ca. 260 – april eller mai 311) var romersk keiser fra 305 til 311. Mer nøyaktig var han fra 1. mars eller 21. mai 293[5] og til 1. mai 305 cæsar under Diocletian.[6] Fra 1. mai 305 og til sent i april eller tidlig i mai 311 var han augustus (keiser) sammen med Konstantius (fram til 25. juli 306), deretter med Severus (fram til våren 307) og deretter med Konstantin (fra ca. september 307), og deretter med Licinius (fra 11. november 308).[7]

I løpet av hans styre drev han krig mot det persiske Sasanideriket (støttet av Diocletian), og herjet deres hovedstad Ktesifon i 299. Han drev også krig på andre siden av grenseelven Donau mot folkegruppen karperne (carpiani), og beseiret dem i 297 og 300. Selv om han var en sterk motstander av kristendommen, var det Galerius som avsluttet Diocletians kristendomsforfølgelser da han utstedte en bestemmelse om religiøs toleranse i 311.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Galerius ble født i Serdica,[8] skjønt en del moderne forskere betrakter det strategiske stedet han bygde som palass oppkalt etter hans mor, Felix Romuliana (Gamzigrad i Serbia), er hans egentlige fødested.[9] Hans far var trakier og hans mor Romula var dakier som forlot Dacia grunnet angrepene fra den dakiske stammen karperne (carpiani).[10] Han tok i begynnelsen opp sin fars erverv som gjeter, derav hans etternavn Armentarius (latin: armentum, «gjeteflokk»).

Han tjenestegjorde med utmerkelse som en soldat under keiserne Aurelianus og Probus, og i 293 ved etableringen av tetrarkiet ble utsett som cæsar (kronprins og nestkommanderende) sammen med Konstantius I Klorus, og fikk i ekteskap datteren til Diocletian, Valeria (senere kjent som Galeria Valeria). På samme tid fikk han kommandoen over provinsene i Illyria. Etter noen år med krigføring mot sarmatere og gotere langs grensen av Donau, mottok han kommandoen over legionene ved de østlige yttergrensene i Romerriket. Kort tid etter denne utnevnelsen ble Galerius sendt til sør i Aegyptus for å kjempe mot stammer fra Nubia som angrep og forstyrret handelsrutene fra Nilen og til Rødehavet rundt byene Busiris[11][12] og Koptos (romersk: Justinianopolis).[13]

Krig med Persia[rediger | rediger kilde]

I 294 hadde Nerseh, en sønn av Shafur I, som hadde blitt forbigått i å arve Sasanideriket, kommet til makten i det persiske kongeriket. Nerseh hadde antagelig forsøkt å myrde Bahram III, en ung mann plassert på tronen av en adelsmann ved navn Vahunam i kjølvannet av at Bahram II døde i 293.[14] Tidlig i 294 sendte Narseh en pakke med gaver til Diocletian, men inne i Persia forsøkte han å ødelegge alle spor av sin umiddelbare forgjenger og fjernet deres navn fra offentlige bygninger. Han forsøkte å identifisere seg med krigerske regimer som de til Ardasjir I (styrte i 226–241) og Sjafur I (241–272), og som hadde herjet romerske Antiokia ved Orontes og tatt den romerske keiser Valerianus til fange.[15]

I 295 erklærte Narseh krig mot Roma. Han synes først å ha invadert vestlige Armenia, gjenerobret landområdet som ble gitt til Tiridates i fredsavtalen fra 287. Han okkuperte deretter land fram til det følgende året.[16][17] Den senere historikeren Ammianus Marcellinus er den eneste kilden som har gitt detaljer om invasjonen av Armenia.[18][19] Narseh forflyttet seg deretter sørover og inn romersk Mesopotamia. Den nye persiske aggresjonen tvang Galerius å forflytte seg fra Egypt og nordover til Syria våren 295. Narseh allierte seg med arabere i den syriske ørkenen. Galerius klarte å stoppe de første persiske bevegelsene i ørkenen sent på sommeren 295, men Narseh kom tilbake med fornyet styrke den følgende året, erobret Armenia og Mesopotamia, og ødela mange romerske festningsverker i ørkenområdene.[12] Situasjonen var ikke under kontroll og Galerius sendt bud om hjelp fra Diocletian. Den eldre keiseren kom til Syria i slutten av 296, og i en felles militærkampanje ble igangsatt den påfølgende våren. Mens Diocletian voktet den syriske grensen, krysset Galerius elven Eufrat og møtte hæren til Narseh først i nærheten av Carrhae (Harran i dagens Tyrkia) uten å vinne og deretter på nytt i nærheten av Callinicum (Ar-Raqqah i dagens Syria).[20] I dette slaget fikk begge sider fikk tunge tap, og trakk seg tilbake til hver sin kant. Diocletian var misfornøyd med Galerius' innsats og tvang ham til å løpe ved siden av sin hestetrukne vogn da de vendte tilbake til Antiokia. Beskjeden var åpenbar, Diocletian la skylden for nederlagene på Galerius og det ville ikke bli godtatt.[21]

Samtidig oppsto det nye problemer i Egypt. Misfornøyde med det nye skattesystemet gjorde egypterne opprør og utropte Domitius Domitianus som deres keiser. Diocletian besluttet å ta seg av opprøreren mens han sendte friske tropper til Galerius fra Donau for enda en krig mot perserne.[22] Diocletian slo ned det egyptiske opprøret i løpet av høsten 297, skjønt storbyen Alexandria fortsatte opprøret under Aurelius Achilleus.[23] Etter en langvarig beleiring i løpet av vintermånedene erobret han byen og straffet innbyggerne våren 298 og reiste en triumfsøyle på en høyde i byen.[12]

Narseh hadde ikke bevegd seg fra Armenia og Mesopotamia. Det ble Galerius som måtte ta initativet i 298 med et angrep på nordlige Mesopotamia via Armenia.[20] Narseh trakk seg tilbake til Armenia for å bekjempe Galerius' hær, men det var ikke til hans fordel: den ulendte terrenget i Armenia passet det romerske infanteriet bedre enn det persiske kavaleriet. Lokal støtte ga samtidig Galerius fordel med et overraskelsesangrep på de persiske styrkene og i to etterfølgende kamper seiret han.[21]

I løpet av det andre sammenstøtet, kampen ved Satala, kunne de romerske styrkene erobre Narsehs leir, hans skattekiste, hans harem og hans hustru.[22] I henhold til Eutropius: «Han jagde Narseh, plyndret leiren hans, fanget hans hustruer, søstre og barn sammen med et stort antall av den persiske adelen og enorm mengde persisk penger, og fordrev kongen selv inn i den fjerneste ørken i hans kongerike».[24] Narsehs hustru kom til leve resten av krigen i Daphne, en forstad til Antiokia, og tjente som en konstant påminnelse for perserne om det ydmykende nederlaget.[21] Galerius dro deretter til Media og Adiabene, var seierrike alle steder, mest suksess hadde han i nærheten av Theodosiopolis (dagens tyrkiske by Erzurum),[25] og sikret seg kontrollen over Nisibis (dagens tyrkiske by Nusaybin) før 1. oktober 298. En av de unge offiserene i hæren hans var Konstantin, sønn av Konstantius I Klorus.[24] Han bevegede seg nedover elven Tigris, erobret Ktesifon, og kunne speide over de historiske ruinene av Babylon før han reiste tilbake til romersk område via Eufrat.[22] Det er ingen kilder som særskilt hevder at Ktesifon ble herjet, men det er antatt at den ble det.

Fredsforhandlingene[rediger | rediger kilde]

Detalj som viser Galerius angripe sin persiske fiende Narseh på Galerius' bue i Thessaloniki, den greske byen hvor Galerius utførte flere av sine administrative handlinger.[25]

Narseh hadde tidligere sendt en ambassadør til Galerius hvor han tryglet om å få sin hustru og barn tilbake, men Galerius hadde avvist sendebudet og minnet Shapur om hvordan perserne hadde behandlet Valerianus.[22] Romerne behandlet dog Narsehs fangede familie etter omstendighetene godt, kanskje for å fremme en sammenligning med hvordan Aleksander den store tidligere hadde behandlet familien til Dareios III av Persia.[21] Fredsforhandlingene kom dog i gang våren 299 med både Galerius og Diocletian tilstede. Deres magister memoriæ (sekretær) Sicorius Probus ble sendt til Narseh for å presentere de romerske betingelser. [22]

Betingelsene ved freden i Nisibis var harde:[21] Sasanideriket måtte oppgi landområder til Roma, akseptere Tigris som grensen mellom de to rikene. Ytterligere betingelser spesifiserte at Armenia igjen kom inn under romersk overherredømme og med festningen ved Ziatha som dets grense; kaukasisk Iberia skulle betale lydighet til Roma under en romersk utnevnelse; Nisibis, nå under romersk styre, ville bli hovedkanal for handelen mellom Sasanideriket og Romerriket; og Roma ville utøve kontroll over de fem satrapier mellom Tigris og Armenia: Ingilene, Sophanene (Sophene), Arzanene (Aghdznik), Kordiene, og Zabdiccena (nær dagens Hakkâri i Tyrkia). Disse regionene omfattet adgang over Tigris via Anti-Taurus, ei fjellkjede sør og øst i Anatolia som svinger nordøstover fra Taurusfjellene; Bitlis-passet, som var den raskeste sørlige veien inn i persiske Armenia; og tilgang til Tur Abdin-platået. Med disse områdene hadde Romerriket en framstående stasjon nord for Ktesifon, og ville kunne forsinke framtidige angrep fra persiske styrker gjennom regionen.[26] Under disse betingelsene fikk Tiridates tilbake både tronen og sine forfedres krav og Roma sikret en bed sone av kulturell innflytelse i regionen.[22]

Kristenforfølgelser[rediger | rediger kilde]

Detalj fra Galerius' bue i Thessaloniki.

Kristne hadde levd i fred under det meste av styret til Diocletian. Forfølgelsene begynte med en bestemmelse den 24. februar 303 som kristne la skylden på Galerius' arbeid ettersom han var ivrig forsvarer av det tradisjonelle romerske leveviset og av de tradisjonelle gudene. Kristne forsamlingshus ble ødelagt i frykt for oppvigleri i hemmelige kristne møter.

Diocletian var ikke en anti-kristen i løpet av den første delen av sitt styre, og historikere har hevdet at det var Galerius som overtalte ham til å forfølge kristne ved i hemmelighet brenne ned det keiserlige palass og legge skylden på kristne ugjerningsmenn. Uansett hva som var årsaken til brannen ble Diocletians raseri vekket og begynte en av de siste og største kristenforfølgelser i romersk historie.[27]

Det var på sterk anmodning fra Galerius at den siste bestemmelsen om kristenforfølgelse ble sendt ut den 24. februar 303. Diocletian hadde anmodet om at bestemmelsen ble utført «uten blodsutgytelse»,[28] men Galerius' krevde at de som nektet å ofre til de tradisjonelle gudene skulle brennes levende.[28] Lokale dommere ofte gjennomførte henrettelser som straff, men brenning levende var den mest vanlige metoden i øst.[29] Denne politikken om undertrykkelse ble opprettet av Galerius fram til hans generelle edikt om toleranse som ble sendt ut fra Nicomedia i april 311, tilsynelatende under hans siste dager med sykdom. Galerius kom til å innrømme at politikken med å forsøke å utrydde kristendommen hadde feilet. Det markerte slutten på den offisielle forfølgelsen av kristne. Kristendommen ble offisielt legalisert i Romerriket to år senere i 313 av Konstantin den store og Licinius i Milanoediktet.[30]

Som keiser[rediger | rediger kilde]

Follis, bronsemynt med profilportrett av Galerius

Etter at Konstantius I Klorus og Galerius ble opphøyd til augusti, keisere, ble det nødvendig med to nye som cæsar i deres sted, og for å fullføre systemet til den keiserlige regjering. De to personene som Galerius promoterte til rangen av cæsar var meget lik ham selv, og han håpet å øke sin autoritet gjennom hele imperiet ved deres opphøyelse.[31]

Den første var Maximinus II Daia. Hans mor var Galerius' egen søster. Han var en ungdom uten erfaring eller større utdannelse, men ble opphøyd til cæsar og gitt kommandoen av Egypt og Syria. Den andre var Severus, en våpenkamerat av Galerius. Han ble sendt til Mediolanum (Milano) for å motta kommandoen over Italia og nordlige Afrika. I henhold til forfatningen anerkjente Severus overherredømmet til keiseren i vest; men han var helt og holdent lojal til ordrene til sin velgjører Galerius som hadde plassert ham i Italia nettopp for å utøve egen makt i Italia og dets omliggende periferi, og således kontrollerte Galerius rundt tre fjerdedeler av imperiet. Dette endret seg da hans medkeiser Konstantius I Klorus døde i York i 306 og hans legioner utropte hans sønn Konstantin som ny keiser. Galerius oppdaget dette først da han mottok brev fra Konstantin som informerte ham om farens brev, og beskjedent forsikret om hans naturlige krav om etterfølgelse, og respektfullt beklaget over at soldatenes entusiastiske vold ikke hadde gjort det mulig for ham å motta den keiserlige purpurkappen på vanlig og konstitusjonelt vis. Galerius reagerte med overraskelse, skuffelse og raseri, og da han sjelden klarte å skjule sine følelser, truet han med å brenne både brevet og dets budbringer.[32][33] Da han vurderte sin posisjon, innså Galerius at hans sjanser til å vinne en krig mot Konstantin var i beste fall tvilsom, særlig ettersom han var meget oppmerksom på Konstantins styrke da han hadde tjenestegjort i hans egen hær. Derfor aksepterte han sønnen til hans tidligere medkeiser som keiser over provinsene bortenfor Alpene, dog uten å verken fordømme eller bekrefte valget til hæren i Britannia. Han ga Konstantin rangen som cæsar og bekreftet den ledige posisjonen som augustus til sin favoritt Severus.

Galerius var kun over skuffelsen med Konstantin da han uventet tapte Italia til Maxentius, sønn av Maximianus og gift med hans datter Valeria Maximilla.[34] Galerius’ behov for økte inntekter han fått ham til å føre en meget streng undersøkelse av undersåttenes eiendommer og besittelser angående skattelegging. En meget detaljert undersøkelse ble gjort og der hvor det var den minste mistanke om hemmeligholdelse ble harde virkemidler tatt i bruk, inkludert tortur. Italia hadde tradisjonelt blitt unntatt fra skattelegging, men Galerius overså denne presedens. Da hans myndighetspersoner begynte å undersøke romere i Italia, begynte også knurringen over denne skjendighet. Maxentius benyttet seg av denne misstemning til å erklære seg selv til keiser i Italia, hvilket var et svik mot Galerius. Han beordret Severus til øyeblikkelig å marsjere fra Milano og mot Roma, overbevist om at det ville knuse opprøret. Severus' tok en stor hær med seg. Denne hadde tidligere tilhørt Maximianus, og da Maxentius fikk høre at Severus nærmet seg, sendte han purpurkappen til sin far Maximianus i det håp at det ville vinne hærens lojalitet over til ham. Maximianus aksepterte tilbudet, men i mellomtiden hadde Severus nådd fram til Roma og beleiret byen.[35] Maxentius klarte å bestikke hæren til Severus og på et bestemt signal gikk soldatene til Severus over på usurpatorens side. Severus flyktet til Ravenna med noen få gjenværende soldater. Maximianus fulgte etter til Ravenna og med forsikringer om hans trygghet, overtalte han Severus til å overgi seg. Han ble fraktet til Roma og siden satt i fangenskap i Tres Tabernae, rundt 50 km fra Roma. I 307 ble han henrettet under uklare omstendigheter da Galerius invaderte Italia.[35]

Galerius samlet sammen en mektig hær fra Illyricum og i øst og tidlig om sommeren 307 invaderte han Italia.[36] Han dro gjennom den sørlige delen og slo leir ved Interamna i nærheten av Tiber. Hans forsøk på å beleire byen ble oppgitt da hæren var for liten til å overkomme byens befestninger.[37] Han fant hvert eneste sted fiendtlig, befestet og utilgjengelig. Han kom så nært Roma som Narni, rundt 96 km unna. Hans kontroll av Italia var begrenset til de umiddelbare omgivelsene av hans egen leir. Mange av hans egne soldater deserterte og hans autoritet var kraftig svekket. Da han begynte å miste tilliten til sin egen hær, besluttet han å trekke seg tilbake. Hæren herjet den italienske landsbygda mens de forflyttet seg.[37]

Maximianus' klarte ikke å gjenvinne keisertronen mellom 308 og 310 ved enten å forsøke dytte sin sønn av hans trone eller ved forsøke å vinne Konstantin over på sin side, han forsøkte da å alliere seg med Galerius ved konferansen ved Carnuntum (en romersk leir øst i dagens Østerrike) i oktober og november 308. Galerius hadde fortsatt nok autoritet til å utøve myndighet ved konferansen, og det var hans valg, Licinius, som ble utpekt til keiser som erstatning for Severus. Maximianus var fullstendig plassert på sidelinjen. Senere, i 310 døde Maximianus, etter å ha vært innblandet i en sammensvergelse mot sin svigersønn. For første og for siste gang var det seks keisere som administrerte Romerriket. Med minnet om den siste innbyrdeskrigen ble imperiet delt i to fiendtlige halvdeler, deres felles frykt og den svinnende autoriteten til Galerius preget administrasjonen. Etter konferansen i Carnuntum reiste Galerius som en trett og muligens syk mann til Sardica (Sofia i dagens Bulgaria). Her døde han i begynnelsen av mai 311.[37]

Galerius' død[rediger | rediger kilde]

Ruinene av Felix Romuliana, Galerius' keiserpalass.

De siste årene til Galerius var preget av de mange aspirerende keiserne, skjønt han klarte så vidt å markere seg selv som den fremste blant de like. han tilbrakte de gjenværende årene med personlige sysler og beordret en del viktige offentlige byggverk, som å lede inn i Donau det overflødige vannet fra Balatonsjøen, Ungarns største innsjø, og kappe den store skogen som omga den.[31]

Galerius døde i slutten av april eller tidlig i mai 311[38] I henhold til fiendtlig innstilte kristne forfattere som Eusebius av Cæsarea [39] og Lactantius[40]ble han straffet av den kristne Gud med en forferdelig grusom sykdom; kanskje tarmkreft eller koldbrann.

Felix Romuliana i dagens Gamzigrad i nærheten av serbiske Zaječar var det palass som Galerius bygget for seg selv på sitt antatte fødested. Det ble listet i UNESCO liste over Verdensarven i juni 2007.[41] Felix Romuliana er i dag et populært stoppested for turister på den romerske keiserruten (latin: Itinerarium Romanum Serbiae; engelsk: Roman Emperors Route) som knytter sammen fødestedene til over 17 romerske keisere som er født i området til dagens område i Serbia.[42]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Barnes (1982), New Empire, s. 37, 46
  2. ^ Eutropius: Breviarivm Historiae Romanae, IX, 22
  3. ^ Lactantius, DMP 35.4. Den nøyaktige datoen er gått tapt i en lacuna (hull i manuskriptteksten), jf. Barnes (1982), s. 6.
  4. ^ I klassisk latin ville Galerius' navn bli skrevet som GAIVS GALERIVS VALERIVS MAXIMIANVS AVGVSTVS.
  5. ^ Barnes (1981), Constantine and Eusebius, s. 8–9; Barnes (1982), New Empire, s. 4, 38; Potter (2005), The Roman Empire at Bay. s. 288; Southern (2001), Severus to Constantine. s. 146; Williams (1997), Diocletian, s. 64–65; De tidligere datoer for Galerius' utnevnelse har blitt argumentert for basert på antagelsen at utnevnelsene for Konstantius og Galerius var sammenfallende (Barnes (1981), 8–9; Southern (1999), 146). Barnes (1982, s. 62) argumenterer mot en datering for 21. mai 293 i Nicomedia med henvisning til Seston, William (1948): «Dioclétien et la Tétrarchie, I. Guerres et Réformes (284-300)» i: Revue belge de philologie et d'histoire 26 (26-3), 88ff., ved å hevde at bevisene framført (Paschal Chronicle 521 = Chronica Minora 1.229 og Lactantius, DMP 19.2) er ugyldig og forvirrende. Lactantius kommenterer på Diocletian og steder hvor Diocletian ble utropt, og at den «Maximianus» i teksten er et senere innlegg; Paschal Chronicle er ikke autoritativ for denne perioden for hendelser utenfor Egypt, og kan ganske enkelt være kommenterende på dagen da det laurbærkransede bildet av de nye keisere ankom Alexandria. Potter (2004, s. 650) argumenterer at lokaliseringen av akklamasjonen til Nicomedia er falsk, men tror at Sestons andre bevis gir en sterk sak for et midlertidig forsinkelse mellom de to cæsarers akklamasjoner.
  6. ^ Barnes (1982), New Empire, s. 4.
  7. ^ Barnes (1982), New Empire, s. 4–6
  8. ^ «Maximianus Galerius in Dacia haud longe a Serdica natus», Eutropii Breviarum IX. 22.
  9. ^ Barnes (1982): New Empire, s. 37.
  10. ^ Lactantius: de Mortibus Persecutorum, 19
  11. ^ «Galerius Maximian (AD 305 - AD 311)»
  12. ^ a b c Odahl, Charles (2010): Constantine and the Christian Empire, Routledge, s. 59
  13. ^ Rees, Roger (2004): Diocletian and the Tetrarchy, Edinburgh University Press, s. 14, sitert i Leadbetter, William (2000): «Galerius and the Revolt of the Thebaid, 293/4» i: Antichthon 34, s. 82–94.
  14. ^ Potter (2005): The Roman Empire at Bay, s. 69
  15. ^ Williams (1997): Diocletian, s. 69–70
  16. ^ Southern (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, s. 149
  17. ^ Barnes (1981): Constantine and Eusebius, s. 292.
  18. ^ Ammianus Marcellinus 23.5.11.
  19. ^ Potter (2005), The Roman Empire at Bay, s. 651–652
  20. ^ a b Barnes (1981): Constantine and Eusebius, s. 17.
  21. ^ a b c d e Potter (2005): The Roman Empire at Bay, s. 293.
  22. ^ a b c d e f Barnes (1981): Constantine and Eusebius, s. 18.
  23. ^ «Aurelius Achilleus», Oxford Reference
  24. ^ a b Odahl, Charles (2010): Constantine and the Christian Empire, Routledge, s. 60
  25. ^ a b Southern (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, s. 151
  26. ^ Potter (2005): The Roman Empire at Bay, s. 293.
  27. ^ Gaddis, Michael (2005): There Is No Crime for Those Who Have Christ: Religious Violence in the Christian Roman Empire. Berkeley, Los Angeles, and London: University of California Press, ISBN 0-520-24104-5, s. 29.
  28. ^ a b Lactantius: De Mortibus Persecutorum 11.8, sitert hos Keresztes, Paul (1983): «From the Great Persecution To the Peace of Galerius» i: Vigiliae Christianae 37(4): 379–399, s. 381.
  29. ^ Clarke, Graeme (2005): «Third-Century Christianity» i: The Cambridge Ancient History, Volume XII: The Crisis of Empire, New York: Cambridge University Press, ISBN 0-521-30199-8, s. 651.
  30. ^ Canduci (2010), Triumph & Tragedy, s. 125
  31. ^ a b Gibbon, Edward (1776–89): The History of the Decline and Fall of the Roman Empire, kapittel 14
  32. ^ Lenski (2006): «Reign of Constantine», s. 62.
  33. ^ Odahl (2004): Constantine and the Christian Empire, s. 79–80.
  34. ^ DiMaio, Jr., Michael (1997): «Maxentius (306-312 A.D.)» i: De Imperatoribus Romanis
  35. ^ a b DiMaio, Jr., Michael (1996): «Severus II (306-307 A.D.)» i: De Imperatoribus Romanis
  36. ^ Canduci (2010): Triumph & Tragedy, s. 122
  37. ^ a b c DiMaio, Jr., Michael (1996): «Galerius (305-311 A.D.)» i: De Imperatoribus Romanis
  38. ^ Corcoran, Simon (2000): The Empire of the Tetrarchs: Imperial Pronouncements and Government AD 284–324, s. 187.
  39. ^ Eusebius: Historia Ecclesiae 352-356
  40. ^ Lactantius: De Mortibus Persecutorem 33
  41. ^ Gamzigrad-Romuliana, Palace of Galerius, UNESCO
  42. ^ «Itinerarium Romanum Serbiae» (PDF). Beograd: Den serbiske turistorganisasjon.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primære kilder[rediger | rediger kilde]

  • Codex Theodosianus.
  • Mommsen, T. & Meyer, Paul M. red. Theodosiani libri XVI cum Constitutionibus Sirmondianis et Leges novellae ad Theodosianum pertinentes2 (på latin). Berlin: Weidmann, [1905] 1954. Sammenstilt av Nicholas Palmer, rev. av Tony Honoré for Oxford Text Archive, 1984. Forberedt for bruk online av R.W.B. Salway, 1999. Preface, books 1–8. Online hos University College London og University of Grenoble.
  • Ukjent utgave på latin. Online hos AncientRome.ru.
  • Epitome de Caesaribus.
  • Banchich, Thomas M., overs. A Booklet About the Style of Life and the Manners of the Imperatores. Canisius College Translated Texts 1. Buffalo, NY: Canisius College, 2009. Online hos De Imperatoribus Romanis.
  • Historia Ecclesiastica (Kirkehistorie).
  • McGiffert, Arthur Cushman, overs. Church History. Fra Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series, Vol. 1. Red. av Philip Schaff & Henry Wace. Buffalo, NY: Christian Literature Publishing Co., 1890. Rev. og red. for New Advent av Kevin Knight. Online hos New Advent.
  • Vita Constantini (Livet til Konstantin).
  • Richardson, Ernest Cushing, overs. Life of Constantine. Fra Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series, Vol. 1. Red. av Philip Schaff og Henry Wace. Buffalo, NY: Christian Literature Publishing Co., 1890. Rev. og red. for New Advent av Kevin Knight. Online hos New Advent.
  • Festus: Breviarium.
  • Banchich, Thomas M., & Jennifer A. Meka, overs. (2001): Breviarium of the Accomplishments of the Roman People. Canisius College Translated Texts 2. Buffalo, NY: Canisius College. Online hos De Imperatoribus Romanis.
  • Fletcher, William: Of the Manner in Which the Persecutors Died. Fra Nicene and Post-Nicene Fathers, andre serie, bind 7. Redigert av Alexander Roberts, James Donaldson, og A. Cleveland Coxe. Buffalo, NY: Christian Literature Publishing Co., 1886. Rev. og red. for New Advent av Kevin Knight. Online hos New Advent.
  • XII Panegyrici Latini (Twelve Latin Panegyrics).
  • Nixon, C.E.V., & Barbara Saylor Rodgers, red. og overs. In Praise of Later Roman Emperors: The Panegyrici Latini. Berkeley: University of California Press, 1994.
  • Zosimus: Historia Nova (Ny historie).

Moderne kilder[rediger | rediger kilde]

  • Barnes, Timothy D. (1973): «Lactantius and Constantine» i: The Journal of Roman Studies 63, s. 29–46.
  • Barnes, Timothy D. (1981): Constantine and Eusebius. Cambridge, MA: Harvard University Press, ISBN 978-0-674-16531-1
  • Barnes, Timothy D. (1982): The New Empire of Diocletian and Constantine. Cambridge, MA: Harvard University Press, ISBN 0-7837-2221-4
  • Clarke, Graeme (2005): «Third-Century Christianity» i: The Cambridge Ancient History, Volume XII: The Crisis of Empire, New York: Cambridge University Press, ISBN 0-521-30199-8
  • Corcoran, Simon (2000): The Empire of the Tetrarchs: Imperial Pronouncements and Government AD 284–324, Clarendon Press
  • Gaddis, Michael (2005): There Is No Crime for Those Who Have Christ: Religious Violence in the Christian Roman Empire. Berkeley, Los Angeles, and London: University of California Press, ISBN 0-520-24104-5
  • Gibbon, Edward (1776–89): The History of the Decline and Fall of the Roman Empire
  • Lenski, Noel (2006b): «The Reign of Constantine» i: The Cambridge Companion to the Age of Constantine, red. Noel Lenski, 59–90. New York: Cambridge University Press, Hardcover ISBN 0-521-81838-9 Paperback ISBN 0-521-52157-2
  • DiMaio, Jr., Michael (1996): «Galerius (305-311 A.D.)» i: De Imperatoribus Romanis
  • Rees, Roger (2004): Diocletian and the Tetrarchy, Edinburgh University Press, ISBN 0-7486-1661-6
  • Odahl, Charles (2010): Constantine and the Christian Empire, Routledge
  • Potter, David S. (2005): The Roman Empire at Bay: AD 180–395. New York: Routledge, 2005. Innb ISBN 0-415-10057-7; Uinnb. ISBN 0-415-10058-5
  • Southern, Patricia (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine. New York: Routledge, ISBN 0-415-23944-3
  • Williams, Stephen (1997): Diocletian and the Roman Recovery. New York: Routledge, ISBN 0-415-91827-8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Galerius – bilder, video eller lyd


SPQRomani.svg  Romersk keiser  SPQRomani.svg
Konstantinske dynasti
Forgjenger:
Diokletian
Maximianus
305311
Medkeiser(e):
Konstantin (305-306)
Flavius Valerius Severus (306-307)
Konstantin (307-311)
Licinius (308-311)
Maximinus II Daia (310-311)
Etterfølger:
Konstantin
Licinius
Maximinus II Daia
Romerriket