Inanna

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Inanna sammen med sin ektefelle, hyrden Dumuzi. Reproduksjon av en sumerisk skulptur.

Inanna (kileskrift DINGIRINANNA) var en sumerisk gudinne for fysisk kjærlighet, fruktbarhet og krig. Alternative navn var Innin, Ennin, Ninnin, Ninni, Ninanna, Ninnar, Innina, Ennina, Irnina, Innini, Nana og Nin, antagelig avledet fra tidligere Nin-ana, «Himmelens frue».[1] Hennes akkadiske motpart er Ishtar.

Karaktertrekk[rediger | rediger kilde]

Som gudinne for kjærlighet og krigføring[2] som ble sett spankulerende rundt i hennes hjemby, drar unge menn ut av vertshusene for å ha seksuell omgang med dem.[3] Til tross for hennes assosiasjon med parring og fruktbarhet for dyr og mennesker, Inanna var ikke en modergudinne, og sjelden assosiert med barnefødsler.[4] Inanna ble også knyttet til regn og stormer og til planeten Venus.[5]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Sumerisk leirtavle med kileskrift, ca 2400-2200 f.Kr., som lister gudene i henhold til deres rang: Enlil, Ninlil, Enki, Nergal, Hendursanga, Inanna-Zabalam, Ninebgal, Inanna, Utu, Nanna.

Så tidlig som Uruk-perioden (ca. 4000 til 3100 f.Kr.) synes det som om Inanna var tilknyttet byen Uruk. Den berømte Uruk-vasen, funnet i et lager av kultobjekter fra den arkeologiske periodeinndelingen Uruk III, avbildet en rekke av nakne menn som fraktet på ulike objekter, skåler, beholdere, og kurver, og førte med seg sauer og geiter til en kvinnelig figur som sto ansikt med herskeren, utsmykket og kledd for et hellig ekteskap, og oppbevart av en tjener. Den kvinnelige figuren holdt symbolet av to vridde halmstrå på dørstokken som signaliserte at Inanna sto bak henne, mens en mannlig figur holdt en boks og en stabel med skåler, et senere kileskrifttegn for En (se bilde) ga betydningen av en høyesteprest av tempelet.

Inanna figurerer framtredende i en av de tidligste legender, Enmerkar og herren av Aratta, i noe som minne om rollen som en «kongemaker», overførte hennes personlige bosted og gunst, og således overherredømme fra Arattas konge og til Uruk.

Segltrykk fra Jemdet Nasr-perioden (3100-2900 f.Kr.) viste en ubevegelig sekvens av bysymboler, blant annet de til Ur, Larsa, Zabalam, Urum, Arina, og sannsynligvis Kesh. Det er sannsynlig at denne listen reflekterer en rapport av bidrag til Inanna ved Uruk fra byene som støttet hennes kult. Et større antall tilsvarende segler har blitt funnet fra den noe senere perioden Tidlig dynastisk I-fase ved Ur i en noe annet orden, kombinert med rosettsymbolet til Inanna og som tydelig var benyttet for denne hensikten. De hadde blitt brukt til å låse lagerrom for å oppbevare materialer avsett for hennes kult.[6]

Inannas navn er vanligvis avledet fra Nin-anna, «himmelens frue» (fra sumeriske NIN, «frue» eller «dronning», og AN, «himmel»).[7] I diskusjonen av tolkningen av kileskriften har en del tidlige assyriologer foreslått at Inanna kan ha vært den opprinnelige «før-eufratiske»[8], muligens beslektet med den hurrittiske modergudinne Hannahannah, akseptert kun i senere tid inn i den sumerske gudeverden, en ide støttet av hennes ungdommelighet, og at i motsetningen til andre sumerske guddommer, hun hadde i begynnelsen ingen bestemte ansvarsområder.[9] Tanken eller spekulasjonen at de var et før-eufratisk underlagsspråk i sør i tiden før sumerisk språk er ikke i utstrakt grad støttet av moderne assyriologer.[10]

Dyrkelse[rediger | rediger kilde]

Mesopotamia på 2000-tallet f.Kr.

Mellom elvene Tigris og Eufrat var det mange helligdommer og templer dedikert til Inanna. Eanna-tampelet, navnet betyr «himmelens hus» eller «huset til An»[11], lå i Uruk, dagens Warka, og bibelens Erek.[12] Dette tempelet var det største av disse. Guden for denne byen på 4000-tallet f.Kr. var antagelig opprinnelig An. Etter at tempelet ble dedikert Inanna synes det som om det huset prestinner for gudinnen. Høyesteprestinnen ville velge en ung mann til sitt sengeleie som representerte eller symboliserte hyrden Dumuzid, Inannas mytologiske ektefelle, i et hieros gamos eller hellig bryllup, feiret i løpet av den årlige Akitu-seremonien (nyttårsfeiring) om vårens jevndøgn. I senere sumersk historie (ved slutten av 3000-tallet) etablerte kongene deres berettigelse og legitimitet ved å ta den symbolske plassen for Dumuzid i tempelet i løpet av en natt ved nyttårsfeiringen.

Ikonografi (billedtolkning)[rediger | rediger kilde]

Inannas symbol var en åttekantet stjerne eller rosett og ble assosiert med løver – selv da et symbol på makt – og ble hyppig avbildet stående med ryggen mot to løvinner. Hennes kileskrifttegn var en krokformet vridd knute av halmstrå, representert på dørstolpene til lagerhusene. Ideogrammet var såledet også et fruktbarhetssymbol.[13]

Mytene[rediger | rediger kilde]

Inanna og det hellige dekret[rediger | rediger kilde]

I henhold til en mytologisk fortelling lurte Inanna guden for kulturen, Enki, som ble dyrket i byen Eridu, til å gi henne «Me». «Me» representerte alt fra sannhet til veving til prostitusjon, og var en form for guddommelig dekret, fundamentale for den sumerske forståelsen av forholdet mellom menneskeheten og gudene.

Inanna reiste til Enkis by Eridu og drakk ham full, hun fikk ham til å gi henne hundrevis – det nøyaktige antallet er gått tapt, ettersom teksten er brutt av steintavlene – av «Me» som hun tok til sin by Uruk. Da Enki ble edruelig igjen sendte han en mektig abgallu (sjøuhyre, fra ab = sjø eller innsjø; + gal = stor; + lu = mann) for å stoppe hennes skip mens den seilte elven Eufrat og skaffe gaven tilbake igjen, men hun slapp unna. Fortellingen kan representere den historiske overføringen av makt fra Eridu til Uruk.

Inannas nedstigning til underverden[rediger | rediger kilde]

Hengende ornament som har tegnet EN i betydningen «herre» eller «mester»; emblem for gudinnen Inanna. Kalkstein, antagelig fra Uruk, ca. 3000 f.Kr. Department of Oriental Antiquities, Richelieu, Frankrike.

Myten om Inannas nedstigning til underverdenen gjelder som den eldst bevarte i sjangeren «reiser til det hinsidige», og danner en slags litterær arketype for et utall tilsvarende beretninger i jødisk, kristen, gnostisk og islamsk tradisjon.[14] I Sumer var underverdenen et tørt, mørkt sted, «landet som ingen vender tilbake fra»; bolig for avdøde helter og vanlige mennesker om hverandre. Avhengig av sin oppførsel kunne de få bedre behandling eller posisjoner i underverden.

Myten nevner ikke hvilket ærend Inanna hadde i underverdenen. Selv oppgir hun til underverdenens portvokter at hun ønsker å overvære sin svoger Gud-gal-anas begravelsesritualer. Imidlertid kan dette være et listig påfunn for å dekke over hennes egentlige hensikt, som vi ikke kjenner. Ereškigal (Ereš = dronning, frue; Ki = jord, Gal = stor), underverdenens dronning og Inannas søster, kan ha mistenkt hennes egentlige hensikter, noe som kan forklare hennes oppførsel overfor Inanna.

Før Inanna drar, befaler hun sin prestinne Ninshubur (eller Nincurba) å be gudene Enlil, Nanna-Suen, og Enki om å berge henne om hun ikke er kommet tilbake i løpet av tre dager. Inanna kler seg omhyggelig før besøket med en turban, en parykk, et halssmykke med en edelsten av lapis lazuli, en pala-kjole,[15] maskara, bryststykke, en gullring på hånden, og hun holdt en målestav med en lapis lazuli på. Kanskje hennes klesdrakt, uegnet for begravelse, sammen med hennes hovmodige oppførsel gjorde Ereškigal mistenksom.[16]

Portvokteren, som følger Ereškigals instruksjoner, forteller Inanna at før hun får komme inn, må hun gi fra seg staven sin. Hun spør hvorfor, og får til svar at slik er skikken i underverdenen. Hun adlyder og slipper inn. Hun passerer gjennom hele syv porter, og ved hver må hun levere fra seg en gjenstand som toll til portvakten. I sumerisk mytologi forutsatte en del begravelsesritualer at den døde ble begravd med gaver til portvokterne og underverdenens dommere for å vinne deres gunst. Gjenstander kunne også være beregnet som amulett eller beskyttelse, slik at for hver gjenstand som ble fratatt Inanna, ble hun mer sårbar. Da hun stod foran sin søster, var hun helt naken.

«Hun fikk deretter sin søster Ereškigal til reiste seg fra tronen og tok selv plassen. Annunaki, de syv dommerne, avga sin dom mot henne. De så på henne – det var dødens åsyn. De snakket til henne – det var angerens tale. De ropte til henne – det var et rop av tung skyld. Den ulykkelige kvinne ble forvandlet til et lik, og liket ble hengt på en krok.»

Ereškigals hat til Inanna kan ha blitt gjengitt i noen få andre myter. Ereškigal betraktes som en form for tilfeldig ulykkesfugl. Hun kan ikke forlate sitt rike i underverdenen for å være sammen med andre guder. Heller ikke kan de besøke henne i underverdenen. Inanna symboliserte kjærlighet og fruktbarhet, Ereškigals motpoler.

Tre dager og tre netter går, og Ninshubur følger Inannas instruksjoner ved å gå til Enlils, Nannas og Enkis templer og be om at de redder kjærlighetsgudinnen. De to første nekter og sier at det er hennes eget problem, men Enki blir dypt bekymret og lover å hjelpe. Av skitten under neglene sine skaper han to kjønnsløse vesener som verken er hun eller han, og kaller dem gala-tura og kur-jara (Kalaturru og Kurgarru). Han instruerer dem i å formilde Ereškigal. Om de blir spurt om hva de ønsker, skal de be om Inannas lik og dynke det med «livets mat og vann», som de skal stenke på den døde Inanna seksti ganger. Da vil hun våkne til live igjen. De sendes av sted «flygende som fluer».

Alt forløper som Enki forutsa, men før Inanna får komme opp i lyset igjen, må hun som erstatning bringe underverdenen en stedfortreder. Med en skare demoner, galla, begir hun seg på leting. Demonene foreslår Ninshubur, men slik vil ikke Inanna lønne hennes trofasthet. Deretter kommer de til Cara, Inannas sminkøse, som sørger over Inannas forsvinning. Demonene tilbyr å ta henne, men Inanna nekter, og det gjør hun også da de vil ta Lulal, som de også finner i sorg.

Til sist kommer de til det store epletreet på Kulaba-sletten,[17] og får øye på Dumuzi, hennes ektefelle, som sitter fornøyd på tronen, uten sørgeklær og uten tegn til å savne Inanna. Hun sier da at ham kan de ta.

Dumuzi forsøker å flykte, men en flue forteller Inanna og demonene hvor han gjemmer seg. Myten, som tilsynelatende bare er et fragment av et større verk, slutter med at Dumuzi etter noen forgjeves fluktforsøk føres ned i underverdenen. Senere versjoner fokuserer på hans skjebne. Da er det ikke lenger Inannas død, men Dumuzis forsvinning som fører til en fruktbarhetskrise i verden. Dette løser seg først etter opprettelsen av en avtale om at Dumuzi tilbringer halve året i underverdenen. Så får han vende tilbake i årets andre halvdel, mot at hans søster tar hans plass i underverdenen. Dermed blir Dumuzi, bedre kjent under sitt babylonske navn Tammuz, prototypen for alle de andre nærorientalske gudene som dør og gjenoppstår.[18]

Tolkning av myten om Inannas nedstigning[rediger | rediger kilde]

Inannas tredagers nedstigning til underverdenen kan kanskje knyttes til hennes opprinnelse som månegudinne, ettersom månen er mørk i tre dager før den begynner å vokse igjen. Mytens alder knyttes til den årlige Akitu-feiringen på en tid da solens lys formørket stjernebildet Taurus, dengang kjent som Gugalanna («Himmelens store okse»). Inanna oppgav som grunn for å stige ned i underverdenen at hun ville trøste sin sørgende søster, som nettopp var blitt enke.

Inanna var gudinne for kjærlighet og fruktbarhet. Da hun steg ned i underverdenen, slo avlingene feil, og husdyrene sluttet å formere seg. Hennes død tilsvarte vinteren når naturen ligger «død». Mytetolkeren og forfatteren Diane Wolksteins versjon[19] foreslår at de to skapningene som Enki skaper av skitten under neglene sine, og sender for å fri Inanna fra underverdenen, symboliserer vann og gjødsel som er nødvendige for plantenes trivsel. Inannas gjenfødsel symboliserer naturens gjenoppvåkning.

I det babylonske Mesopotamia ble Dumuzis akkadiske navn Tammuz opptatt i jødisk mytologi i løpet av jødenes babylonske eksil. I så vel den babylonske som den hebraiske kalenderen er Tammuz navnet på den fjerde måneden der det er solverv, når solens kraft dreper vekstene, og innhøstingen begynner. Det er også da solen snur. I perioden fra juli til slutten av desember er det Geštianna (= «Druens Inanna», Dumuzis søster) som lever, mens Dumuzi er død; og i perioden fra januar til slutten av juni er Dumuzi tibake, mens Geštianna oppholder seg i underverdenen. Hvert vintersolverv fornyer solen seg. Dyrking og innhøsting av druer og korn skjedde i seksmåneders sykluser.

Fortellingen om Inanna og Dumuzi er i slekt med mytene knyttet til Kybele og Attis, Afrodite og Adonis, Demeter og Persefone, Hadad og Adad, Osiris og Isis, og knyttet til fortellingen om Nanna. Samtlige dreier seg om en ung gud eller gudinne, og en sørgende mor eller ektefelle.

Mens myten om Inannas nedstigning til de døde og hennes forhold til Dumuzi/Tammuz minner om mytene knyttet til de førnevnte mytologiske parene, særlig Kybele og Attis, er Inanna unik i den forstand at hun ikke er noen morsfigur. Hennes egenskaper (hun er lunefull, ustadig og knyttet til krig og strid) skiller seg spesielt fra Isis'. Den egyptiske Isis-kulten i det hellenistiske Alexandria og andre steder i Romerriket hadde mye til felles med den senere jomfru Maria-kulten. Oldtidens mesopotamiere så ikke Inanna som det feminine eller som ektefelle og mor. Andre gudinner stod for disse egenskapene.[20] Tikva Frymer-Kenskey i hennes bok In the Wake of the Goddesses undersøker Inanna-mytene og hevder at «Det er betydningsfullt at hovedfiguren i dette drama ikke er en «fruktbarhets-» eller «modergudinne». Isteden involverer ritualet [om hieros gamos, hellig bryllup] en seksuell forening med gudinnen som representerer den lysten som gjør denne foreningen mulig».[21] Mens en del tekster nevner Inanna som mor til et par kalt Shara og Lulal, er hennes identitet i det meste av den bevarte mytologien uavhengig av hennes egenskaper som mor. Hun forblir hovedsakelig barnløs.[22] Inanna står for kjønnsdriften som er vesentlig for verdens fortsettelse.

Den akkadiske prestinnen og dikteren Enheduanna sier at Inanna er «den mektigste blant de store guder», ettersom hun «gjør deres kjennelser endelige».[23] Andre guder og gudinner kan rangere over henne, men det er Inanna som har siste ord, siden det er hun gjør deres hellige vilje kjent blant menneskene. Hun er kraften bak handling og endring, en dynamisk strøm gjennom menneskehetens anliggender.

Mens mytologien rundt Inannas ekteskap til Dumuzi viser den sensuelle siden av denne kosmiske kraften, er hun ofte en fryktinngytende gudinne full av vrede og hevngjerrighet. Enheduanna sier at de som tør å avvise henne vil bli ødelagt, deres land forbannet og ufruktbart, elvene vil renne tykke av blod.[24] Gilgamesj opplever hennes vrede etter å ha avvist hennes tilnærmelser og ydmyket henne ved å kalle henne en «sko som mangler eierens fot» og andre fornærmelser.[25] Han forteller om de ufortjente tingene som hun har gjort mot et halvt dusin av sine elskere, siterer fra kjente myter, og myter som har gått tapt i historiens løp: Hun forlater en for å dø fordi hun er gått lei av ham, forvandler en gartner til en frosk, gjør hyrden til en ulv osv. «Din pris er for høy,» slår Gilgamesj fast for å unngå samme skjebne, men må senere unngjelde for å ha avvist henne, da hans sjelevenn Enkidu til gjengjeld blir drept.[26] Selv Dumuzi/Tammuz får hennes vrede å føle da han må ta hennes plass i underverdenen. Det går stadig hennes elskere ille, og de som nekter å ære henne, omkommer i krig og av sult. I like stor grad som hun er kjønnsdriftens gudinne, står hun for raseri, styrke og rå makt.

Fortellingen om Inannas nedstigning til underverden var kjent i hele oldtidens verden. I Esekiel 8:14 hudfletter profeten kvinnene i Jerusalem for å delta i hennes kult.[27]

Beslektede guddommer[rediger | rediger kilde]

Inanna er datteren av måneguden Nanna, og søster til solguden Utu og regnguden Ishkur[13]. Hennes søster er Ereškigal, dronning av underverden.

Som gudinne for planeten Venus ble Ianna identifisert av akkadierne med deres egen guddom for Venus – som kan ha vært av hankjønn.[28] Selv om det akkadiske navnet for guddommen var Ishtar benyttet akkadierne sumerisk språk som et religiøst språk og deres hymner var også sumerisk og hennes navn derfor også Inanna.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gelb, I. J.: «The Name of the Goddess Innin», Journal of Near Eastern Studies, Vol. 19, No. 2 (Apr., 1960), ss. 72-79, fremmet forslaget at den eldste formen er Innin (DINNIN) og at Ninni, Nin-anna og Irnina er andre uavhengige gudinner.
  2. ^ «Hun fører forvirring og kaos mot de som er ulydige mot henne, raskt nedslakting og egger til tilintetgjørende oversvømmelser, kledd i skrekkinnjagende stråleglans. Det er hennes spill som fører til at konflikt og krig raskt kommer i gang, utrettelig, fester på sine sandaler», oversettelse fra Electronic Text Corpus of Sumerian Literature (ETCSL): t.4.07.3. Se lenke til ETCSL
  3. ^ «Når tjenerne løsner flokken og når krøtter og sauer kommer tilbake til båsen og innhegningen, da, min frue, som de navnløse fattige, du bærer kun et enkelt klede. Den prostituertes perler er tvinnet rundt nakken, og du vil antagelig fange en mann fra vertshuset. Når du haster for å omfavne din ektefelle Dumuzi, Inana, da deler syv paranymfer soverommet med deg.» Oversettelse fra ETCSL: t.4.07.4
  4. ^ Fiore, Silvestro: Voices From the Clay: the development of Assyro-Babylonian Literature. University of Oklahoma Press, Norman, 1965.
  5. ^ Jacobsen, Thorkild. The Treasures of Darkness: a History of Mesopotamian Religion. Yale University Press, New Haven and London, 1976.
  6. ^ Van der Mierop, Marc, (2007): «A History of the Ancient Near East: 3,000-323 BC» (Blackwell)
  7. ^ Wolkstein, Diane & Noah Kramer, Samuel: «Inanna: Queen of Heaven and Earth», Harper Perennial, 1983
  8. ^ Før-eufratiske språk = et antatt underlagsspråk fra den tiden da jordbruk ble innført i sørlige Irak i den tidlige Ubaid-perioden (5300-4700 f.Kr.).
  9. ^ Harris, Rivkah (1991): «Inanna-Ishtar as Paradox and a Coincidence of Opposites». History of Religions, Vol. 30, No. 3 (Feb., 1991), ss. 261-278
  10. ^ Rubio, Gonzalo (1999): «On the Alleged Pre-Sumerian Substratum». Journal of Cuneiform Studies, Vol. 51, 1999, ss. 1-16
  11. ^ é-an-na = helligdom ('hus' + 'Himmel'[='An'] + genitive) [John Halloran's Sumerian Lexicon v. 3.0 - se lenke nedenfor]
  12. ^ Bibelen.no: Første Mosebok, 10,10: «Først rådde han over Babel, Erek, Akkad og Kalne i Sinear-landet.»
  13. ^ a b Jacobsen, Thorkild: The treasures of darkness: a history of Mesopotamian religion. Yale University Press, New Haven and London, 1976.
  14. ^ Jørgen Hansen: Englene og al deres væsen (s. 42-3), forlaget Gyldendal, København 1996, ISBN 87-00-12114-2
  15. ^ http://www.piney.com/InanasDescNether.html
  16. ^ Kilmer, Anne Draffkorn: «How was Queen Ereshkigal tricked? A new interpretation of the Descent of Ishtar». Ugarit-Forschungen 3 1971, ss. 299-309
  17. ^ http://www.earth-history.com/Sumer/inana-descent-netherworld.htm
  18. ^ Jørgen Hansen: Englene og al deres væsen (s. 44)
  19. ^ Inanna, Queen of Heaven and Earth, 1983
  20. ^ Frymer-Kenskey, 49
  21. ^ Frymer-Kenskey, side 56
  22. ^ Frymer-Kenskey, side 27
  23. ^ Enheduanna, ss. 4-9
  24. ^ Enheduanna, ss. 1-19
  25. ^ Mitchell, s. 132
  26. ^ Mitchell, s. 133
  27. ^ Fulco
  28. ^ Deutch, Yvonne (red): Man, Myth and Magic. New York : Marshall Cavendish, 1985.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Inana's descent to the nether world: oversettelse til engelsk. The Electronic Text Corpus of Sumerian Literature. University of Oxford Library.
  • Frymer-Kensky,Tikva: In the Wake of the Goddesses. New York: MacMillan, 1992.
  • Fulco, William J., S.J.: «Inanna». I Eliade, Mircea, red., The Encyclopedia of Religion. New York: Macmillan Group, 1987. Vol. 7, 145-146.
  • Jacobsen, Thorkild: The treasures of darkness: a history of Mesopotamian religion. Yale University Press, New Haven and London, 1976.
  • Enheduanna: «The Exaltation of Inanna (Inanna B): Oversettelse». The Electronic Text Corpus of Sumerian Literature. University of Oxford Library, 2004.
  • Black, Jeremy; Cunningham, Graham; Robson, Eleanor; & Zólyomi, Gábor (2004): The Literature of Ancient Sumer (Oxford University Press) ISBN 0-19-926311-6

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]