Sekhmet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Sachmet i hieroglyfer
oftest
abAx
t
H8I12

Sekhmet.svg
Sekhmet, med løvehode og solskiven og uraeusslange på hodet

Sekhmet (også transkribert som Sakhmet, Sekhet, eller Sakhet; betydning «den mektige»)[1] er i henhold til oldtidens egyptiske religion og mytologi en krigsgudinne. Hun er framstilt løvinne, den frykteligste jegeren i dyrelivet som oldtidens egyptere kjente til. Det var sagt at hennes pust formet ørkenen.

Hun ble særlig dyrket i Memfis der hun inngikk i en guddommelig familie med Ptah og deres sønn Nefertem. Hun var også nært tilknyttet gudinnen Mut i Theben. Farao Amenhotep III alene reiste flere hundre statuer av henne i Karnak.[1] I mytene ødela hun Ras eller Osiris’ fiender. Hun ble forstått som faraos beskytter og førte Egypt i krig. Det het at faraos «piler flyr mot fienden som Sekhmets piler». Ved siden av å være en fryktelig krigsgudinne var hun også en legegudinne som beskyttet leger og legekunsten. Sekhmets prester fungerte ofte også som leger.[1]

Sekhmet var også en solgudinne, tidvis omtalt som datter av Ra og ofte assosiert med gudinnene Hathor og Bast. Hun bærer solskiven og uraeusslangen som assosierer henne med Wadjet og kongene. Med disse tilknytningene kan hun bli rekonstruert som en guddommelig formidler av gudinnen Ma’at (rettferdighet eller orden) i dommens hall til Osiris, som assosierte henne med Wadjet (senere Ras øye), og knyttet henne dessuten til Tefnut, vannet og fuktens gudinne.

Navn[rediger | rediger kilde]

Sekhmets navn kommer fra det gammelegyptiske ordet sekhem som betyr «kraft» eller «makt». Sekhmets navn er tilpasset hennes funksjon og betyr «(hun som) er mektig». Hun hadde også titler som «(Den som) ondskap skjelver for», «Det frykteliges herskerinne», «Drapenes frue», «Hun som maltrakterer», og andre.[2][3]

Historie[rediger | rediger kilde]

Dette kultiske objektet av gull er kalt en aigis. Det er viet til Sekhmet og framhever hennes aspekt som solgudinne. Walters Art Museum, Baltimore.

For å kunne formilde Sekhmets vrede utførte hennes prestinner et ritual foran ulike statuer av gudinnen hver eneste dag i året. Denne praksis resulterte at mange bilder av gudinnen har blitt bevart. De fleste av hennes statuer ble strengt formet og viser ingen uttrykk av bevegelse eller initiativ; denne formgivningen ble gjort for å få dem til vare en lang tid framfor å uttrykke en særskilt funksjon eller handling hun var assosiert med. Det beregnet at mer enn 700 statuer av Sekhmet en gang sto i et gravtempel alene, reist av Amenhotep III på vestbredden av Nilen.[4][5] Fortsatt finner arkeologene nye statuer av gudinnen, senest i mars 2017 ble det funnet 66 stykker i Luxor.[6]

Hun ble forestilt som en rasende løvinne, og i kunsten ble hun framstilt som det, eller som en kvinne med hodet til en hunløve, kledd i rødt, blodets farge. Tidvis ble Sekhmed framstilt i statuer eller statuetter med minimalt med klær eller naken. Tamme løver ble holdt i hennes templer i Leontopolis.

Festivaler og utvikling[rediger | rediger kilde]

Relieff av Sekhmet i Kom Ombo templet.
Sekhmet, granittstatue i tempelet til Mut i Luxor. Fra Det nye rike, 1403–1365 f.Kr., nå i Det danske nasjonalmuseum, København.
Bilde av et ritualt Menat-nakkekjede, det viser et ritual framført foran en statue av Sekhmet på hennes trone. Hun er flankert av gudinnene Wadjet som en kobra og Nekhbet som hvit gribb, symbolene på Nedre og Øvre Egypt, ca 870 f.Kr. (Berlin, Altes Museum, katalognummer 23733)
Byste av Sakhmet, ca. 1390-1352 f.Kr. Granitt, Brooklyn Museum.

For å pasifisere Sekhmet ble det feiret festivaler ved slutten av hvert slag slik at ødeleggelsene skulle få sin sin avslutning. Den årlige festivalen, som ble holdt ved begynnelsen av året, etter Nilens første oversvømmelse, var preget av heftig beruselse og hvor egypterne danset og spilte musikk for å døyve gudinnens villskap. De drakk store mengder med vin for rituelt å etterligne det ekstreme drukkenskapen som stoppet gudinnens raseri og blodtørst da hun følge myten var beredt til å utrydde menneskeheten, men solguden Ra lurte henne til å drikke store mengder med okerfarget øl i den tro at det var blod. Straks hun ble full forvandlet hun seg til en vennligere gudinne ved navn Hathor, og menneskeheten ble reddet.[7] Ekstrem drukkenskap kan også ha vært en tro på å oppnå kontakt med gudinnen gjennom ekstase. Dette kan være knyttet til å bremse bort overdreven oversvømmelse ved begynnelsen da Nilen rant blodrød med silt og Sekhmet måtte svelge overskuddet for å redde menneskeheten. Hun symboliserer den motsetningsfylte dualisme mellom helsegivende og ødeleggende, og forbinder på den måten en apotropeisk (ondtavvergende) grunnforståelse som knyttes til alt religiøst hellig.[8]

I 2006 presenterte arkeolog Betsy Bryan ved det amerikanske universitetet Johns Hopkins resultatene fra utgravningene av tempelet til Mut i Luxor. Blant resultatene var veggmalerier som omtalte festivalen og omfattet illustrasjoner av prestinner som deltok utsvevelsene og dets uheldige effekter med fyll og oppkast som ble tatt hånd om av tempeldeltakerne.[7] Deltagelse i drukkenskapfestivalen var omfattende, både av prestinnene og befolkningen, omfattet i tillegg til fyll også løssluppen seksuelle forbindelser. Historiske nedtegnelser viser at tusenvis deltok i festivalen. Disse funnene ble gjort i Muts tempel ettersom da byen Theben fikk større betydning, overtok Mut en del av aspektene til Sekhmet. Tempelet er assosiert med Hatshepsut, hustru og halvsøster til Thutmose II. Etter hans død i 1479 f.Kr. styrte Hatshepsut Egypt som en kvinnelig farao i rundt 20 år, og tempeldekorasjonene ble gjort under hennes tid.[7]

I henhold til Boken om himmelkua var det en tid med skjønnhet og godhet (nefer) før synd (isefet) kom til ved mordet på Osiris, og før den store kampen mellom Horus og Seth. Ra var konge av et framgangsrikt, forent og fredelig Egypt. Gudene levde på jorden og ondskapen var jagd, og Ra, den selvskapte guden, var konge av mennesker og guder til sammen. Med Seth kom mord og drap til landet, og menneskene gjorde opprør mot Ra og fulgte Seth. Ra sendte Sekhmet for å drepe mennesker som hadde sammensverget seg mot ham. Sekhmets blodtørst lot seg ikke stagge og førte til at hun drepte bortimot hele menneskeheten.[9] Ra sørget for at Sekhmet fikk okerfarget øl som lignet blod, og hun drakk alt ølet i den tro at det var blod til hun ble fylt med fred og kom tilbake til Ra.[10] Den samme myten er også beskrevet i Kalenderen med lykkelige og ulykkelige dager på papyrus Kairo 86637 hvor handlingene til Sekhmet, Horus, Ra og Wadjet ble knyttet til formørkelsen av dobbelstjernen Algol.[11][12]

Sekhmet ble senere betraktet som mor til Maahes, en krigsgud med løvehode, som oppsto i løpet av Det nye rike. At denne guden ble innført sent i den egyptiske gudeverden kan ha sin årsak at han var av nubisk opprinnelse, og som kom som et resultat av handel og krig, eller selv en periode av nubisk dominans av Egypt. Det kan bety at han var en egyptisk versjon av Apedemak, løveguden som ble dyrket i Nubia.[13] I løpet av den greske dominansen av Egypt under det ptolemeiske kongedømme ble et tempel for Maahes gjort til et hjelpe- eller tilleggstempel for det store tempelet til Sekhmet ved Taremu, en by som grekerne kalt Leontopolis, i Nildeltaet. På denne tiden ble det også bygget en egen inngjerding på tempelområdet hvor det ble holdt løver i fangenskap.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Schulz, Regine (2007): «Det gamle Egypts guder» i: Schulz, Regine & Seidel, Matthias, red.: Egypt : Faraoenes verden. Oslo: Spektrum, s. 523
  2. ^ «The 100 Names of Sekhmet»
  3. ^ «Sekhmet», Ancient Egypt Online
  4. ^ «Amenhotep III (Amenhotep Heqawaset)», Ancient Egypt Online
  5. ^ «Statue of the Goddess Sakhmet», The Met
  6. ^ Macdonald, Cheyenne (8. mars 2017): «Archaeologists discover 66 statues of Sekhmet in Luxor», Daily Mail
  7. ^ a b c Boyle, Alan (30. oktober 2006): «Sex and booze figured in Egyptian rites», NBCNews
  8. ^ Schulz, Regine & Seidel, Matthias, red.: Egypt : Faraoenes verden. Oslo: Spektrum, s. 434
  9. ^ Dungen, Wim van den (2006): The Book of the Heavenly Cow, Antwerpen
  10. ^ Lichtheim, Miriam ([1976] 2006): Ancient Egyptian Literature, Volume Two: The New Kingdom, University of California Press, s. 197–199
  11. ^ Porceddu, Sebastian; Jetsu, Lauri; Markkanen, Tapio & Toivari-Viitala, Jaana (2008): «Evidence of Periodicity in Ancient Egyptian Calendars of Lucky and Unlucky Days» (PDF) i: Cambridge Archaeological Journal 18(3), s. 327–339
  12. ^ Jetsu, L.; Porceddu, S. (2015): «Shifting Milestones of Natural Sciences: The Ancient Egyptian Discovery of Algol's Period Confirmed» i: PLOS ONE 10 (12): e.0144140. doi:10.1371/journal.pone.0144140.
  13. ^ «Maahes», Ancient Egypt Online

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Sekhmet – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons