Aton

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Aton i hieroglyfer
flest ganger
M17 X1
N35
N5

Aton
(jtn)
kartusj laget av Akhnaton
Hiero Ca1.png
S34 G9 N27
N27
V28 D36
Z4
Y1
Aa15
N27
Hiero Ca2.png
det lever [...] horisontens Horus (Rê-Harachte),
som i lyslandet [ved horisonten] jubler
eller
Hiero Ca1.png
Aa15
D21
N35
I9
Aa15
H6 G43 N5 N35
X1 Z4
Aa15
M17 X1
N35
N5
Hiero Ca2.png
i hans navn som Shu
som er i solskinnet (Aton)
og i en senere form
Hiero Ca1.png
S34 N5 S38 N27
N27
V28 D36
Z4
Y1
Aa15
N27
Hiero Ca2.png
det lever [..] Ra, horisontens hersker,
som i lyslandet [ved horisonten] jubler
eller
Hiero Ca1.png
Aa15
D21
N35
I9
Aa15
N5
X1
M17 M18 Aa15 M17 X1
N35
N5
Hiero Ca2.png
i hans navn som Ra,
Faderen,
som kommer som solskinnet (Aton)
Aten.svg
Aton som solskiven

Aton (eller Aten; egyptisk: jtn) er i henhold til oldtidens egyptiske religion og mytologi solskiven og var opprinnelig et aspekt av solguden Ra. Den guddommelig opphøyde Aton var det sentrale fokus i religionen atonisme som ble etablert av Amenhotep IV, som senere tok navnet Akhnaton (død ca. 1335 f.Kr.) for å ære Aton. I hans dikt Den store Atonhymnen lovpriste Akhnaton guden som den høyeste og altomfattende guden, opphavet til alt levende og den livgivende ånd i verden. Aton har ikke en skapelsemyte eller familie, men er omtalt i Den egyptiske dødeboken. Etter Akhnatons død ble dyrkelsen av Aton utryddet av Horemheb.

Tidligere var Aton en gud som sto i skyggen av andre solguder, særlig Amon, men under Akhnaton ble Amon og andre guder fjernet fra monumenter. Den eneste tillatte guden var Aton. Det er altså snakk om verdenshistoriens første kjente forsøk på å innføre monoteisme (troen på kun en guddom).

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Fragment av relieff som viser en kongelig hånd, antagelig Akhnaton, og en tidlig Aton-kartusj. Aton streker ankh (livets tegn) til figuren. Fra Amarna, Egypt, nå Petrie Museum of Egyptian Archaeology, London
Akhnaton med familie som tilber Aton

Aton, solskiven, er først gang referert til som en guddom i Sinuhes fortelling fra tolvte dynasti[1] hvor den avdøde kongen er beskrevet som oppstigende som en gud til himlene og forent med solskiven, det guddommelige legemet som blir sammensmeltet med sin skaper.[2] Ved analogi ble begrepet «sølvaton» tidvis benyttet for å referere til månen.[3] Solen Aton ble omfattende grad dyrket som en gud under styret til Amenhotep III, og da framstilt som mann med hode som falk, ganske tilsvarende som med Ra. Under styret til Amenhotep IIIs etterfølger, Amenhotep IV, ble Aton den sentrale guden i den egyptiske statsreligionen, og Amenhotep IV endret sitt navn til Akhnaton for å reflektere sin nære tilknytning med den nye øverste guddom.[1]

Den fulle tittel for Akhnatons gud var «Ra-Horakhti som fryder seg i horisonten, i hans navn som lyset som er solskiven». Denne tittelen på guden opptrer på tallrike steler som ble plassert for å markere grensene til Akhnatons nye hovedstad Akhetaton (moderne Amarna). Dette lange navnet ble ofte forkortet til Ra-Horus-Aton eller kun Aton i mange tekster, men guden som Akhnaton opphøyde til overherredømme besto av en syntese av meget eldre guder som ble forstått og sett på en helt ny og annerledes måte. Guden ble også betraktet som både maskulin og feminin samtidig, det vil si ikke det ene eller det andre, men begge deler. All skapelse ble forstått som å komme fra guden og å eksistere innenfor guden. I særdeleshet ble guden ikke framstilt som antropomorfisk (i menneskelig form), men som lysstråler som strømmet fra den runde solskiven.

Ruiner av en lite tempel for Aton ved Amarna.

Gudens navn kom til å bli skrevet innenfor en kartusj, sammen med titler som normalt ble gitt til en farao, noe som var ytterligere et brudd med den gamle tradisjonen. Ra-Horus, oftere referert til som Ra-Horakhti («Ra som er Horus av to horisonter»), er en syntese av to andre guder, begge som dokumentert fra tidlig av. I løpet av Amarna-perioden, ble denne syntesen sett på som den synbare kilden fra solguden, som igjen var den synlige manifestasjonen som var Aton, solskiven. I den forstand var Ra-Horus-Aton en utvikling av eldre ideer som kom gradvis. Den virkelige endringen, slik som enkelte har vurdert det, var det åpenbare fraværet av alle andre guder, særskilt Amon-Ra, forbudet mot dyrkelse av ideoler, og den diskutable innføringen av en delvis monoteisme av Akhnaton.[4] Synkretismen er klart synlig i Den store Atonhymnen hvor Ra-Horakhti, Shu og Aton er smeltet sammen til skapelseguden.[5] Andre ser Akhnaton som en som praktiserer dyrkelsen av Aton eksklusivt,[6] men uten aktivt å nekte for eksistensen av andre guder; han ganske enkelt avsto fra å dyrke andre enn Aton. Andre forskere kaller religionen for henoteistisk (dyrkelsen av en guddom av flere).[7]

Religion[rediger | rediger kilde]

Aton avbildet i kunsten fra Tutankhamuns trone, kanskje opprinnelig gjort for Akhnaton.

Prinsippene for Atons religion ble nedtegnet på veggene av steingrav i Akhetaten. I religionen til Aton (atonisme) er natten en tid å frykte.[8] Arbeidet er gjort best når solen, Aton, er tilstede. Aton er bryr seg om hver eneste skapning, og skapte elven Nilen i himmene (regn) for syrerne.[9] Aton skapte alle nasjoner og alle folk. Strålene fra solskiven gir kun liv til den kongelige familie; alle andre mottar liv fra Akhnaton og Nefertiti i bytte for Atons lojalitet. [10]

Når en person dør fortsetter han eller hun å leve i Lysets by for døde i Akhetaten. Forholdene er det samme etter døden. Akhnaton bedømmer om noen skal bli gitt et etterliv og dømmer etter rettferdighetens vekt.

Dyrkelse[rediger | rediger kilde]

Kalkstein med inskripsjoner som viser en tidlig Aton-kartusj, «den levende Ra-Horakhti». Fra Amarna, Egypt, nå Petrie Museum of Egyptian Archaeology, London.

Kultdyrkelsen av Aton var i den nye byen Akhetaten; en del andre kultbyer var Theben og Heliopolis. Prinsippene for Atons kult var nedtegnet på fjellveggene i gravene i Amarna. Betydelig forskjellig fra andre templer i oldtidens Egypt var templene til Aton fargerike og med et åpent tak som tillot solens lys å strømme inn. Døråpninger hadde overliggere og hevet dørsstokk. Ingen statuer av Aton var tillatt; det ble sett på som idoldyrkelse.[11] Disse var isteden erstattet av funksjonelle ekvivalente representasjoner av Akhnaton og hans familie som æret Aton, og mottok ankh («livets pust») fra ham. Prestene hadde mindre å gjøre etter som tradisjonelle ofringer (frukt, blomster, kaker) var begrenset, og det var ikke behov for orakler. Heller ikke mottok Atons templer skatt.

Dyrkelsen av Aton, den daglige tjeneste med renselse, salving og påkledning av det guddommelige bilde ble ikke utført. Røkelse ble brent flere ganger om dagen. Salmer som ble sunget for Aton ble akkompagnert av harpemusikk. Atons seremonier i Akhetaten involverte å gi offer til Aton med et slag med det kongelige septer. Isteden for prosesjoner med skip, red den kongelige familie på hestestridsvogn på festivaldagene.

Ikonografi[rediger | rediger kilde]

Ikonografisk avbildes guden Aton som solskiven. Atons livgivende krefter er ofte representert ved at solskivens stråler ender i hender som eksempelvis gir livgivende symboler til Akhnaton og kongefamilien. (Andre egyptiske guder ble tradisjonelt framstilt i form av dyre- eller menneskeskikkelser.) I hymner fra Akhnatons tid skildres Aton som skaperen av universet, som den som hver dag gir liv og form til verden.

Det ble tenkt at Aton gjennom solens vandring over himmelen, hver dag fikk med seg alt som skjedde. Aton brydde seg om alt, ingenting var for smått for ham.

Ordet «aton» kunne opprinnelig bli brukt for å beskrive et hvilket som helst rundt objekt, det være seg månen eller speil.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Wilkinson, Richard H. (2003): The Complete Gods and Goddesses of Ancient Egypt. Thames & Hudson. s. 236–240
  2. ^ Lichtheim, M. (1980): Ancient Egyptian Literature, 1, s. 223
  3. ^ Fleming, Fergus, Lothian, Alan (1997): The Way to Eternity: Egyptian Myth. Duncan Baird Publishers. s. 52
  4. ^ Assmann, Jan (2005): Religion and Cultural Memory: Ten Studies, Stanford University Press, s. 59
  5. ^ Lichtheim, M. (1980): Ancient Egyptian Literature, 2, s. 96
  6. ^ Montserrat, Dominic (2000): Akhenaten: History, Fantasy and Ancient Egypt, Routledge, ISBN 0-415-18549-1, s. 36ff.
  7. ^ Brewer, Douglas j.; Teeter, Emily (22. februar 2007): Egypt and the Egyptians. 2. utg., Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-85150-3, s. 105
  8. ^ Hornung, Erik (2001): Akhenaten and the City of Light, Cornell University Press, s. 8.
  9. ^ Perry, Glenn Earl (2004): The History of Egypt. Greenwood Publishing Group. s. 1
  10. ^ Pinch, Geraldine (2002): Handbook of Egyptian Mythology. ABC-CLIO. s. 110.
  11. ^ «Aten, god of Egypt», Siteseen Ltd. Juni 2014.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]