Isiskulten
Isiskulten var en utbredt dyrkelse av den egyptiske gudinnen Isis i den hellenistisk-romersk kulturen i antikken. I den tradisjonelle egyptiske religionen var hun en sentral skikkelse; hun var gift med Nildalens mytiske første konge Osiris og mor til Horus, den guddommelige personfiseringen av farao. Isis ble opprinnelig dyrket i forbindelse med begravelsesritualene - som når kongens lik ble balsamert, derfra fikk hun etterhvert status som grøde- og fruktbarhetsgudinne.
Isis i hellenistisk-romersk tid[rediger | rediger kilde]
Etter at Aleksander den store hadde erobret Egypt i 332 f.Kr. spredte dyrkelsen av Isis og Osiris seg først utover det østlige middelhavsområdet, og etterhvert til hele det ekspanderende Romerriket. Dyrkelsen av de egyptiske gudene dukket opp i Roma i 2. århundre f.Kr. og her fikk etterhvert Isis status som den viktigste av gudene. Hun fikk etterhvert også flere roller og evner: som sjøfartens beskytter, helbreder, kulturbringer og himmeldronning.
Isiskulten er i sin gresk-romerske form best kjent gjennom Plutarks mytetekst Om Isis og Osiris og Apuleius' roman Det gyldne esel. Apuleius beskriver en stor årlig, offentlig prosesjon i Korint tilknyttet skipsfarten; deretter gir han et unikt innblikk i et innvielsesrutiale i den hemmelige Isis-mysteriet: det var et vekselspill mellom en offentlig fest til ære for gudinnen, og en lukket seremoni med innvielser, som var forbeholdt noen utvalgte. Man forberedte seg med faste og rensende bad, og det er mulig at kjernen i mysteriekulten kan ha hatt likhetstrekk med den forvandlingen som hovedpersonen Lucius opplever i romanen: en symbolsk reise fra menneske til dyr og tilbake til å bli et ordentlig menneske igjen.[1]
I løpet av tiden fra 200 f.Kr. til 100 e.Kr. endret Isiskultens status seg i Roma, fra å være forfulgt i en slik grad at templer viet i Isis og Serapis ble ødelagt, til å etterhvert nyte keiserlig beskyttelse.
I keisertidens Roma hadde Isis utviklet fra sin opprinnelige posisjon som en mindre guddom i et større panteon til å være den store gudinnen, som mottok all oppmerksomhet og hengivenhet. Kulten hadde utviklet seg til en ny, selvstendig religion, fjernt fra utgangspunktet. Nå fremsto den etterhvert som en mysteriereligion etter samme mønster som andre antikke mysteriereligioner: orfismen, dionysiske mysterier og de eleusinske mysterier. Isiskulten handlet fremdeles om død og oppvekking, men Osiris hadde glidd i bakgrunnen, og Isis var nå herskeren over naturen, menneskenes hjelper og den som kunne bidra til et bedre liv etter døden.
Den årlige festivalen Navigium Isidis ble feiret både i Egypt og Romerriket, helt fram til 400- og 500-tallet.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Jens Braarvigs innledning til Det gyldne esel, 2012
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Apuleius. Det gyldne esel. Innledende essay av Jens Braarvig ; oversatt av Henning Mørland. Bokklubben, 2012. (Verdens hellige skrifter; 73) ISBN 978-82-525-8034-1
- J. Podemann Sørensen, Hellenismen, i T. Jensen, M. Rothstein & J. Podemann Sørensen (red.): Gyldendals religionshistorie, Gyldendal 1994. ISBN 87-00-12196-7
- Per Bilde, Verdensreligionernes hovedværker: Den hellenistisk-romerske verden, Spektrum, 1998. ISBN 87-7763-175-7