Høyreradikalisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Det franske Front national, her med partilederen Marine Le Pen, brukes ofte som eksempel på et europeisk, høyreradikalt parti.[1][2][3]

Høyreradikalisme er en «samlebetegnelse på politiske partier og bevegelser til høyre for den parlamentariske konservatismen».[1] Alt etter de politiske tradisjonene i deres respektive hjemland, kan høyreradikale partier «anta en nynazistisk eller nyfascistisk form», men høyreradikale er ikke høyreekstreme per definisjon.[1] Dette gir høyreradikalisme en spesifikk juridisk betydning i Tyskland, ettersom myndighetene forbyr høyreekstreme partier, men anser høyreradikale som legitime.[4] Høyreradikale partier fungerer helst innenfor demokratiets rammer, og godtar ikke åpent voldsbruk for politiske formål.[1][5][6] Høyreradikale og høyreekstreme har en del felles trekk. Høyreradikale ofte anser det demokratiske systemet som forfeilet og ikke tjener folkets interesser men en privilegert elite, mens høyreekstreme ikke aksepterer demokratiet og er beredt til å erstatte demokrati med et autoritært styre om så med vold.[7]

Begrepet ble skapt av amerikanske samfunnsforskere i 1950-årene for å beskrive små tradisjonalistiske og antisosialistiske grupper som John Birch Society.[8][9] Siden 1990-årene har begrepet blitt brukt vel så mye om europeiske forhold, selv om dette skiller seg fra tidligere bruk om amerikanske forhold. Av den grunn skjer også en sammenblanding med begrepet om høyreekstremisme.[10]

Slik begrepet vanligvis brukes, kan europeiske høyreradikale være elitistiske så vel som populistiske. De forfekter vanligvis en tradisjonalistisk konservatisme, antisosialisme, nasjonal identitet og skepsis til innvandring.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Hagtvet, Bernt og Strømmen, Øyvind (2013). «Høyreradikalisme». Store norske leksikon. Besøkt 18. september 2014. 
  2. ^ Veggeland, Noralv (29. juli 2013). «Det høgreradikale paradokset». Dagbladet. Besøkt 18. september 2014. 
  3. ^ Kitschelt, Herbert og McGann, Anthony J. (1997). «France: The National Front As Prototype of the New Radical Right». The Radical Right in Western Europe. A Comparative Analysis (engelsk). Ann Arbor: University of Michigan Press. s. 91–120. ISBN 978-0-472-08441-8. 
  4. ^ «Häufig gestellte Fragen: „Was ist der Unterschied zwischen radikal und extremistisch?“» (tysk). Bundesamt für Verfassungsschutz. Besøkt 18. september 2014. 
  5. ^ Jupskås, Anders (2012). Ekstreme Europa. Ideologi, årsaker og konsekvenser (norsk). Oslo: Cappelen Damm. s. 43ff. ISBN 978-82-02-37618-5. 
  6. ^ Mudde, Cas (1995). «The War of Words: Defining the Extreme Right Party Family». West European Politics (engelsk). 18 (1): 225–248. doi:10.1080/01402389608425132. 
  7. ^ Karcher, Nicola Kristin; Kjøstvedt, Anders Granås (2012). Introduction. Kjøstvedt, Anders Granås Karcher, Nicola Kristin (Red.), Movements and Ideas of the Extreme Right. Peter Lang Publishing Group.
  8. ^ Lipset, Seymour Martin (2002). «The sources of the "Radical Right"». I Bell, Daniel. The Radical Right, Volume 2000 (engelsk). Transaction Publishers. s. 307. ISBN 0765807491. 
  9. ^ Lipset, Seymour Martin og Raab, Earl (1970). The Politics of Unreason. Right Wing Extremism in America, 1790-1970 (engelsk). New York: Harper & Row. s. 153. 
  10. ^ Norris, Pippa (2004). The ‘new cleavage’ thesis and the social basis of radical right support (PDF) (engelsk). Upublisert paper fra American Political Science Associations (APSA) årlige møte i Chicago, 3. september 2004. Cambridge: John F. Kennedy School of Government, Harvard University. s. 2.