Greske havguder

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Greske havguder
Greske havguder
Poesiedon og Amfitrite, maleri av Paris Bordone, ca 1560
TrossystemGresk mytologi
ReligionssenterAntikkens Hellas
Originalt navnTheoi halioi
Halios geron
BostedElver og havet
SymbolerFiskehale, fiskeskjell, trefork etc
TeksterHomer
Apollonios Rhodios
etc

Greske havguder var mangfoldige i henhold til gresk mytologi, og filosofen Platon bemerket at grekere var som frosker som satt rund en dam[1] — deres mange byer lå langs kysten av Middelhavet fra det greske fastlandet til Anatolia, Libya, Sicilia og sørlige Italia. Således æret de en rekke akvatiske guddommer.

Rekkevidden av greske havguder i den klassiske tiden strakte seg fra de opphavelige kreftene og en olympisk på den ene siden, til sagnhelter, ktoniske nymfer, luringer, og havmonstre på den andre siden. Det antikke greske begrepet for havguder var theoi halioi eller theoi einalioi. Disse ble ledet av havkongen Poseidon og hans dronning Amfitrite. Maritime scener med en rekke havguder var et populært emne i gresk-romerske mosaikker.[2]

Tre typer havguddommer[rediger | rediger kilde]

Poseidon avbildet som rødfigur på en kratér.

De opphavelige maktene[rediger | rediger kilde]

Okeanos og Tethys er far og mor til gudene i Iliaden, men på 600-tallet f.Kr. gjorde den spartanske poeten Alkman havnymfen Thetis til en demiurgfigur, som han oppfattet som det første, guddommelig skapende kraft, det fruktbare prinsippet av universet.[3][4] Orfeus' sang i bok 1 av Argonautika, forfattet av Apollonios Rhodios, hyllet havnymfen Eurynome som gudenes første dronning som hustru av den havfødte giganten Ofion. Robert Graves har i boken The Greek Myths rekonstruert en pelasgiansk (urgresk) skapelsesmyte hvor Ofion fungerer som en slange skapt av en høyeste gudinne kalt Eurynome («gudinne av alle ting») danser på bølgene. Hun befruktes av slangen og form av en due legger et egg i vannene som Ofion krøller seg om til det klekker og verdens skapes.[5]

Den førsokratiske kosmogonien (læren om verdens tilblivelse og utvikling) til Thales fra Miletos gjorde vann til det første element og kan bli oppfattet som en naturlig vekst fra denne poetiske tenkningen.[6]

Nereide som rir på havokse, 100-tallet f.Kr.
Forkys i romersk mosaikk i Bardo Museum
Amfitrite på en korintisk plakett, ca. 575-550 f.Kr..

Forrangen til de akvatiske gudene minner om, og kan også ha vært lånt fra eldre mytologi i Midtøsten hvor Tiamat (saltvannet) og Apsu (ferskvannet) er det første gudene av den babylonske skapelsesmyten Enuma Elish.[7] Da den greske mytologien begynte å manifestere seg i dens kronologi og genealogi ble Pontos den opphavelige, førstefødte, førolympisk guddom for havet. Han var sønn av Gaia, og i henhold til poeten Hesiod ble han født uten innvirkning av en far.[8]

Poseidon og heltene[rediger | rediger kilde]

Poseidon, som gud for havet, var en viktig olympisk makt; han var den fremste skytsguden for Korint, for mange av byene i Magna Graecia (sørlige Italia og Sicilia), og også for Platons legendariske Atlantis. Han kontrollerte havene og skapte hestene. Som sådan var han inngående forbundet med forhistoriske kongeposisjonen, hvis fremste merke på makt og offerdyr var hesten. På mykenske tavler med linear B funnet ved Pylos opptrer navnet Poseidon jevnlig i forbindelse med wa-na-ka, wanaks («konge»), men hvor dennes makt og rikdom i økende grad ble maritim framfor knyttet hesten.[9] Kanskje overraskende opptrer navnet Poseidon hyppigere enn navnet til Zevs, og er vanligvis forbundet (ofte i en sekundær rolle) med Demeter. Poseidon er bror av Zevs og Hades, og deres far var Kronos, som høvding av titanene gjorde mot sin far Uranos før han selv ble veltet av sine sønner.

Da posisjonen som wanaks forsvant i løpet av de gresk mørke århundrene ble forbindelsen mellom Poseidon og kongedømmet i stor grad, men ikke helt, glemt. I klassiske Athen ble Poseidon husket både som motstander og dublett av mytologiske Erekhtheus, den første kongen av Athen. Erekhtheus ble gitt en heltekult i sin grav som Poseidon Erekhtheus.[10][11]

I et annet mulig ekko av denne arkaiske tilknytningen er det fremste ritualet av Atlantis, ifølge Platons dialog Kritias, var et nattlig hesteoffer gitt til Poseidon av kongene på den mytologiske øya.[12] For holde på tematikken mellom ridning og sjømannskap, de ridende heltene Kastor og Polydevkes ble påkalt av sjøfolk for å be om beskyttelse mot skipbrudd.[13] Antikkens grekere tolket fenomenet som i dag er kalt for Sankt Elms ild, en svak duskformet elektrisk utladning, som den synlige tilstedeværelsen av de to halvgudene.[14]

Gamle menn og nymfer[rediger | rediger kilde]

Flere typer av havguder er tilpasset en bestemt type, den av Homers halios geron, eller «Den gamle mann av havet»: Nerevs,[15] Protevs,[15] Glaukos,[16] og Forkys.[17] De er mindre guddommer og underlagt de mer betydningsfulle gudene. Disse havgudene er ikke like mektige som Poseidon, den øverste guden for havene. Hver av dem er hamløpere, det vil si at de kan skifte form og vesen, profetiske, og fedre av enten strålende vakre nymfer eller forferdelige monstre (eller begge instanser, som med Forkys). Skillet mellom nymfer og monstre er tidvis uskarpt, for Hesiod forteller at Forkys var gift med «kinnvakre» Keto, hvis navn er kun hunkjønnsutgaven av Ketos, «havmonster»,[18] som den vakre Andromeda ble lenket til en klippe for å bli ofret til. Hver gang en av disse guddommene opptrer i mytene tenderer det til å framheve et annet aspekt av arketypen. Protevs og Nerevs er hamløpere og luringer; Forkys er far til havmonstre; Nerevs og Glaukos er sannhetsfortellere; Nerevs er framhevet for skjønnheten til sine døtre.

Hver av disse Gamle menn av havet er far eller bestefar av mange nymfer og/eller monstre, som ofte har navn som er enten metaforiske (Thetis, «etablere»; Telesto, «suksess») eller geografiske (Rhode fra Rhodos; Neilos fra Nilen).[19] Hver klasse av gamle menn og døtre er derfor en form for gudeverden i miniatyr, hver av dem har et annet mønster for det åndelige, moralske og fysiske verden, om enn mindre og om enn i havet, men de antikke grekerne var omgitt av hav og fjell og sjøveien var deres viktigste framgangsmåte.

Den straffende figuren halios geron har vært et yndet emne for akademisk forskning. Den gamle mann av havet har blitt vurdert som eksempelvis levninger av gamle egeiske guder som hersket over bølgene i en tid før Poseidon[20] eller som legemliggjørelsen av arkaiske spekulasjon om forholdet mellom sannhet og utspekulert sluhet.[21]

Homers Odysseen inneholder en uforglemmelig beskrivelse av en grotte tilhørende nereidene på øya Ithaka, nær en havn som var hellig for Forkys. Den nyplatoniske forfatteren Porfyrios leste dette avsnittet som en allegori for hele universet.[22][23]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Platon: Faidon, 109b.
  2. ^ «Sea Gods», Theoi Project
  3. ^ Slatkin, Laura M. (1995): The Power of Thetis: Allusion and Interpretation in the Iliad, University of California Press, s. 82
  4. ^ Cook, Albert Spaulding (1995): The Reach of Poetry, Purdue University Press, s. 245
  5. ^ Graves, Robert ([1955] 1990): The Greek Myths 1. Penguin Books. ISBN 978-0-14-001026-8.
  6. ^ «Thales of Miletus», Internet Encyclopedia of Philosophy
  7. ^ The Babylonian Creation Story (Enuma elish)
  8. ^ Evelyn-White, Hugh G. red. (1914): The Homeric Hymns and Homerica with an English Translation. London: William Heinemann Ltd.
  9. ^ The Role of the Ruler in the Prehistoric Aegean (PDF), Aegaeum 11, 1992
  10. ^ Papachatzis, Nicolaos (1989): The Cult of Erechtheus and Athena on the Acropolis of Athens (PDF), Kernos 2, Varia
  11. ^ Mikalson, Jon D. (2011): Ancient Greek Religion, John Wiley & Sons, s. 57
  12. ^ Platon: Kritias, 119, Perseus.tufts.edu
  13. ^ Olcott, William Tyler (2012): Star Lore: Myths, Legends, and Facts, s. 204-205
  14. ^ Manual Of Meteorlogy, II, CUP Archive, s. 32
  15. ^ a b «Nereus», Theoi Project
  16. ^ «Glaucus», Theoi Project
  17. ^ «Phorkys», Theoi Project
  18. ^ «Ketos Aithiopios», Theoi Project
  19. ^ «Neilos», Theoi Project
  20. ^ Kerenyi, Karl (1951): The Gods of the Greeks, kapittel 5: «The Old Ones of the Sea»
  21. ^ Detienne, Marcel (1996): The Masters of Truth in Archaic Greece, Zone Books
  22. ^ Porphyry (1917): «On the Cave of the Nymphs», Tertullian.org, engelsk oversettelse.
  23. ^ Akcay, Nilufer: «Porphyry's On the Cave of the Nymphs and the cult of Mithras», Academia.edu

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]