Thukydid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Thukydid
Thucydides pushkin01.jpg
Født460-årene f.Kr.Rediger på Wikidata
Álimos[1]Rediger på Wikidata
Død395 f.Kr.Rediger på Wikidata
AthenRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Historiker[2], skribent[3]Rediger på Wikidata
Embete
  • Athenian strategos (424 f.Kr. – 423 f.Kr.) Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Antikkens AthenRediger på Wikidata

Byste av Thukydid i Royal Ontario Museum, Toronto.

Thukydid (gresk: Θουκυδίδης, Thoukydídēs; født mellom 460 og 455 f.Kr., død ca. 400 f.Kr.) var en gresk strategos og historiker, hvis hovedverk handler om peloponneserkrigen mellom Athen og Sparta. Han ble født som athensk borger og ble valgt til strategos i 424 f.Kr., men ble landsforvist etter nederlaget ved Amfipolis og levde i landflyktighet i tyve år, før han fikk lov til å vende tilbake til Athen i 404 f.Kr., kort før sin død.

Thukydid gjengav ofte taler slik han mente de hadde lydt, blant annet Perikles' minnetale over de falne athenerne, en lovprisning av den athenske styreformen, demokratiet.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Nesten alt vi vet om Thukydids liv kommer fra hans eget verk, Peloponneserkrigens historie. Thukydids far var Oloros, et navn som ble forbundet med Thrakia og den thrakiske kongefamilien. Det er antatt at hans datter ble begravd i samme området som Kreon, en thrakisk prins eller konge. En tidligere Thukydid hadde også forbindelser til Thrakia. Thukydid var en innflytelsesrik og rik mann som eide gullgruver ved Skapte Yle,[4] et distrikt på den thrakiske kysten ovenfor øya Thasos.

Han var født i Alimos og var gjennom familie forbundet med den athenske statsmannen og generalen Miltiades og hans sønn Kimon, ledere av det gamle aristokratiet som ble erstattet av de radikale demokratene. Thukydid hadde to hjem, ett i Athen og ett i Thrakia. Hans familieforbindelser førte ham i kontakt med de samme mennene som formet historien han skrev om.

Det er ukjent hvilken utdanning han hadde, men den retoriske stilen tyder på kjennskap til sofistene, omreisende foredragsholdere som jevnlig besøkte greske bystater som Athen. Det antas også at Thukydids strenge fokus på årsak og virkning, og barske prosastil kan være påvirket av tidlige medisinere som Hippokrates fra Kos.

Thukydid var antagelig i tjueårene da peloponneserkrigen begynte i 431 f.Kr. Han ble smittet av pesten som herjet Athen mellom 430 og 427 f.Kr. og som tok livet av Perikles i 429 f.Kr. sammen med tusenvis av andre athenere. Etter at han kom seg, skrev han ned symptomene.

Han ble utnevnt til strategos (general) i 424 f.Kr. og fikk kommandoen over en skvadron på syv skip som var stasjonert ved Thasos, antagelig på grunn av sine forbindelser til området. I løpet av vinteren 424-423 f.Kr., angrep den spartanske generalen Brasidas Amfipolis, en halv dags seiling vest fra Thasos på den thrakiske kysten. Eukles, den athenske kommandanten ved Amfipolis, sendte bud etter hjelp fra Thukydid.

Brasidas var klar over Thukydids nærvær på Thasos og hans innflytelse over folket i Amfipolis, og fryktet at unnsetning ville komme sjøveien. Han sendte derfor raskt et tilbud med moderate vilkår til Amfipolis for å få dem til å overgi seg. Dette godtok de. Derfor var Amfipolis allerede under spartansk kontroll da Thukydid ankom.

Amfipolis var strategisk viktig, og nyhetene om dens fall førte til stor uro i Athen. Fordi han ikke klarte å redde Amfipolis, sa Thukydid:

«Det var også min skjebne å bli sendt i eksil fra mitt land i tjue år etter min kommando ved Amfipolis, og siden jeg var til stede hos begge parter, og særlig mer med peloponneserne på grunn av mitt eksil, hadde jeg muligheten til å observere sakene mer nøye.»

Han brukte sin landflyktighet fra Athen til å reise friere blant de peloponnesiske allierte, og han klarte å se krigen fra begge sider. I løpet av denne tiden, gjennomførte han viktige undersøkelser for sitt historieverk.

Resten av bevisene for Thukydids liv kommer fra mindre pålitelige senere kilder i antikken. Ifølge Pausanias, klarte noen kalt Oenobios å gjennomføre en lovendring som tillot Thukydid å returnere til Athen, antagelig kort tid etter Athens overgivelse og slutten på krigen i 404 f.Kr. Pausanias sier videre at Thukydid ble myrdet på vei tilbake til Athen. Mange tviler på hans beretning og ser bevis for at han levde fremdeles i 397 f.Kr. Plutark hevder at restene av ham ble returnert til Athen og plassert i Kimons familiegrav.

Den plutselige slutten i hans beretning som bryter av midt i året 411 f.Kr., har vært tolket som at han døde mens han skrev boken, men dette er gjetning.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Thukydid skrev én bok. Dens moderne tittel er Historien om Peloponneskrigen. En mer nøyaktig tittel som gjengir åpningssetningen i verket, ville være Krigen mellom peloponneserne og athenerne. Hele hans arv fra historie og historiografi er å finne i denne tettpakkede historien om den 27 år lange krigen mellom Athen og deres allierte og Sparta og deres allierte frem til krigens 21. år, 411 f.Kr.

Thukydid er kalt «historiens far» med politisk realisme som disiplin. Han holdt seg til fakta i motsetning til sin forgjenger Herodot som tok med rykter og referanser til guder og myter. Med hans og Thukydids verker ble muntlig fortellertradisjon med sitt mytiske syn på fortiden avløst av historie og litteratur. Thukydids mål var å presentere fortiden i en ramme av objektive fakta, slik at ettertidens lesere kunne få innsikt i det som faktisk var hendt. Han unngikk Herodots digresjoner, og konsentrerte seg om fakta og presisjon.[5]

Han skrev om ett eneste emne: Den lange krigen han hadde deltatt i, og som Athen gikk tapende ut av. Attpåtil ble hans beretning utgitt posthumt. Athens storhetstid var da over. Thukydids verk er den eneste bevarte kilden til opplysninger om peloponneserkrigen, og den første beretning som ble skrevet for individuell lesning, ikke fremført ved opplesing.[6]

Han konsulterte skrevne dokumenter og intervjuet deltakere i hendelsene han beskrev. Han hadde forutinntatte meninger, han ser f.eks. ut til å undervurdere viktigheten av den persiske intervensjonen, men han var den første historikeren som forsøkte å være objektiv. Ved sin anerkjennelse av historisk forsiktighet skapte han den første vitenskapelige tilnærmingen til historie.

Han brydde seg ikke med overnaturlige eller eventyraktige forklaringer, f.eks. avviste han sagnet om den skjønne Helenes beilere som støttet hennes utvalgte etter at de selv var blitt avvist. I stedet skrev Thukydid at heltene hadde støttet Agamemnon rett og slett fordi han hadde den største hærstyrken i Hellas, og heller ikke var en mann som tok nei for et svar. «Jeg har gjort det til et prinsipp ikke å skrive ned den første historien som kommer i min vei, og heller ikke la meg forlede av mitt eget inntrykk. Enten var jeg selv til stede, eller jeg hørte om hendelsen fra øyenvitner, hvis beretninger jeg har undersøkt så grundig som mulig.» Athenere med utdannelse hadde mistet en del av interessen for overnaturlige makter, nå foretrakk de mer pålitelig informasjon. I kontrast til Herodot tok ikke Thukydid med anekdoter som lå utenfor hans tema. Med lesekunstens utbredelse kunne han trygt droppe anekdotene, for han trengte ikke å deklamere sitt verk foran et publikum, slik Homer hadde gjort. Folk kunne selv lese det. Som han skrev: «Mitt verk er ikke et skrift, forfattet for å falle i smak hos publikum, men er skrevet for å vare evig.» Athenerne visste godt at skrift bevarer hendelser for ettertiden, og de likte tanken på at verden skulle få vite hvor storartet de var, og at deres gjerninger skulle bli husket for alltid. Etter hvert kom de til å interessere seg mer for sitt ettermæle enn for sin samtid.[7]

En betydelig forskjell mellom Thukydids historie og moderne historieskrivning er at Thukydid inkluderte lange taler, ut fra det han husket av det som ble sagt, eller det han mente burde vært sagt. Disse talene er sammensatt på litterært vis. Perikles' begravelsestale inkluderer f.eks. et lidenskapelig moralsk forsvar av demokratiet som ærer den døde:

«Hele verden er berømte menns steingraver, æret ikke bare av søyler og inskripsjoner i sitt eget land, men i fremmede nasjoner av minnesmerker ikke av stein, men i menneskers hjerter og tanker.»

Selv om det er tillagt Perikles, ser dette avsnittet ut til å ha blitt skrevet av Thukydid i overlagt kontrast til beretningen om pesten i Athen som umiddelbart fulgte:

«Selv om mange lå ubegravd, ville ikke fugler og dyr røre dem, eller de døde etter å ha smakt på dem...Døende menn lå oppå hverandre, og halvdøde skapninger vaklet gjennom gatene og samlet seg rundt alle fontenene i sin lengsel etter vann. De hellige stedene som de hadde innkvartert seg i, var også fulle av døde, akkurat slik de falt om. For ettersom katastrofen sprengte alle grenser, ble menn som ikke visste hva som skulle bli av dem, svært uforsiktige med alt, enten det var hellig eller verdslig. Alle begravelsesriter som før var i bruk, ble oppgitt, og de gravla likene så godt de kunne. Mange hadde ønsker om riktig fremgangsmåte, men la sine egne døde på fremmedes brensel og tente på, noen ganger la de likene på toppen av et allerede brennende likbål og gikk sin vei.»

Mange forskere etter Jacqueline de Romilly har studert maktpolitikken, dvs realpolitikken, i Thukydids historie. Noen har gått bort fra oppfattelsen av ham som en ren realpolitiker, og hevder at aktører på verdensbasis som hadde lest hans verk, ville foretrukket at noen gjennomgikk deres gjerninger med nøytrale følelser, fremfor mytemakerens og poetens medfølelse og dermed, bevisst eller ubevisst, var deltakende i beskrivelsen. Hans «melierdialog» er en rettledning for reportere og alle som tror at ledere alltid handler med fullkommen integritet. Den kan også tolkes som bevis på Athens moralske forfall, fra den strålende bystaten Perikles beskrev i begravelsestalen, til en maktglad tyrann over andre byer.

Thukydid tok seg ikke tid til å diskutere kunsten, litteraturen eller samfunnet som boken har sitt grunnlag i og som han vokste opp med. Han skrev om en hendelse, ikke en periode, og tok seg derfor ikke tid til å diskutere noe han regnet som uvesentlig.

Leo Strauss hevdet i sin klassiske studie The City and Man at Thukydid hadde en dyp ambivalent forståelse av athensk demokrati. På den ene siden «ble hans visdom muliggjort» av det perikleanske demokratiet på grunnlag av dens frigjøring av den enkeltes mot, tiltak og vurderingsevne. Men samtidig førte friheten til grenseløs politisk ambisjon og dermed imperialisme og til slutt til samfunnsstrid. Dette er essensen i Athens og demokratiets tragedie, at lederskap kan være en fare for demokratiet. Denne tragiske visdommen formidler Thukydid som det han lærte av athensk demokratiet. Mer konvensjonelle forskere mener han anerkjente og førte lærdommene videre, om at demokratier trenger lederskap.

Sitater[rediger | rediger kilde]

  • «Men de modigste er sikkert de som har den klareste innsikt i hva som står foran dem, både ære og fare, og på tross av dette går ut for å møte den.»
  • «De sterke gjør hva de kan, og de svake lider det de må.»
  • «Det er en generell regel i menneskets natur at folk avskyr dem som behandler dem godt, og ser opp til de som ikke gjør noen innrømmelser.»

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Carnegie Hall linked open data, Carnegie Hall agent ID 1026516, besøkt 2. mai 2022[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Union List of Artist Names, ULAN 500337094, utgitt 25. april 2013, besøkt 21. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Library of the World's Best Literature[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Σκαπτὴ ὕλη, Dictionary of Greek and Roman antiquity
  5. ^ Robert Osborne: Civilization (s. 65), forlaget Pimlico, London 2006, ISBN 9780712691383
  6. ^ Robert Osborne: Civilization (s. 62)
  7. ^ Robert Osborne: Civilization (s. 64)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primærkilder
Sekundærkilder
  • Connor, W. Robert, Thucydides. Princeton: Princeton University Press (1984). ISBN 0-691-03569-5.
  • Dewald, Carolyn. Thucydides' War Narrative: A Structural Study. Berkeley, CA: University of California Press, 2006 (hardcover, ISBN 0-520-24127-4).
  • Forde, Steven, The ambition to rule : Alcibiades and the politics of imperialism in Thucydides. Ithaca : Cornell University Press (1989). ISBN 0-8014-2138-1.
  • Hanson, Victor Davis, A War Like No Other: How the Athenians and Spartans Fought the Peloponnesian War. New York: Random House (2005). ISBN 1-4000-6095-8.
  • Hornblower, Simon, A Commentary on Thucydides. 2 vols. Oxford: Clarendon (1991–1996). ISBN 0-19-815099-7 (vol. 1), ISBN 0-19-927625-0 (vol. 2).
  • Hornblower, Simon, Thucydides. London: Duckworth (1987). ISBN 0-7156-2156-4.
  • Luce, T.J., The Greek Historians. London: Routledge (1997). ISBN 0-415-10593-5.
  • Orwin, Clifford, The Humanity of Thucydides. Princeton: Princeton University Press (1994).
  • Romilly, Jacqueline de, Thucydides and Athenian Imperialism. Oxford: Basil Blackwell (1963). ISBN 0-88143-072-2.
  • Rood, Tim, Thucydides: Narrative and Explanation. Oxford: Oxford University Press (1998). ISBN 0-19-927585-8.
  • Strassler, Robert B, ed. The Landmark Thucydides: A Comprehensive Guide to the Peloponnesian War. New York: Free Press (1996). ISBN 0-684-82815-4.
  • Strauss, Leo, The City and Man Chicago: Rand McNally, 1964.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: en:Thucydides – sitater

Wikisource-logo.svg Wikisource: Thukydid (på gresk) – originaltekst