Pythagoreion
| Pythagoreion | |||
|---|---|---|---|
 UNESCOs verdensarv  | |||
 Pythagoreion, levninger av befestningsmurer | |||
| Land |  Hellas | ||
| Sted | Samos | ||
| Innskrevet | 1992 | ||
| Kriterium | II, III | ||
| Se også | Verdensarvsteder i Europa | ||
| Referanse | UNESCO nr. 595-001 | ||
  Pythagoreion (Hellas) | |||
Pythagoreion er et arkeologisk sted ved den antikke byen Samos på den greske øya Samos, som ligger øst i Egeerhavet, nær kysten av Anatolia. Stedet er i området til den moderne byen Pythagoreio, som den har fått sitt moderne navn. Det arkeologiske stedet inneholder antikke greske og romerske monumenter. Det er også en berømt tunnel fra antikken, Eupalinos’ tunnel eller den eupalinianske akvedukt. Sammen med tempelet Heraion på Samos er Pythagoreion listet av UNESCO som en del av verdensarven i 1992.[1]
Historie[rediger | rediger kilde]
Pythagoreion er en befestet havneby i antikken, liggende på et område ved nordøstkysten av øya som er definert av fjellene rundt. Heraion, et tempel for gudinnen Hera, står rundt 6 km unna byen, men var uløselig knyttet til den.[1] De eldste funnene går tilbake til neolittisk tid, i steinalderen fra rundt 4000-tallet f.Kr., men selve bosetningen begynte på 900-tallet f.Kr. da jonere fra det greske fastlandet slo seg ned. På 500-tallet f.Kr. hadde Samos blitt betydelig sjøfartsmakt i det østlige Middelhavet med nære handelsforbindelser med Anatolia og det greske fastlandet, og sterk nok til å opprette handelskolonier på kysten av Jonia, i Trakia, og vest i Middelhavet.[1]
For å frakte vann til byen ble det gravd en tunnel som er 1 063 meter lang på 500-tallet f.Kr. Eupalinos’ tunnel er den andre kjente tunnelen i historien som ble gravd fra begge ender og den første med en metodisk tilnærming for å klare det.[2] På gresk kalt for αμφίστομον, amfistomon, «ha to åpninger». Den andre var Hiskias tunnel i Jerusalem. Hensikten med tunnelen var at den skulle fungere som en akvedukt.[3] Ingeniøren bak tunnelen var Eupalinos fra Megara. Det er kjent ved at Herodotos omtalte den og oppga Eupalinos som dens arkitekt.[4] Ettersom akvedukten var underjordisk var den ikke lett å oppdage av fiender og skaffet byen ferskvann selv under en beleiring.
Heraion, det store tempelet for Hera, har sin opprinnelse i et tidligere tempel på 700-tallet f.Kr. da det var et av de første greske templer som var hundre fot i lengden, Hekatompedon, ἑκατόμπεδος, fra fraἑκατόν, «hundre» og πούς, «fot». Det vil si ca 30 meter. Det er ukjent om dette tempelet var omgitt av en peristyl av søyler, men det var nyskapende ved å være det første tempel som en dobbel rad med søyler i fronten. Dette tempelet ble erstattet av et nytt, et av de første enorme joniske templene, men som kun sto i tiår før det ble ødelagt av et jordskjelv. Etter dette ble et nytt tempel bygget i tidsrommet 535-522 f.Kr. med den største gulvflate for noe kjent gresk tempel, bygget omtrent 40 meter lenger vest.[2] Dens storstilt struktur målte 55,16 ganger 108,63 meter og omgitt av peristyl med 155 søyler, et av de eldste med den nye jonisk søyleorden, rundt 20 meter høye.[1]
Byen var smykket med framragende statuer, noe som gjorde Samos til en av de store skulptursentrene i den joniske verden. Ofringer fra over hele den antikke verden ble gitt til Heras helligdom. Byen fortsatte å være en betydningsfull handelsby selv inn i hellenistisk og romersk tid.[1]
Arkeologi[rediger | rediger kilde]
De første utgravninger i mindre skala ble utført av legen og botanikeren Joseph Pitton de Tournefort i 1702. På 1700- og 1800-tallet var det flere reisende som besøkte helligdommen og gjorde tegninger av levninger av tempelet. I 1879 oppdaget Paul Girard en kvinnestatue,[5] som ble kalt for «Hera av Cheramyes» som ble fraktet til Paris og har siden 1884 befunnet seg i Louvre.[6] Den kalles også, mer riktig som «Hera av Samos».[7]
I 1902-1903 ble stedet undersøkt på nytt av Det arkeologiske samfunn i Athen. Tyske arkeologer på vegne av Königliche Museen i Berlin fortsatte undersøkelsene i 1910, men arbeidet ble avbrutt i 1914 av den første verdenskrig. Systematiske undersøkelser ble begynt i 1925 av Det tyske arkeologiske institutt i Athen, men ble avbrutt i 1939 av den andre verdenskrig. Det ble gjenopptatt i 1951 og fortsatt siden da.[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e «Pythagoreion and Heraion of Samos», UNESCO
- ^ a b «Pythagoreion and Heraion of Samos», World Heritage Site
- ^ Angelakis, Andreas Nikolaos; xMays, Andreas Nikolaos; Koutsoyiannis, Demetris (2012): Evolution of Water Supply Through the Millennia. IWA Publishing, ISBN 9781843395409, . s. 85–87, 264, 355, 407.
- ^ Herodotos: Historier, 3,60
- ^ a b «The Heraion and Pythagoreion of Samos» Arkivert 12. desember 2010 hos Wayback Machine., Odysseus 2012
- ^ «Hera of Cheramyes», Museum of Classical Archaeology Databases, Universaity of Cambridge
- ^ «Kore (so-called ’Hera of Samos’)»
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
(en) Pythagoreion and Heraion of Samos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
 | Akropolis i Athen (1987) · Apollon Epikourios-templet i Bassae (1986) · Athos (1988) · Delfi (1987) · Dilos (1990) · Epidauros (1988) · Klostrene Dafni, Osios Loukas og Nea Moni på Khios (1990) · Korfus gamleby (2007) · Meteora (1988) · Mykene og Tiryns (1999) · Mystras (1989) · Olympia (1988) · Patmos: Khora med kloster og grotte (1999) · Rhodos' middelalderby (1988) · Samos: Pythagoreion og Heraion (1992) · Thessaloniki: oldkristne og byzantinske monumenter (1988) · Vergina (1996) |  | |
Årstallene angir når stedet ble tatt opp på verdensarvlisten | |||