Akropolis (Athen)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 37°58′17″N 23°44′10″Ø

Akropolis i Athen, sett fra høyden Pnyx i vest
Akropolis i Athen, sett fra nord, med den restaurerte Attalos' stoa i forgrunnen
Den sørlige muren av Akropolis, sett fra Dionysos' teater
Akropolis sett fra Zevs' tempel i sørøst

Akropolis i Athen er den mest kjente akropolis (høyby) i Hellas. Selv om det er mange andre akropoliser i Hellas, er Akropolis i Athen vanligvis kjent som «Akropolis» uten nærmere presisering. Akropolis er et lite fjell med en flat topp som stiger 150 meter over sjøen. Den var også kjent som Kekropia til minne om den legendariske slangemannen, Kekrops, den første athenske kongen. Akropolis stiger brått opp fra Attika-sletten med bratte klipper på tre sider. Det kan nås til fots kun fra vest, hvor det er forbundet av den lave bakkekammen til Areopagos. Den er dermed en naturlig festning, og er grunnen til at byen Athen eksisterer. Athen begynte som et jernalderfort på toppen av Akropolis. Det var ikke før etter perserkrigene at Akropolis sluttet å fungere hovedsakelig som en festning.

Der er arkeologiske bevis for bebyggelse og bruk i mykensk tid da et palass stod der. På den tiden var den omringet av en tykk mur (mellom 4,5 og 6 meter) som bestod av to gjerder bygget av store steinblokker sementert sammen med jordmørtel. Hovedinngangen var mot vest. Mot nordøst var der en annen inngang, som kunne nås gjennom en trapp av rundt 15 trappetrinn hugget ut i stein. Denne andre inngangen lå nær det kongelige palasset. Mot nordvest førte en liten inngang og trapp til en kilde kjent som «Klepsydra».

Etter den mørke tidsalderen sluttet Akropolis å bli brukt som bosetning og ble kultsenteret til Athen, et sentrum for tilbedelse i byen. Etter den doriske invasjonen i det 10.århundret f.Kr., omsluttet en ny bygning kalt Enneapylon («ni innganger») Spor av mykenske hus beviser at Akropolis var ubebodd i løpet av den tiden og fortsatte å være det under de mørke periodene forut for oppveksten til den athenske byen i det 8.århundret f.Kr. På den tiden eksisterte det et lite tempel dedikert til Athene som ble nevnt av Homer. Den befestede Akropolis tjente som en borg for Pisistratos. I 510 f.Kr., da han ble beseiret av et folkelig opprør støttet av Sparta, ble murene revet ned. På samme sted søkte det gamle folket i Athen tilflukt under perserkrigene rundt 480 f.Kr. For dette formålet ble de ødelagte delene av muren erstattet av tregjerder, men dette hindret ikke den persiske kongen Xerxes sine tropper fra å erobre Akropolis, plyndre den og brenne de store templene.

Mesteparten av de store templene ble gjenoppbygget under lederskapet til Perikles under gullalderen til Athen (460–430 f.Kr.) Fidias, en stor athensk skulptør, Iktinos og Kallikrates, to berømte arkitekter, var ansvarlige for gjenoppbygningen.

I løpet av det 5.århundret f.Kr. fikk Akropolis sin siste utforming. Etter å ha vunnet slaget ved Eurymedon i 468 f.Kr., beordret Kimon og Themistokles gjenoppbygningen av de sørlige og nordlige murene, og Perikles gav oppgaven til Iktinos og Fidias med å bygge Parthenon. I 437 f.Kr. startet Mnesikles byggingen av Propylaea, monumentale innganger med søyler av marmor fra Penteli, delvis bygd på den gamle propylaea til Pisistratos. Disse søylene var nesten ferdige i 432 f.Kr. og hadde to vinger, den nordlige tjente som billedgalleri. Etter et avbrudd på grunn av peloponneserkrigen ble tempelet fullført i tiden til Nikias sin fred, mellom 421 f.Kr. og 415 f.Kr.

Kulturell betydning[rediger | rediger kilde]

Hvert fjerde år holdt athenerne en festival kalt Panathenaia som rivaliserte med de olympiske leker i popularitet. Under festivalen gikk en prosesjon gjennom Athen opp til Akropolis og inn i Parthenon (som avbildet på innsiden av Parthenon). Der ble en enorm kappe av vevet ull (peplos) plassert i en seremoni på Fidias sin massive statue i gull og elfenben av Athene.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]