Dafniklosteret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
UNESCOs verdensarv
Dafniklosteret
Dafniklosteret
Dafniklosteret
LandHellas Hellas
StedKhaidári
UNESCOInnskrevet ved UNESCOs verdensarvkomités 14. sesjon i 1990. Referansenr. 537-002.
Kriterium I, IV
Se ogsåVerdensarvsteder i Europa
Eksterne lenker

Dafniklosteret (Δάφνι, Katharevousa; eller opprinnelig Δάφνιον, Dafnion) er et bysantinsk kloster 11 km nordvest for sentrale Athen i forstaden Khaidári, sør for veien Athinon (GR-8A). Det ligger nær skogen med samme navn ved Den hellige vei (gresk: Ἱερὰ Ὁδός, Hierá Hodós) som fører til Eleusis. Skogen dekker rundt 18 km2 og omgir en laurbærlund. Daphni, som er det moderne greske navnet, betyr «laurbærlund», avledet fra Daphneion (Lauretum).[1]

Dafniklosteret ble oppført en gang på midten av 1000-tallet, og de tretten mosaikkbildene i kirken ble utført en gang rundt 1100-tallet og er en del av den klassiske bysantinske kunsten fremste verk. Pantokrator i midten av kuppelen er Kristus som den allmektige hersker. Det er det fremste verket i klosteret.

Dafniklosteret er, sammen med de berømte greske klostrene Hosios Loukas i nærheten av Delfi og Nea Moni på øya Khíos, utstedt av UNESCO som en del av Verdensarven for deres betydelige historiske og arkitektoniske verdi. Disse klostrene er kjente som mesterverk for bysantinsk arkitektur, og er særlig bemerket for deres praktfulle gullmosaikk i interiøret.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Stein fra det opprinnelige Apollon-tempelet, siden gjenbrukt i Dafniklosteret

Dafniklosteret ble grunnlagt en gang mot slutten av 500-tallet på stedet hvor en helligdom for Apollon hadde herjet og skjendet av gotere i 395.[1] Apollon-helligdommet hadde blitt bygget jonisk stil ved å benytte de tynneste og smaleste søyler. Disse sto på et fundament med en ornamental snirkel på toppen. Noen få av tempelets søyler har blitt bevart. En av de fire joniske søylene ved det antikke tempelet er fortsatt ved stedet og ble brukt på nytt ved byggingen av klosteret. De andre søylene ble fjernet og fraktet til London av Thomas Bruce, jarlen av Egin, kjent eller beryktet for å tatt Parthenonskulpturene (eller «Elginmarmoren» som de også kalles) fra tempelet ParthenonAkropolis i Athen. Søylene, deres base og topp er for tiden bevart hos British Museum i London, men ikke utstilt, annet enn via museets nettsted.[3]

Klosterkirken.

Det første klosteret på stedet ble konstruert i utformingen av en festning med basilika i midten. Det var befestet med en mur rundt og med små celler som var vanligvis rett på innsiden og benyttet av munkene eller nonnene. Murene var festet til kirken framfor å fritt rundt eiendommens omkrets og en av søylene fra Apollontempelet ble bygget i den sørlige veggen til kirken.[1] En del av de rektangulære blokkene av porøs stein ble også berget og benyttet i den vestlige ytre kirkeveggen. Dette første klosteret forfalt da Hellas ble hardt rammet barbarinvasjoner fra nord og fra havet på 800- og 900-tallet e.Kr.

I løpet av en periode med fornyet blomstring på 1000- og 1100-tallet ble Daphnirestaurert. En ny åttekantet kirke, en spisesal og et kapell for gravlunden ble bygget.[4] Den gamle basilika ble fullstendig revet, unntatt de ytre murene og cellene fra den tidligere kirken som ble bygget inn i den nye kirken. Spor av gamle freskoer funnet i murene viser en person med krage, kanskje keiser Basileios II, som holder en skriftrull. Håndverket som ble benyttet for å bygge kirken antyder at Basileios II hadde fraktet inn arbeidere fra Konstantinopel.[1]

Daphniklosteret fikk en ny tilbakegang etter at det ble herjet av frankiske korsfarere i 1205. Regionen ble en del av hertugdømmet Athen under Othon de la Roche. Han ga eierskapet til Daphniklosteret til cistercienserordenens Bellevauxkloster i Cirey i Frankrike,[5] som la til deres egen klostergang og tvillingpekede bueganger i gotisk arkitektur. De franske munkene utførte store reparasjoner, forandringer og påbygg. Daphniklosteret ble et populært gravsted for ridere. I 1458, umiddelbart etter at muslimske tyrkere og sultan Mehmet II kom til Athen, oppga cistercienserne Daphniklosteret og hertugdømmet Athen ble avskaffet.[6] Det ble dam tilbakeførte til den ortodokse kirke. Etterhvert forfalt det utarmede klosteret. Det ble oppløst av de osmanske myndigheter i 1821, men restaureringer begynte ikke før i 1888. Anlegget ble i 1990 gjort til del av Verdensarven. Det ble svært beskadiget av et jordskjelv i 1999, og ble stengt for besøkende i påvente av fullføring av ny restaurering.

Arkitektur[rediger | rediger kilde]

Grunnplanet til klosterkirken ved Daphniklosteret.[7]

Kirkens eksteriør har en stil av cloisonné, en eldre teknikk egentlig for å dekorere metallarbeid, som var meget vanlig for kirker i bysantinsk arkitektur i Hellas.[4] Cloisonné innebærer murerarbeid bestående av rektangulære blokker av stein adskilt eller innrammet på alle fire sider av murstein. Vinduene er adskilt fra cloisonnéarbeidet ved buerammer gjort av murstein. Kontrasten mellom lyse farger i steinblokkene til cloisonnéstilen og de røde mursteinene rundt vinduene, og oransje tak skaper en sofistikert eleganse.

Gulvplanet for kirken er en enkel gresk korsoktogon arrangert med ulike nivåer for lys og illuminasjon. Den øverste delen av kirken, særskilt kuppelen symboliserer Himmelen mens den nedre delen symboliserer jorden. En kvadratisk nisje i sentrum av kirken er dekket av en bred kuppel. Tromper, små halvkupler som strekker hjørnene på kvadraten, er forbundet med høy L-formet utstikker for å danne overgangen fra kvadraten til kuppelens sirkle. De fire trompene i kvadratbukten omformer den til en oktogon (åttekantet). Veggens overflate sprer seg ut ved toppen over trompene og går sammen for å den sirkulære basen i kuppelen.

Et gresk kors er dannet av armene til fire tønnehvelv av samme lengde som går fra senteret. Små nisjer dekkes med krysshvelv (tak som dannes av to tønnehvelv) som krysses ved rette vinkler og som gir bygningen dens rektangulære form. Nisjene som fyller i korset er kun en etasje høy og med liten opplysning for å underkaste dem det greske korset.[4]

Mosaikker[rediger | rediger kilde]

Guds hånd og symbolet på den hellige ånd.
Kristus Pantokrator, utsnitt.

Interiøret i Daphniklosteret har et elegant samspill av rom og lys med vinduene ved basen av kuppelens opplysning av det vertikale rommet over; etter hvert som rommet blir høyere, blir det også lysere. Denne gradvise opplysningen framhever strålingen av tessera i gull som skaper den bemerkelsesverdige kvaliteten i mosaikken.[4] Den ukjente kunstneren var fra tidlig Komnenos-perioden, rundt 1100-tallet. Det brede utvalget av fargegrader av glasstessera forsterker mosaikken ytterligere. Flere undersøkelser har vært utført på komposisjonen på glassmosaikken da den uvanlige skinnende fargen og den dype skinnet av fargene kombinert med betydningsfull stilistiske kvaliteter gjør disse mosaikkene unike.[8] En av faktorene som identifiserer mosaikk fra ulike områder er variasjonen i glasset som benyttes. Glass kan bli framstilt lokalt eller importert fra andre områder. I tilfellet med Daphni er det antatt at det ble framstilt på stedet.[9] Denne gruppen av mosaikker er betraktet som en av de viktigste og best bevarte mosaikksykluser fra denne perioden. De er bevis på ikonografisk og stilistiske begrepsoppfatninger som ble formulert mot slutten av den ikonoklastiske krisen rundt 843 i kirken i Konstantinopel. Dekorasjonene viser en ubøyelig fasthet i spredningen av subjekter karakteristisk for kunstframstillingen i den bysantinske hovedstaden.

Hele kuppelen sett nedenfra.

I bysantinsk teologi er kirkebygningen symbolet på det kristne universet, til hensikt å reflektere himmelens prakt. Et standardprogram i bysantinske kirker etablerte den orden hvor representasjonen var arrangert. De mest hellige figurer ble avbildet i kuppelen og i apsiden. I kuppelen ble scenene arrangert fra høyere til lavere nivåer i henhold til deres religiøse betydning.

Besøkende i kirken ble umiddelbart trukket mot den viktigste og mest berømte mosaikk: Kristus Pantokrator, universets allmektige hersker, som vokter over alt fra kuppelens krone. Han er avbildet med et strengt ansikt og et truende blikk med kun hans hode og skuldrene vist. Denne er anerkjent som representant for meget høy kunstneriske kvalitet og som «et av de største frambringelse i kunsten»[1]

Kristus bærer en purpurkappe og blå kappe som kongenes konge og viser styrke, strenghet og kraft. Kunstneren har skapt en dristig og realistisk tegning, utført med enkle midler. Øyenbrynene er vist med en sterk bue for å framheve vertikale linjer og den lange nesen som deles med horisontale linjene til halo (gloria), som markerer helligheten, for å skape et symbolsk kors. Flere studier har blitt utført for å forsøke å bestemme om hvorvidt betydelige endringer har blitt gjort under restaureringen av mosaikken, men det er generell enighet om at endringene ikke har vært betydelige.[10] Kristus er omgitt av seksten profeter ved kuppelens base, mellom vinduene som illuminerer Kristus som den dominerende figuren i kirken. Profetene bærer antikke kledninger og holder skriftruller som inneholder tekst som proklamerer Kristus’ herlighet eller Kristus’ gjenkomst.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Kyriacopoulou, Helen (1956): The Daphne Monastery: History, Architecture, Mosaics. Athen: Society for Peloponnesian Studies, s. 10.
  2. ^ «Monasteries of Daphni, Hosios Loukas and Nea Moni of Chios», UNESCO World Heritage List
  3. ^ Collection online: column, British Museum
  4. ^ a b c d Darling, Janina (2004): Architecture of Greece. Westport, CT: Greenwood Press. s. 69.
  5. ^ Diez, Ernest (1931): Byzantine Mosaics in Greece. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press. s. 409.
  6. ^ Dourou-Eliopoulou, Maria (1999-2000): The Catalan Duchy of Athens and The Other Latin Powers in Greece Especially The Principality Of Achaea (1311-1388) (PDF), Εωα Kai Εσπερια 4
  7. ^ Neale, John M. (1850): A history of the Holy Eastern Church, s. 183
  8. ^ James, Liz (2006): "Byzantine Glass Mosaic Tesserae: Some Material Considerations", Byzantine and Modern Greek Studies 30 (1), s. 29–47.
  9. ^ Entwistle, Christopher (2013): New Light on Old Glass: Recent Research on Byzantine Mosaics and Glass. Loneon: British Museum, s. 242.
  10. ^ Cormack, Robin (2008): "Rediscovering the Christ Pantocrator at Daphni", Journal of the Warburg and Courtauld Institutes. 71, s. 65. JSTOR 20462776.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Cormack, Robin (2002): Byzantine Art. Oxford: Oxford University Press.
  • Cormack, Robin (januar 2008): «Rediscovering the Christ Pantocrator at Delphi», Journal of the Warburg and Courtauld Institutes 71, s. 55-74
  • Darling, Janina Kacena (2004): Architecture of Greece. Westport, CT: Greenwood Press
  • Diez, Ernest, Demus, Otto (1931): Byzantine Mosaics in Greece. Hosios Lucas & Daphni. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press.
  • Entwistle, Christopher; James, Liz (2013): New Light on Old Glass: Recent Research on Byzantine Mosaics and Glass. London: British Museum.
  • James, Liz (2006): «Byzantine Glass Mosaic Tesserae: Some Material Considerations», Byzantine and Modern Greek Studies 30 (1), s. 29-47
  • Kyriacopoulou, Helen D., Petronotes, Argyrios; Belels, Nilkos A.; Boase, T.S.R. (1956): The Daphni Monastery: History, Architecture, Mosaics. Athens: Society for Peloponnesian Studies.
  • Setton, K.M. (1966): The Byzantine Empire. Vol. IV. The Cambridge Medieval History. The Latins in Greece and the Aegean from the Fourth Crusades to the End of the Middle Ages, Cambridge University Press, s. 409.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Monastery of Daphni – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons