Lesbos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lesbos
Λέσβος
Mytilene på Lesbos
Mytilene på Lesbos
Geografi
Øygruppe Nordlige egeiske øyer
Areal 1 632,8 km²
Høyeste punkt 967
Største by Mytilene
Demografi
Befolkning 86 436 (2011)
Befolkningstetthet 53
Plassering

Lesbos (gresk: Λέσβος, moderne gresk Lesvos, tidvis også referert til Mytilini etter øyas største by Mytilene) er en gresk øy nordøst i Egeerhavet. Den har et areal på 1632 km² og en kystlinje som er 320 km lang, noe som gjør den til den tredje største øya i Hellas blant de tallrike øyene som er spredt i Egeerhavet. Den er skilt fra Tyrkia ved det smale Mytilinistredet.

Lesbos utgjør sammen med Limnos og noen mindre øyer prefekturet Lesbos. Øya er også en adskilt periferenhet i nordlige Egeerhaet, og den eneste kommunen i denne. Dens befolkning består av rundt 90 000 mennesker, og hvor en tredjedel lever i hovedstaden Mytilene på den sørøstlige delen av øya. Den gjenværende delen av befolkningen er spredt utover øya i små byer og landsbyer. De største er Kalloni, Gera-landsbyene, Plomari, Agiassos, Eresos, og Molyvos (oldtidens Mythymna). Mytilene ble grunnlagt på 1000-tallet f.Kr. av herskerdynastiet Penthilidae som kom fra Thessalia på greske fastlandet. Dynastiet hersket over bystaten (polis) fram til et folkelig opprør i tiden 590-580 f.Kr., ledet av Pittakos fra Mytilene, avsluttet deres styre.

To av de store lyriske dikterne i antikken kom fra Lesbos, Alkaios og den noe yngre samtidige kvinnelige poeten Sapfo. Det er grunnet sistnevnte at øyas navn har gitt betegnelsen «lesbisk kjærlighet». Det mindre brukte betegnelsen «sapfisk kjærlighet» har samme betydning.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Satellittfoto av Lesbos (1995).

Lesbos ligger lengst øst i Egeerhavet, motstående den tyrkiske kysten fra nord og øst, og ved det smaleste stedet er stredet 5,5 km bredt. Øyas form er grovt sett trekantet, men den har en dyp bukt midt på, Kallonibukta, med åpning fra den sørlige kysten, og tilsvarende med den noe mindre Gerabukta i sørøst.[1]

Øya er skogkledt og fjellrik med to store topper, Lepetymnos (968 meter høy) og Olympus (967 meter høy) som dominerer dens nordlige og midtre del.[2] Øyas vulkanske opprinnelse er fortsatt synlig i flere varme kilder og i de to store buktene.

Lesbos er frodig og grønn, og treffende kalt for «smaragdøya». Det er et større mangfold i floraen enn hva man skulle anta i henhold til øyas størrelse. Elleve millioner oliventrær dekker rundt 40 prosent av øya sammen med andre frukttrær. Skog med middelhavsfuru, kastanjetre og en del eiketrær utgjør rundt 20 prosent, og det gjenværende er kratt og småskog, gressland, eller urbane områder. I de vestlige delene av øya ligger verdens nest største forsteinet treskog av ekte kjempegran.

Lesbos er et hovedsakelig jordbruksområde. Olivenolje er den fremste inntektskilden. På grunn av den internasjonale flyplassen er turisme en viktig del av økonomien i Mytilene, og det samme gjelder kystbyene Petra, Plomari, Molyvos og Eresos, som til sammen bidrar betydelig til øyas økonomi. Fiske og produksjon av såpe og ouzo, den greske nasjonallikøren, er de gjenværende inntektskildene.

Klima[rediger | rediger kilde]

Olymposfjellet på Lesbos. (966 moh.)

Øya har et mildt middelhavsklima. Den årlige middeltemperaturen er 18 °C og årlig gjennomsnittlig nedbør er 750 mm. Øyas usedvanlige solskinn gjør Lesbos til den mest solrike øya i Egeerhavet. Snø og meget lav temperatur er meget sjeldent.

Lesbos’ forsteinete skog[rediger | rediger kilde]

Lesbos har en av verdens meget få kjente forsteinete skoger og den har blitt erklært som Beskyttet nasjonalmonument, og er også inkludert også i det Europeiske nettverket av geoparker. Fossilisering eller forsteining av trær og planter har blitt mange steder på den vestlige delen av øya. Forsteiningen av skogen ble dannet i tidsrommet sen oligocen til midtre miocen, fra mellom ca. 50 millioner og 30 millioner år siden av intens vulkansk aktivitet i området. Vulkanisk bergart fra den geologiske perioden neogen dominerer de sentrale og vestlige delene av øya, bestående av blant annet ryolitt, ignimbritt, tuff, og vulkansk aske. Produktene av den vulkanske aktiviteten dekket vegetasjonen i området og forsteiningsprosessen skjedde under gunstige forhold. De fossiliserte plantene er levninger av silifisering fra en subtropisk skog som eksisterte i den nordvestlige delen av øya for 20-15 millioner år siden.

Historie[rediger | rediger kilde]

Utsyn til en romersk akvedukt.
I Sapfos dager, maleri av John William Godward (1904).

I henhold til klassisk gresk mytologi var en gud ved navn Lesbos en beskytter av øya. Makareus var etter sigende den første (legendariske) kongen som med sine mange «døtre» ga navn til en del av de større byene på øya. I en antikk myte ble hans «søster», gudinnen Kanake, drept for å ha gjort ham til konge. Stedsnavn av hunkjønnsopprinelse er mer sannsynlig å ha sin årsak til tidligere bosetning og navngitt etter lokale gudinnedyrkelse som senere ble erstattet av og knyttet til fellesgreske guder.

Homer referer til øya som «Makaros edos», setet til Makar(eus). Hettittiske nedtegnelser fra sen bronsealder referer til øya som Lazpa og må ha betraktet dens befolkning som betydningsfull nok til å tillate hettittene å «låne deres guder» (antagelig deres gudeidoler) for å lege deres konge da de lokale gudene ikke kunne levere ønsket resultat. Det er antatt at utflyttere fra det greske fastlandet, hovedsakelig fra Thessalia, kom til øya i sen bronsealder og deres aioliske dialekt av gresk ble dominerende språk på øya og som i skriftlige form har blitt bevart i diktene til Sapfo, Alkaios og andre.

Rikelige mengder av grå keramikk har blitt funnet rundt om på øya og den religiøse dyrkelsen av Kybele, den store modergudinne i Anatolia, antyder en kulturell kontinuitet i befolkningen fra neolittisk tid. Da den persiske kongen Kyros den store beseiret Krøsus, konge av Lydia, i år 546 f.Kr. ble de joniske greske byene i Anatolia og de tilknyttede øyene persiske undersåtter og forble så inntil perserne ble beseiret av grekerne i slaget ved Salamis i år 480 f.Kr.

Lesbos ble styrt av et oligarki (fåmannsvelde) i arkaisk tid, fulgt av en kvasidemokrati i antikk tid. For en kort tid var den medlem av Det athenske sjøforbundet, dens frafall fra forbundet er beskrevet i gripende kapittel av Thukydids historieverk om Peloponneskrigen. I hellenistisk tid tilhørte øya til ulike etterfølgerkongedømmer fram til år 79 f.Kr. da Lesbos ble underlagt Romerriket.

Kart over Lesbos av Giacomo Franco (1597).
Inngangen ti klosteret Ipsalou.

I middelalderen tilhørte øya Østromerriket. I år 803 ble den bysantinske keiserinnen Irene sendt i landflyktighet til Lesbos og tvunget til å spinne ull for å understøtte seg selv. Hun døde til sist på øya.

Etter det fjerde korstog (12021204) ble øya overtatt av Det latinske riket, men ble gjenerobret av Østromerriket i 1247. I 1355 ble øya overgitt til Gattilusio-familien fra Genova av økonomiske og politiske grunner. Lesbos ble erobret av osmanske tyrkere i 1462, og forble under muslimsk styre, omdøpt til Midilli på tyrkisk, inntil den ble frigitt av greske styrker i løpet av den første Balkankrigen. Byene Mytilene og Mithymna har vært bispeseter siden 400-tallet.

De eldste oldtidsgjenstandene på øya går tilbake til steinalderen (Paleolitikum).[3] betydningsfulle arkeologiske steder på øya er den neolittiske grotte i Kagiani, antagelig et tilfluktssted for sauebønder, den neolittiske bosetningen ved Chalakies, og den omfattende beboelse ved Thermi (3000-1000 f.Kr.). Den største bosetningen er funnet i Lisvori (28001900 f.Kr.), men deler av disse er i dag sunket ned i de grunne kysthavet. Det er også flere arkaiske, antikke greske og romerske levninger. Den romerske arkitekten Vitruvius kalt oldtidens by Mytilene for «praktfull og av god smak». Levninger fra middelalderen er tre imponerende festninger.

Plomari.
leftMithymna.

Lesbos var fødestedet for flere kjente personer. I arkaisk tid utviklet Arion, en legendarisk poet, en form for dikt kalt dityrambe, en forløper for dramasjangeren tragedie, og Terpandros oppfant musikalske skala på syv noter for lyren. To av de kjente lyriske poeter i oldtidens antikke kanon, Sapfo og Alkaios, var fra Lesbos. Phanias fra Eresos skrev historie. Den opprinnelige kunstneriske kreativiteten fra oldtiden er minnet i myten om Orfeus som Apollon ga en lyre og som musene lærte å synge og spille. Da Orfeus vekket vreden til guden Dionysos ble han lemlestet og kappet opp i biter av menadere («de rasende»), men hodet og hans lyre fant sin veg tilbake til Lesbos hvor de har «forblitt siden». Statsmannen Pittakos var ansett som en av Hellas' syv vise. Hellanikos ga bidrag til historiografien, Theofrastos, far til botanikken, etterfulgte Aristoteles som overhode av Lyceum, den peripatetiske skolen i Athen. Både Aristoteles som Epikur levde en tid på Lesbos, og det var her hvor Aristoteles begynte systematiske zoologiske undersøkelser. I senere tid levde Theophanes av Mytilene, historikeren av Pompeius' kriger, forfatteren Longos skrev sin kjente roman Dafnis og Chloë som hadde sin handling fra Lesbos, og langt senere skrev historikeren Doukas historien til det osmanske rike. I moderne tid har poeten Odysseas Elytis, som nedstammer fra en gammel familie på Lesbos, mottatt Nobelprisen i litteratur.

Lesbos i dag[rediger | rediger kilde]

Kart som viser plasseringen Lesbos (rødt). Grått markerer Tyrkia.

En mening av ordet lesbisk er avledet fra diktene til Sapfo som var født på Lesbos og som skrev mektig følelsesmessige dikt som var rettet mot andre kvinner. Det er på grunn av denne tilknytningen at Lesbos og særlig byen Eresos, hennes fødested, er besøkt av lesbiske turister,[4] dette til ergrelse eller krenkelse av dypt konservative og tradisjonelle gresk-ortodokse grupper på øya.[5] I 2008 tapte en gruppe mennesker på øya en rettssak mot foreningen Det greske homofile og lesbiske samfunn mot at gruppen benyttet ordet «lesbisk» i deres navn, noe som den saksøkende gruppen på Lesbos hevdet krenket deres menneskerettigheter da det var «fornærmende» og vanæret dem verden rundt.[6][7]

Tolv historiske kirker på øya ble listet sammen på overvåkingslisten til Verdens monumentfond, en privat organisasjon som har som må å bevare utsatte arkitektoniske og kulturelle steder, for de hundre mest utsatte steder i verden. Utsatt for erodering fra aldring, naturelementer og forurensning utgjør foreldete konserveringsmetoder og økende turisme trusler mot strukturene. Det er håp om at økende oppmerksomhet til deres sviktende forfatning vil gi støtte for bevarelse.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Lesbos»
  2. ^ «The Petrified Forest of Lesvos, A Unique Natural Monument Recording the Evolutionary Process of Life on Earth». UNESCO Global Geoparks Network.
  3. ^ Harissis H., Durand P., Axiotis M., Harissis T. (2000): «Traces of Paleolithic settlement in Lesbos» i: Archaiologia kai Technes;76:83-87; artikkel på gresk med engelsk sammendrag (PDF)
  4. ^ Carolyn, Bain; Clark, Michael; Hannigan, Des (2004): Greece. Lonely Planet. ISBN 1740594703. ss. 568–570.
  5. ^ «Sun, sea and Sappho», Guardian.co.uk
  6. ^ Lesbos islanders dispute gay name
  7. ^ Lesbos locals lose lesbian appeal, BBC

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Lesbos – bilder, video eller lyd