Apollon Epikourios-templet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
UNESCOs verdensarv
Apollon Epikourios-templet
Apollon Epikourios-templet
Apollon Epikourios-templet
LandHellas Hellas
StedBassae
UNESCOInnskrevet ved UNESCOs verdensarvkomités 10. sesjon i 1986. Referansenr. 392.
Kriterium I, II, III
Se ogsåVerdensarvsteder i Europa
Eksterne lenker
Apollon Epikourios-templet ligger i Hellas
Apollon Epikourios-templet
Apollon Epikourios-templet
Apollon Epikourios-templet (Hellas)
37°15′17″N 21°32′24″ØKoordinater: 37°15′17″N 21°32′24″Ø

Apollon Epikourios-templet i Bassae (latin: Bassae; gresk: Βάσσαι, Bassai, «lille fjelldal»)[1] er et kulturelt og arkeologisk minnesmerke i Hellas som er en del av verdens kulturarv. Det er lokalisert i Ikhalía i den regionale enheten Messenia i den sørvestlige delen av Peloponnes. Bassae ligger nær landsbyen Skliros, nordøst for Figaleia, sør for Andritsaina og vest for Megalopolis.

Stedet har betydning for å være lokaliseringen det relativt godt bevarte Apollon Epikourios-templet, konstruert en gang på midten av 400-tallet f.Kr. Det var det første greske stedet som i 1986 ble utpekt og listet i Verdensarven av UNESCO.[2] Det godt bevarte tempelet er datert fra midten til sent på 400-tallet f.Kr. Det er lokalisert i den nordøstlige delen av Elis i Hellas. I den klassiske antikken var stedet en del av Arkadia. Selv om tempelet geografisk lå fjernt fra de betydelige enhetene i antikkens Hellas, er det et av de mest studerte greske templer på grunn av dets mangfold av uvanlige arkitektoniske trekk.

Tempelhelligdommen[rediger | rediger kilde]

Tempelet var dedikert til Apollon Epikourios («Apollon hjelperen»). Det var formgitt av Iktinos, arkitekt i Athen for Hefaisteion ogParthenon.[1] Den greske geografen og forfatteren Pausanias fra 100-tallet e.Kr. lovpriste tempelet ved at det overgikk alle andre, unntatt tempelet for Athene i Tegea, for steinens skjønnhet og konstruksjonens harmoni.[3] Templet ligger på en høyde som er 1131 meter over havet ved skråningen av fjellet Kotylion.[1]

Konstruksjon[rediger | rediger kilde]

Gulvplanet til tempelet:
1 = Opisthodomos (bakrommet), 2 = Adyton (innerste helligdom), 3 = Naos, 4 = Pronaos

Tempelet er plassert i retningen nord-sør, i motsetningen til de fleste greske templer som er plassert i retningen øst-vest. Dets hovedinngang er fra nord. Det var nødvendig grunnet den begrensede plassen tilgjengelig på den bratte fjellskråningen. For å overkomme denne begrensningen ble en dør plassert på siden av tempelet, kanskje for å slippe inn lys for kultstatuen.

Tempelet er relativt beskjedent i størrelsen hvor dets stylobat (den plattform som kolonnaden med søyler hviler på) måler 38,5 ganger 14,5 meter,[4] som hadde dorisk peristyl på seks ganger femten søyler. Taket etterlot et sentral rom åpen for lys og luft. Tempelet var bygget helt holdent av grå kalkstein fra Arkadia,[5] unntatt for frisen som var hogd ut fra marmor (antagelig antikk tid farget med maling). Som de fleste betydelige greske templer hadde det tre «rom» eller portiko pluss en naos og en opisthodomos (bakrom). Naos kan ha huset en kultstatue av Apollon, skjønt det er også antatt at den enkeltstående ur-korintiske kapitél oppdaget av Charles Robert Cockerell og siden mistet i havet, kan ha toppet en enkelt søyle som sto i midten av naos, og hadde til hensikt å være en anikonisk (billedforbud) representasjon av Apollon Borealis. Tempelet mangler en del optiske raffinement som Parthenon har, slikt som umerkelig kurvet gulv, skjønt søylene har entasis.[6]

Tempelet er uvanlig ved at det har eksempler fra alle tre klassiske søyleordener som ble benyttet i gresk arkitektur i antikken: dorisk, jonisk og korintisk.[1] Doriske søyler utgjør peristylen mens joniske søyler støtter interiøret og en enkelt korintisk søyler sto i midten av interiøret.[7] Den korintiske kapitélen er det eldste eksempelet av søyle orden som til dags dato er funnet.[1]

Det var relativt sparsommelig dekorert i det ytre.[8] På innsiden var det en uavbrutt jonisk frise som viste athenerne i kamp med amasoner og lapther i kamp med kentaurer.[9] Frisens metope ble fjernet av Cockerell og fraktet til British Museum i 1815, hvor de fortsatt er. De står i museets galleri 16 i nærheten av Parthenonskulpturene som ble tatt fra Athen.[9] Cockerell dekorerte også veggene i den store trappen i Ashmolean Museum i Oxford med avstøpninger av den samme frisen.[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Hellenic Ministry of Culture: The Temple of Epicurean Apollo. Arkivert fra originalen den 9.mai 2009 hos Wayback Machine
  2. ^ «Temple of Apollo Epicurius at Bassae», World Heritage List.
  3. ^ Pausanias, 8.41.7 ff.
  4. ^ Temple of Apollo Epicurius at Bassae, World Heritage Site, UNESCO. Arkivert fra originalen den 31. desember 2006 hos Wayback Machine.
  5. ^ Theodoropoulos, Takis (januar 1996: «The temple of Apollo the Helper - Heritage», UNESCO Courier
  6. ^ Dinsmoore (1933), s. 207
  7. ^ Spawforth, Antony (2006): The complete Greek temples, London: Thames & Hudson, ISBN 0500051429. OCLC 63702755, s. 156–157.
  8. ^ Dinsmoor, William (januar-mars 1939): «The Lost Pedimental Sculptures of Bassae», American Journal of Archaeology 43 (1), s. 27-47. William Dinsmoor made a detailed case for recognising former pedimental sculptures from Bassae, looted by Romans, in three pedimental figures of Niobids discovered at various times in the later nineteenth century on the site of the Gardens of Sallust, Rome.
  9. ^ a b Bassae Sculpture, British Museum.
  10. ^ Beazley Archive

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Cooper, Frederick A. (1978): The Temple of Apollo at Bassai, A Preliminary Study, New York: Garland Pub., ISBN 9780824032227.
  • Cooper, Frederick A. (1996): The Temple of Apollo Bassitas. Bind 1: The Architecture. American School of Classical Studies at Athens, Princeton (N.J), ISBN 9780876619469.
  • Cooper, Frederick A. (1992): The Temple of Apollo Bassitas. Bind 2: The Sculpture. American School of Classical Studies at Athens, Princeton (N.J), ISBN 9780876619476.
  • Dinsmoor, William Bell (mars 1933): «The Temple of Apollo at Bassae», Metropolitan Museum Studies 4 (2)
  • Dinsmoor, William Bell (januar-mars 1939): «The Lost Pedimental Sculptures of Bassae», American Journal of Archaeology 43 (1)
  • Spawforth, Antony (2006): The complete Greek temples, London: Thames & Hudson, ISBN 0500051429. OCLC 63702755

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]