Odyssevs

Hodet til Odyssevs, fra en marmorgruppe som viste Odyssevs som blinder kyklopen Polyfemos, fra 100-tallet f.Kr. og funnet i Tiberius' villa ved Sperlonga.

Odyssevs (gresk: Ὀδυσσεύς), også kjent under det latinske navnet Ulysses (latin: Ulyssēs), var den antikke greske kongen av Ithaka (øyene vest for det greske fastland), og en av heltene i Homers episke dikt Odysseen. Han har også en viktig rolle i Homers Iliaden, og i andre tekster i Episk syklus.

Som konge av Ithaka, gift med den trofaste Penelope, far til Telemakhos, og sønn av Laertes og Antiklea, var Odyssevs kjent for sin list og rådsnarhet, og har således fått det litterære tilnavnet mētis, «den listige». Han er mest kjent for de ti begivenhetsrike årene han trengte for å seile hjem etter å ha deltatt i den ti år lange krigen mot Troja, hvor han overlistet trojanerne ved å gjemme de greske soldatene i en stor hest bygget i tømmer.

Navn, etymologi og tilnavn

Odyssevs var konge på Ithaka som er den midtre øya. Den større Kefallinia ligger umiddelbart til dens vestlige side. Den lille øya øverst til høyre er Atokos (Satellittfoto fra NASA).

Hans navn har flere varianter: Olysseus (Ὀλυσσεύς), Oulixeus (Οὐλιξεύς), Oulixes (Οὐλίξης) og han var kjent som Ulyssēs på latin eller Ulixēs i romersk mytologi.

Etymologien av navnet er omtvistet. I henhold til ett syn er navnet Odyssevs avledet fra verbet odussomai (ὀδύσσομαι), i betydningen «å bli vred mot», «hat», noe som antyder at navnet kunne bli gjengitt som «den som er vred/hater». Et alternativt syn er at navnet er av en opprinnelse som ikke er gresk, og antagelig heller ikke indoeuropeisk, men med ukjent etymologi.

I Iliaden og Odysseen er det flere litterære epiteter (beskrivende tilnavn) for å karakterisere Odyssevs. I Odysseen 19 hvor Odyssevs' tidlige barndom er beskrevet, ble Autolykos bedt av ammen Eurykleia om å gi gutten navn. Eurykleia forsøkte å forlede ham til å gi gutten navnet Polyaretos, i betydningen «ham som har blitt bedt mye for». På gresk kan imidlertid Polyaretos også bli forstått i den motsatte mening: «mye forbannet». Autolykos synes å forstå denne tilleggsmeningen av navnet og ga således sin dattersønn navnet Odyssevs. Han har også farsnavnet Laërtiadês (gresk: Λαερτιάδης), sønn av Laertes. Da Odyssevs møtte kyklopen Polyfemos kalte han seg Utis (eller oudeis), som betyr «ingen», men det er også en fiffig sammendragning av navnet Odyssevs.

Odyssevs' navn og fortellinger ble også lagt til og tilpasset etruskisk mytologi under navnet Uthuze.

Slekt

Odyssevs og Penelope, maleri av Johann Tischbein, 1802.

Svært lite er fortalt om Odyssevs' bakgrunn, annet enn at hans bestefar på farssiden, eller muligens ste-bestefar, er Arkesios, sønn av Kefalos og sønnesønn av Aiolos, og hans bestefar på morssiden var Autolykos, sønn av Hermes og Khione. I henhold til Odysseen var hans far Laertes og hans mor var Antiklea, skjønt det eksisterer en ikke-homersk tradisjon som hevder at Sisyfos var hans virkelige far, men det tjener som en fornærmelse overfor Odyssevs' karakter. Ryktet gikk at Laertes kjøpte Odyssevs fra den medvitende kongen, men hans sanne slekt ble alltid avslørt mot slutten av skuespillene. Odyssevs skal ha hatt en yngre søster, Ktimene, som dro til Same for å bli gift, og er nevnt av svinerøkteren Eumaios som hun vokste opp sammen med i Bok XV av Odysseen. Ithaka, en øy langs den joniske nordvestlige kystlinjen av Hellas, er en av flere øyer som kan ha utgjort riket til Odyssevs' familie, men den sanne utstrekning av Kefalos' rike og de faktiske identitetene av de øyer som er nevnt i Homers tekster er ukjente.

«Grusomme Odyssevs»

Homers Iliaden og Odysseen framstiller Odyssevs som en kulturhelt, men romerne, som mente at de selv var etterkommere av den trojanske helten Aineias, betraktet ham utelukkende som en slyngelaktig forfalsker eller bedrager. I Vergils Æneiden er han jevnlig referert til som «grusomme Odyssevs» (latin dirus Ulixes) eller «svikefull Odyssevs» (pellacis, fandi fictor). Turnus i Æneiden ix gir Aineias bilder av krevende, likeframme romerske dyder, erklærer at «Du skal ikke finne sønnene til Atreus her, heller ikke jukset til den slu Ulysses å frykte». Mens grekerne beundret Odyssevs' kløkt og lureri, var disse kvalitetene ikke innbydende for romerne, som hadde iboende en ubøyelig æresfølelse. I Evripides' tragedie Ifigenia i Aulis (405 f.Kr.) fortelles det at etter å ha overbevist Agamemnon om å samtykke til å ofre sin datter Ifigenia for å formilde gudinnen Artemis, lettet Odyssevs denne ofringen ved å fortelle hennes mor Klytaimnestra at piken skulle bli gift til Akilles. Hans forsøk på å omgå sin hellige ed for å forsvare Menelaos og Helena krenket de romerske oppfatningene om plikt; de mange strategiske grep og lureri som han benyttet for å få det på sitt vis, fornærmet de romerske følelsene om ære.

Før den trojanske krig

Helena, «den vakreste kvinne i verden», skulptur av Antoine Étex (1859).

Odyssevs' liv er plassert i de mørke århundrene i gresk historie, en gang på 1200-tallet f.Kr., og sagnene om Odyssevs og Trojakrigen ble formidlet muntlig av omreisende skalder og sangere i flere århundrer før de ble skrevet ned og fant sin form i eposene Iliaden og Odysseen, bestående av henholdsvis 16 000 og 12 000 linjer. Disse diktene har sannsynligvis en historisk kjerne på samme måte som fortiden lever videre i andre heltedikt. Derimot handler Iliaden om kun noen få dager av den ti år lange beleiringen av Troja som ender med Hektors død. Odysseen beskriver den ti år lange reisen fra Troja til Odyssevs hjemsted på Ithaka, preget av storslåtte eventyr og fantastiske skipperskrøner som er blitt samlet i ett verk.

Homers verker, i den grad det er en eller flere forfattere, ble antagelig nedskrevet en gang fra slutten av 800- til begynnelsen av 600-tallet f.Kr. Først på 400-tallet fikk grekerne sans for historie i moderne forståelse av begrepet, men da var den mytiske fortiden allerede for fjern. Hva som fortelles om Odyssevs' liv før Trojakrigen er hovedsakelig fra mytografene Pseudo-Apollodorus (100-tallet f.Kr.) og Hyginus (ca. 64 f.Kr. –17 e.Kr.) som begge kommer etter Homer med adskillige århundrer. To historier er særskilt velkjente:

Odyssevs var opprinnelig en av Helenas friere. Han forsøkte å hjelpe hennes far Tyndareos med å avgjøre hvem som skulle få gifte seg med datteren; til gjengjeld støttet Tyndareos Odyssevs i hans frieri til Penelope. Odyssevs og alle de andre frierne ga sitt ord på å forsvare Helenas ekteskap med den vinnende frieren, Menelaos, kongen av Sparta. Da Helena ble bortført, tilkalte Menelaos de andre frierne for å innfri deres eder, og for å få hjelp til å skaffe henne tilbake, et forsøk som førte til mobiliseringen av den trojanske krigen. Odyssevs forsøkte å unngå det med å simulere galskap, da et orakel hadde forutsett en langvarig hjemreise for ham om han dro ut i krigen. Han spente et esel og en okse til plogen (da de hadde ulik lengde, forhindret det å pløye hensiktsmessig) og begynte å så sine marker med salt. Palamedes, på vegne av Menelaos' bror Agamemnon, forsøkte å motbevise Odyssevs' galskap, og plasserte Telemakhos, Odyssevs' unge sønn, foran plogen. Odyssevs vred plogen vekk fra sønnen, og avslørte således sitt lureri. Odyssevs beholdt et nag mot Palamedes under hele krigen for å ha avslørt hans list og for å ha dratt ham vekk hjemmefra.

Odyssevs og de andre sendebudene til Agamemnon reiste deretter til øya Skiros for å rekruttere Akilles, ettersom en spådom hadde sagt at Troja ikke kunne bli erobret uten ham. De fleste redegjørelser forteller at Akilles' mor Thetis forkledde den unge krigeren som en kvinne for å skjule ham fra sendebudene, ettersom et orakel hadde fortalt at Akilles verken ville leve et langt, fredelig liv eller oppnå evig ære om han døde ung. Den lure Odyssevs oppdaget hvem av kvinnene foran ham som var Akilles, da kun én av dem var interessert i å undersøke våpnene som var skjult blant en rekke kostbare gaver for døtrene til deres vert. Odyssevs sørget deretter for at et krigshorn ble blåst, og øyeblikkelig grep Akilles et våpen og avslørte seg selv. Da måtte han følge Agamemnons innkalling, og dra med de andre grekerne i krigen.

I Trojakrigen

Iliaden

• Se hovedartikkel, Iliaden

Afrodite skjuler Paris som er beseiret av Menelaos. Odyssevs ser på scenen. Relieff fra romersk sarkofag, 100-tallet e.Kr.

Odyssevs var en av de mest kjente greske krigerne under Trojakrigen. Ved siden av Nestor og Idomeneus var han blant de mest tiltrodde rådgivere. Han kjempet alltid for den akajernes sak, særlig når det ble stilt spørsmål ved kongen, som i et tilfelle da Thersites hevet røsten mot ham. Da Agamemnon, i den hensikt å sette akajernes moral på prøve, fortalte om sin hensikt å forlate Troja, var det Odyssevs som gjeninnførte orden i grekernes leir. Senere, etter at mange av heltene hadde forlatt slagmarken på grunn av skader, blant dem også Odyssevs og Agamemnon, overtalte Odyssevs igjen Agamemnon om ikke å trekke seg tilbake. Sammen med to andre sendebud, ble han valgt i det mislykkete forsøket på å overtale Akilles til å vende tilbake til kampen.

Da Hektor foreslo tvekamp, var Odyssevs en av akajerne som motvillig meldte seg frivillig for å møte ham. Ajax den store, sønn av Telamon, var imidlertid den frivillige som til sist kjempet mot Hektor. Odyssevs støttet Diomedes, en annen av de fremste krigerne til akajerne, under et suksessfullt angrep om natten for å drepe Rhesos, konge av Trakia og alliert av Troja, ettersom det hadde blitt spådd at om hans hester drakk fra elven Skamandros kunne Troja ikke bli erobret.

Ajax frakter den døde Akilles: Attisk svartfigur lekythos, ca. 510 f.Kr., fra Sicilia (Staatliche Antikensammlungen, München)

Etter at Patroklos hadde blitt drept, var det Odyssevs som rådet Akilles til å la akajerne få spise og hvile framfor å følge hans rasende vilje om å vende tilbake til slagmarken for øyeblikkelig å drepe trojanere. Til sist ga Akilles seg motvillig.

I løpet av lekene under begravelsen for Patroklos ble Odyssevs involvert i en brytekamp med Ajax, foruten også et kappløp. Med hjelp av gudinnen Athene, som favoriserte ham, og til tross for Apollon hjalp de andre konkurrentene, vant han løpet og klarte uavgjort i brytekampen, til alles overraskelse.

Odyssevs har tradisjonelt i Iliaden blitt vurdert som Akilles motsetning eller antitese: mens Akilles' angst er overveldende og er selvdestruktiv, er Odyssevs oftest sett på som en mer gjennomsnittlig mann uten ekstreme kvaliteter, men kjent for sin beherskelse og diplomatiske evner. Han er mer konvensjonelt sett på som antitesen til «telemoniske» Ajax ettersom sistnevnte har bare muskelkraft å fare med, mens Odyssevs ikke bare er oppfinnsom (som bevist med hans ide om den trojanske hest), men er også en elegant taler i forsamlingen, en veltalenhet som best er demonstrert i sendebudet til Akilles i bok 9 av Iliaden. Og de to er ikke bare motsetninger på abstrakt nivå, men ofte det motsatte i praksis; de har mange dueller og sammenstøt (som fortalt i neste seksjon).

Odyssevs er en aristokrat sammen blant andre heltmodige helter i Iliaden. Det nevnes andre, enkelte fagmenn, smeder, tømmermenn, sannsigere og leger, som synes å ha høyere status enn eksempelvis kvinnelige fanger, som kalles for slaver, men som likevel ikke synes å være verre stilt enn andre. Odyssevs' folk deltar i den store krigstoktet til Troja, men de er knapt med i kampen som synes å være begrenset til nærkamp mellom tungt bevæpnede adelsmenn på begge sider. De deltar dog på forsamlingene, men uten talerett. Bare en gang våger en mann av folket å ta ordet. Det er det berømte avsnittet i Iliaden hvor Thersites tar ordet, som nevnt over, for å foreslå at man oppgir beleiringen av Troja. Øyeblikkelig slår Odyssevs ham over ryggen med sitt septer for å sette stopper for ikke nødvendigvis forslaget, men for det enestående bruddet på korrekt oppførsel.

Andre fortellinger fra Trojakrigen

Odyssevs sørger for å få drept Hektors unge sønn ved å kaste ham utenfor bymuren.

Da akajernes skip nådde Trojas strender var det ingen som ville hoppe i land først ettersom det var et orakel som hadde spådd at den første akajer som satte foten på trojansk jord ville dø. Odyssevs kastet skjoldet sitt på stranden og hoppet ned på det. Han ble fulgt av Protesilaos og ble deretter den første av dem som døde.

Odyssevs tilga aldri Palamedes for å ha avslørt hans falske galskap og anklaget ham som en forræder. Ved et tidspunkt overbeviste Odyssevs en trojansk fange om å skrive et brev som lot som det kom fra Palamedes. En gullsum ble nevnt for å ha vært belønningen for Palamedes' forræderi. Odyssevs drepte deretter fangen og skjulte gullet i Palamedes' telt. Han forsikret seg at brevet ble funnet og gitt til Agamemnon, og ga også hint om retningen for at argonerne skulle å finne gullet. Det var bevis nok for grekerne og de steinet Palamedes til døde. Andre kilder forteller at Odyssevs og Diomedes egget Palamedes til å stige ned i en brønn ved muligheten av en kostbar skatt lå i bunnen. Da Palamedes var kommet ned begravde de to andre ham med steiner.

Da Akilles ble drept i kamp var det Odyssevs og Ajax som med hell klarte å gjenvinne den falne krigerens lik og rustning midt i kampen. I løpet av lekene under Akilles' gravferd, konkurrerte Odyssevs igjen med Ajax. Havnymfen Thetis sa at våpnene til Akilles ville gå til den tapreste blant grekerne, men kun disse to krigerne hadde mot til å gjøre krav på tittelen. De to kom i en opphetet diskusjon om den andres dyder og fortreffeligheter for å motta belønningen. Grekerne våget ikke å velge en vinner i frykt for å fornærme den andre og således minske krigsinnsatsen. Nestor foreslo at de skulle la trojanere som var tatt til fange beslutte hvem som var vinneren. En del redegjørelser er uenige og antyder at grekerne tok en beslutning ved hemmelig valg. I uansett tilfelle var det Odyssevs som ble vinneren. Rasende og ydmyket ble Ajax drevet til galskap av Athene. Da han kom til vettet igjen, da han oppdaget i skam at han hadde drept en buskap i sin sinnssyke, tok han livet av seg selv med det sverdet som Hektor hadde gitt ham.

Sammen med Diomedes dro Odyssevs av sted for å få Akilles' sønn Pyrrhos til å hjelpe akajerne, ettersom et orakel hadde uttalt at Troja ikke kunne bli erobret uten ham. Pyrrhos var som sin far en veldig kriger, også kalt Neoptolemos (i betydningen «ny kriger»). Etter å ha oppnådde dette ga Odyssevs Akilles' våpen til ham.

Odyssevs og Diomedes stjeler palladiet fra Troja.

Detalj fra Prosesjonen med den trojanske hest i Troja, maleri av Giovanni Domenico Tiepolo (1773), inspirert av Vergils Æneiden: «Hva det enn er, frykter jeg grekerne selv når de bringer gaver!»

Det var senere de lærte at krigen ikke kunne bli vunnet uten Herakles' forgiftede piler som da var eid av den forlatte Filoktetes, som hadde blitt strandet på veg til Troja. Odyssevs og Diomedes (eller i henhold til en del redegjørelser, Odyssevs og Neoptolemos) dro av sted for å gjenfinne ham. Da de møtte Filoktetes var han fortsatt rasende på grekerne, særlig Odyssevs, for å ha etterlatt ham. Selv om hans første instinkt var å skyte Odyssevs, ble hans raseri til sist dempet av Odyssevs' overtalende dyktighet og gudenes innflytelse. Odyssevs reiste tilbake til grekerne med Filoktetes og hans dødelige piler.

Odyssevs og Diomedes kom senere til å stjele Palladion, et gammelt bilde av Pallas som var identisk med Athene, gitt som gave av Zevs, og som trojanerne hadde innenfor sine murer. Byens sikkerhet hvilte på dette symbolet. Igjen hadde grekerne fått høre at Troja ikke kunne bli herjet uten at de hadde det. En del kilder indikerer at Odyssevs hadde som plan å drepe sin medsammensvorne på vegen tilbake etter at de hadde utført oppgaven, men at Diomedes unngikk dette forsøket.

Etter at beleiringen av Troja hadde vart i ti år, kom Odyssevs kanskje mest kjente og største bidrag til grekernes krigsinnstas ved å komme opp med strategien med den trojanske hesten. Med en stor hest bygget av trevarer klarte grekerne med Odyssevs' list å snike seg inn i Troja av de uvitende trojanerne. Den ble bygget av Epeios. Resten av den greske hæren trakk seg tilsynelatende tilbake, og trojanerne tok imot hesten som en fredsgave. En gresk spion, Sinon, overbeviste trojanerne om at hesten var en gave til tross for Laokoons og Kassandras advarsler. Odyssevs ledet selv grekerne ut av trehesten i mørket og således overvant trojanerne og ødela Troja. Etter at Troja var blitt herjet kastet Odyssevs den lille sønnen til Hektor, Astyanax, ned fra bymuren og til sin død for at barnet ikke skulle vokse opp og hevne sin far.

Sjøreisen hjem til Ithaka

• Se hovedartikkel, Odysseen

Odysseens første sang Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide, da han til sist hadde styrtet i grus det hellige Troja. Mangen by fikk han se og merket seg folkenes lynde. Mangen en sjelekval døyet han titt på sjø, når han fristet selv å berge sitt liv og frelse seg hjem med sitt mannskap.

Laistrygonerne kaster stein på Odyssevs' skip, romersk veggmaleri fra slutten av 100-tallet f.Kr.

Odyssevs er antagelig best kjent som den eponymske helten i Odysseen. Dette eposet beskriver hans reise og bestrebelser mens han forsøker å komme seg hjem etter Trojakrigen og gjenoppta sin posisjon som den rettmessige kongen av Ithaka. Odysseen er delvis en fortsettelse av Iliaden. Odyssevs' beskytter er gudinnen Athene, men kan lite gjøre mot hans fiende, havguden Poseidon, som er rasende grunnet Odyssevs' rolle i Trojas nederlag og den behandling han gav Poseidons sønn Polyfemos, se under. Poseidon sørget for at Odyssevs' hjemreise ble besværlig.

På vegen hjem fra Troja, etter et angrep på byen Ismara i landet til kikonerne, hos Homer en stamme i Trakia, ble Odyssevs og hans tolv skip drevet av kurs i en storm. De besøkte de sovesyke lotusspiserne og ble tatt til fange av kyklopen Polyfemos, og klarte kun å unnslippe ved å blinde ham med en trestokk. Mens de rømte var Odyssevs' tåpelig nok til å fortelle Polyfemos hvem han var, og Polyfemos fortalte sin far Poseidon hvem som hadde blindet ham. De oppholdt seg hos Aiolos, vindens gud, som ga Odyssevs en lærsekk som inneholdt alle vinder, unntatt vestvinden. Det var en gave som ville sikre dem trygg sjøreise hjem. Imidlertid åpnet Odyssevs' mannskap sekken mens hans sov i den tro at den inneholdt gull. Alle vindene fløy ut samtidig og i den resulterende storm ble skipene drevet tilbake den retningen de hadde kommet, akkurat da Ithaka var kommet i synsranden.

Kirke tilbyr Odyssevs en kopp, maleri av John William Waterhouse, 1891

Etter forgjeves ha bønnfalt Aiolos om å hjelpe dem igjen, driver de langt mot nord med tolv skip og kommer til klippekysten ved Telepylos hvor de møter de kannibalistiske laistrygonerne («strandrøverne»). Alle mennene til Odyssevs ble massakrert, da kjempene knuser flåten med kampesteiner og spidder mannskapet som fisk. Kun Odyssevs' ene skip klarer å slippe unna. Han seilte videre og besøkte heksegudinnen Kirke på øya Aiaia. Hun forvandlet halvparten av mennene han hadde igjen til griser etter å ha servert dem ost og vin. Hermes advarte Odyssevs om Kirke og ga ham et medikament som skulle motvirke Kirkes magi. Kirke ble tiltrukket av Odyssevs' motstand, ble forelsket i ham og lot hans menn slippe fri fra magien. De ble værende hos henne i over et år mens de festet og drakk, men til sist overbeviste mannskapet Odyssevs at det var på tide å seile videre til Ithaka.

Odyssevs og Kalypso, maleri av Arnold Böcklin, 1883.

Ledet av Kirkes instruksjoner krysset Odyssevs og hans mannskap havet og nådde en havn på den vestlige enden av verden hvor Odyssevs ofret til de døde og påkalte ånden til den gamle profeten Tiresias til råde seg i Hades' dødsrike. Deretter møtte han ånden til sin egen mor som hadde sørget seg til døde av hans lange fravær; fra henne får han lære for første gang nyheter fra sitt hjem, truet av grådigheten til Penelopeias friere. Han drar deretter tilbake til Kirkes øy hvor hun gir dem råd for den gjenværende delen av deres sjøreise. De passerte landet til de forførende sirenene som med sin sang forledet sjøfolk til å begå skipbrudd mot kysten av deres øy. Odyssevs lar mannskapet dekke til ørene med bivoks mens han selv lar seg binde til masten for å høre deres vakre sang. Da han beordret dem om å knyte ham opp, bant de ham strammere, og først utenfor hørevidde ble han løslatt. De passerte også landet mellom uhyret Skylla med seks hoder og malstrømmen Kharybdis hvor de rodde direkte mellom de to. Imidlertid trakk Skylla skipet mot seg ved å gripe årene og spiste seks av mannskapet. De gikk deretter i land på øya Thrinakia hvor solguden Helios' buskap går og gresser, voktet av hans datter Lampetia. Odyssevs overså advarslene til Tiresias og Kirke og jaktet på de hellige okser. Denne vanhelligelsen ble straffet med et skipbrudd hvor alle, unntatt Odyssevs, druknet. Han ble vasket i land på øya til nymfen Kalypso hvor hun forførte ham til å bli sin elsker i syv år før han klarte å slippe unna.

Eurykleia gjenkjenner Odyssevs ved et gammel arr på kneet hans. Maleri av Gerard de Lairesse, ca. 1719.

Marmorstatue av Odyssevs, Frankrike 1822

Odyssves slapp unna Kalypsos mistrøstige øy og ble venner med faiakerne på deres øy, og det siste stedet for hans hjemsted. Etter at han har fortalt dem sin historie gikk faiakernes konge Alkinoos med på å hjelpe ham å komme seg hjem. De fraktet ham om natten mens han sov tungt til en skjult havn på Ithaka. Her fant han vegen til hytten til en av hans tidligere slaver, svinerøkteren Eumaios, og møter også sin sønn Telemakhos som har kommet tilbake fra Sparta. Athene forkler Odyssevs som en vandrende tigger for at han skal lære tingenes tilstand i sitt hjem og husholdning.

I sitt eget hus erfarer han i sin usle forkledning om friernes pøbelaktige oppførsel og han planlegger deres død. Han møtte sin hustru Penelopeia og satte hennes intensjoner på prøve. Hans sanne identitet ble oppdaget av hans gamle amme Eurykleia. Da hun vasket hans føtter oppdaget hun et gammel arr som han hadde fått under en jakt på villsvin. Odyssevs får henne til å sverge å holde hans identitet hemmelig med trussel om å bli drept. Den neste dagen får Penelopeia, på Athenes råd, frierne til å konkurrere om hennes hånd i bueskyting ved å bruke Odyssevs gamle bue. Den mannen som strekke buestrengen og skyter en pil gjennom et dusin øksehoder vil få henne i ekte. Odyssevs deltar i konkurransen i sin forkledning, og han alene er den eneste som er sterk nok til å strekke buestrengen og skyte pilen gjennom øksehodene. Han vender sine piler mot frierne og med hjelp fra Athene, Telemarkos, Eumaios, og Filoteos, oksenes gjeter ble alle frierne drept. Odyssevs lot deretter de av kvinnelige tjenerne som hadde sovet med frierne bli hengt av Telemarkos. Deretter fortalte han sin sønn at han ville etterfylle sin buskap ved å plyndre øyene i nærheten.

Nå til sist kan Odyssevs avsløre seg selv for Penelopeia. Fortsatt gjenkjente hun ham ikke, ikke før hun nevnte en sak som kun hennes ektemann kunne kjenne til.

Den neste dagen besøkte Odyssevs og Telemakhos gården til hans gamle far Laertes. Borgerne på Ithaka fulgte etter Odyssevs på vegen, planla å hevne drapene på frierne og deres sønner. Gudinnen Athene blander seg inn og overtaler begge sider til inngå fred.

Andre fortellinger

Odyssevs er en av de mest tilbakevendende figurer i vestlig litteratur og kunst.

Klassisk tid

Statuett av Odyssevs, Firenze.

I henhold til en del senere kilder, de fleste av dem rent genealogiske, hadde Odyssevs mange andre barn bortsett fra Telemakhos, de mest kjente av disse var:

• med Penelopeia: Poliporthes (født etter at Odyssevs kom tilbake fra sin lange hjemreise)
• med Kirke: Telegonos, Ardeas, Latinus
• med Kalypso: Nausithoos og Nausinoos
• med Kallidike: Polypoetes
• med Euippe: Evryalos
• med datteren til Thoas: Leontophonos

De fleste av disse genealogiene hadde som mål å knytte Odyssevs sammen med grunnleggelsen av mange greske byer i Italia.

I fortellingen om kong Telephos av Mysia figurerer Odyssevs mot slutten.

Det påståtte siste diktet i Episk syklus er kalt for Telegoneia, som kun er bevart i sammendrag, forteller i sammendrag historien om Odyssevs' siste sjøreise og hans død forsaket av Telephos, hans sønn med Kirke. Diktet, som de andre i syklusen, er gått tapt ved at ingen fullstendig versjon er bevart.

Fortellinger om Trojakrigen var populære emner for tragedier i Athen på 400-tallet f.Kr. Odyssevs figurerer sentralt eller indirekte i rekke bevarte dramaer av Aiskhylos, Sofokles, og Evripides, og det er kjent at han også figurerte i andre skuespill som har gått tapt. I Sofokles' Aias er han portrettert som en modernistisk fornuftens stemme sammenlignet med tittelkarakterens rigide oldtid personifisert i figuren Ajax.

Odyssevs opptrer også i Vergils latinske epos Æneiden som «Ulysses», og diktets hovedperson Aineias redder en av mannskapet til Ulysses som var etterlatt på øya til kyklopene. Han gir deretter en redegjørelse i førsteperson av en del av de hendelser som Homer fortalt hvor Odyssevs opptrer direkte i. Vergils Ulysses personifiserer forfatterens fordomsfulle syn på grekerne: han er listig og utspekulert, men også ugudelig, og til sist ondsinnet og hedonistisk.

Den romerske poeten Ovid gjenforteller deler av Odyssevs sjøreiser, og fokuserer særlig på hans romantiske involvering med Kirke og Kalypso, og gir ham en ny rolle som Ulysses i ordene til Harold Bloom, «en av de store, omvandrende kvinnebedårerne». Ovid gir også en detaljert fortelling av kappestriden mellom Ulysses og Ajak for å vinne Akilles' våpen.

Greske legender forteller om Odyssevs som grunnleggeren av Lisboa i Portugal som blir kalt for Ulisipo eller Ulisseya, som skjer i løpet av hans tyve år lange tid i Middelhavet og Atlanterhavet. Olisipo var navnet på Lisboa under Romerriket. Basert på denne folkelige etymologien, er den gjenfortalt av historikeren Strabon basert på ordene til Asclepiades av Myrleia, også av kartografen Pomponius Mela, av grammatikeren Solinus, og til sist også av den portugisisk forfatter Luís de Camões i hans episke dikt Os Lusíadas, skrevet i homerisk stil.

Middelalderen og renessansen

Dante Alighieri i canto 26 av hans Den guddommelige komedie gjenoppliver Odyssevs som «Ulisse» og som han møter i sin nedstigning nær bunnen i helvete. Sammen med Diomedes går han rundt innhyllet i flammer i den åttende ring (svindlere) av den åttende sirkel (syndere av ondskap), som guddommelig straff for hans intriger og konspirasjoner som vant den trojanske krigen. Det er med andre ord det gamle romerske naget mot Odyssevs som dukker opp på nytt. I et berømt avsnitt lar Dante Odyssevs komme med en annerledes versjon av hans siste sjøreise og død enn hva som er kjent fra Homer. Han forteller hvordan han dro ut med sine menn på den siste oppdagelsesreise for å seile bortenfor Herkulessøylene og inn i det vestlige hav for å finne ut hvilke opplevelser som ventet dem der. Mennesker, sier Ulisse, er ikke skapt for å leve dyrisk, men å følge ærbarhet og kunnskap.

Etter å ha reist vest og sørover i fem måneder så de i horisonten et stort fjell som steg opp fra havet, det var Skjærsilden i Dantes kosmologi, før en storm senket dem. Dante hadde ikke tilgang til den originale greske teksten til Homers epos, slik at hans kjennskap til dette emnet var basert fra senere kilder, hovedsakelig Vergils Æneiden og Ovid. Det er således avvik mellom Dante og Homer.

Odyssevs dukker også opp i William Shakespeares drama Troilus og Kressida som har handling fra Trojakrigen. Handlingen i dette stykket er dog lånt fra Geoffrey Chaucers dikt «Troilus og Criseyde».

Moderne tid

Bukten ved Palaiokastritsa på Korfu, slik som den er sett fra Bella vista på Lakones. Korfu er betraktet som den mytiske øya til fajakerne og stedet hvor Odyssevs gikk i land og møtte Nausikaa for første gang. Berget i sjøen, som er synbart i nærheten av horisonten i øvre venstre hjørne av bildet, er betraktet av de lokale som det mytiske forsteinede skipet til Odyssevs. Den siden av berget vendt mot fastlandet er kurvet på sådant vis at det minner om seilet til trirem.

Den engelske nasjonalpoeten Alfred Tennysons dikt «Ulysses» (skrevet i 1833 og utgitt i 1842) presenterer en aldrende konge som har sett for mye av verden til å sitte lykkelig på en trone i tomgang mens hans dager forsvinner. Ved å etterlate oppgaven om å sivilisere sitt folk til sin sønn, samler han sammen en gruppe av gamle venner for «å seile bortenfor solnedgangen».

James Joyces roman Ulysses (1922) benytter seg av modernistiske litterære grep for å fortelle om en enkelt dag i livet til forretningsmann i Dublin ved navn Leopold Bloom. Blooms dag viser seg å ha mange detaljerte paralleller til Odyssevs' tyve år lange vandring.

I Virginia Woolfs roman Mrs. Dalloway (1925) er den sammenlignende figuren Clarisse Dalloway som også opptrer i Voyage Out og andre noveller.

Rockegruppa Creams sang «Tales of Brave Ulysses» forteller på et vis om reisene til Odyssevs, inkludert hans møte med sirene. En navnløs Odyssevs-figur er fortelleren i rockegruppa Steely Dans sang «Home at Last».

Frederick Rolfes The Weird of the Wanderer (1912) reiser helten Nicholas Crabbe (basert på forfatteren selv) tilbake i tiden og oppdager at han er reinkarnasjonen av Odyssevs, gifter seg med den vakre Helena, blir gjort guddommelig og ender opp som en av de tre vise menn i Bibelen.

Nikos Kazantzakis' episke dikt som i engelsk oversettelse The Odyssey: A Modern Sequel (1958) består av nøyaktig 33 333 linjer. Det begynner med at Odyssevs vasker av seg blodet fra Penelopeias friere. Deretter forlater han Ithaka i søken etter nye eventyr. Før sin død bortfører han Helena, utløser revolusjoner på Kreta og i Egypt, kommuniserer med Gud, og møter representanter fra ulike kjente historiske og litterære figurer som Vladimir Lenin, Don Quijote, og Jesus Kristus.

Suzanne Vegas sang «Calypso» forteller om Odyssevs fra Kalypsos synsvinkel og forteller om da han kom til hennes øy og om hans avskjed.

Brødrene Joel og Ethan Coens film O Brother, Where Art Thou? (2000) er løselig basert på Odysseen, men imidlertid har brødrene hevdet at de ikke har lest eposet. George Clooney spiller Ulysses Everett McGill som leder en gruppe rømte straffanger gjennom et eventyr på søken etter en nedgravd skatt. På deres reise møter de blant andre en trio av sirener og en enøyd bibelselger.

Mellom 1978 og 1979 gjorde den tyske regissøren Tony Munzlinger en dokumentarserie kalt for Unterwegs mit Odysseus («Underveis med Odyssevs») hvor en gruppe med filmfolk seilte rundt i Middelhavet på jakt etter spor fra Odyssevs i en moderne setting av Odysseen. Innimellom filmfolkenes utforskninger er det utklipte bilder som forteller om Odyssevs historie og fortalt av skuespilleren Hans Clarin.

The Penelopiad (2005) av Margaret Atwood gjenforteller historien sett gjennom øyene til Penelopeia.

Skuespilleren Kirk Douglas framstilte Odyssevs i den italienske filmen Ulisse fra 1955. Skuespilleren Sean Bean framstilte Odyssevs i filmen Troja som hadde Brad Pitt i hovedrollen som Akilles. Skuespilleren Armand Assante spilte Odyssevs i TV-serien The Odyssey. Odyssevs har også blitt framstilt av John Drew Barrymore i den italienske filmen Guerra di Troia (engelsk tittel «The Trojan Horse») (1961) og av Piero Lulli i den italienske filmen L'ira di Achille (engelsk tittel «The Fury of Achilles») (1962).

Komparativ mytologi

I Odysseen fortellers det om hvordan Odyssevs i forkledning er den eneste som greier å spenne sin gamle bue. Det samme temaet finnes i hinduistisk mytologi med helten Nala og prinsesse Damayanti og hvor førstnevnte blir adskilt fra Damayanti og er gjenforent med henne. Fortellingen om å spenne buen er lik beskrivelsen i Ramayana («Ramas vandring») hvor Rama spenner buen for å vinne Sitas hånd i ekteskap.

Se også

• Gresk mytologi

Litteratur

• Finley, M.I. (1980): Grekerne i antikken. Et møte med mennesker og kultur. Universitetsforlaget.
• Tole, Vasil S. (2005): Odyssey and Sirens: A Temptation towards the Mystery of the Iso-polyphonic Regions of Epirus, A Homeric theme with variations. Tirana, Albania. ISBN 99943-31-63-9.
• Bittlestone, Robert; med James Diggle & John Underhill (2005): Odysseus Unbound: The Search for Homer’s Ithaca. Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-521-85357-5. Odysseus Unbound website
• Bradford, Ernle (1963): Ulysses Found, Hodder and Stoughton

Eksterne lenker

• (en) Odysseus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Archaeological discovery in Greece may be the tomb of Odysseus» fra Madera Tribune