Harmonia (mytologi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Harmonia
Harmonia
Harmonia og Kadmos,
maleri av Evelyn De Morgan (1877)
TrossystemGresk mytologi
ReligionssenterAntikkens Hellas
Originalt navnἉρμονία
ForeldreAres og Afrodite
MakeKadmos
BarnIno, Semele, Illyrios...
AspektHarmoni og samhold
TeksterHesiod
Pseudo-Apollodorus
I andre mytologierConcordia (romersk mytologi)

Harmonia (gresk: Ἁρμονία) er i henhold til gresk mytologi en gudinne for harmoni og samhold. Hennes romerske motpart er Concordia og hennes greske motsetning er Eris, hvis romerske motpart er Discordia. Harmonia ble gift med Kadmos, den første konge av Theben, men et halssmykke gitt i bryllupsgave førte stor ulykke for paret og de ble til sist forvandlet til slanger.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

I henhold til en tradisjon er hun datter av Ares og Afrodite,[1] men andre myter hevder at Harmonia var fra øya Samothraki nord i Egeerhavet og datter av Zevs og Elektra.[2] Hennes bror Iasion var grunnleggeren av de mystiske ritualene på øya. Til sist er Harmonia også rasjonalisert som nært alliert med Afrodite Pandemos, den kjærlighet som forener alle mennesker, personifiseringen av orden og borgerlig enhet, tilsvarende den romerske gudinne Concordia.

Som datter av Afrodite var hun beskytter av ekteskapelig harmoni, og som datter av Ares representerte hun harmoniske handlinger i krig. Senere greske og romerske skribenter framstilte henne tidvis som harmoni i en mer abstrakt mening: en guddom som var beskytter den kosmiske harmoni.[3]

I bortimot alle myter er Harmonia framstilt som hustru av Kadmos, og med ham var hun mor til Ino, Polydoros, Autonoë, Agave og Semele. Deres yngste sønn var Illyrios.[4]

Mytene som knytter Harmonia til Samothraki forteller at Kadmos på sin sjøreise til øya, etter å ha blitt innviet i mysteriene, oppdaget Harmonia og fraktet henne bort fra øya som sin brud ved hjelp fra Athene. Da Kadmos senere ble tvunget til å gå av som konge og forlate byen Theben, ble Harmonia med ham. Da de kom til folket enkeleiene (gresk: Ἐγχελεῖς, Enchelei), antatt å være i området rundt Ohridsjøen. De ble herskere over dette folket og hjalp dem å bekjempe andre illyriske stammer. Senere ble han forvandlet til en slange, og Harmonia rev av seg klærne i sorg og tryglet ham om å komme tilbake. Da ble hun omfavnet av Kadmos i hans slangeform i et basseng av vin. Gudene hadde medynk og forvandlet også henne til en slange slik at hun kunne være sammen med ham.[5]

Det forbannete halskjedet[rediger | rediger kilde]

Polyneikes gir Erifyle Harmonias fatale halssmykke. Attisk rødfigurkrukke (oinokhoe), ca. 450–440 f.Kr. Funnet i Italia.
Myntenheten stater. Venstre: skjold, og høyre: kvinnefigur (Harmonia?), lang kjole, sittende, holder korintisk hjelm og teksten ΘEBA.

En myte forteller om et skjebnesvangert halskjede som Harmonia mottok på sin bryllupsdag. Da makten over byen Theben var gitt til Kadmos av gudinnen Athene, og Zevs ga ham Harmonia. Alle gudene æret deres bryllup med sin tilstedeværelse. Kadmos presenterte bruden med kappe og halskjede som han hadde mottatt av smeden Hefaistos (Afrodites forsmådde ektemann), eller i en annen variant, av Europa.[6] Det fatale med dette smykket, jevnlig referert til som «Harmonias halskjede», var at det brakte med seg ulykke til alle som eide det. Ulykken fulgte: Theben ble rammet av borgernes uro og opprør, og Kadmos, byens første konge, måtte gå av og dro med Harmonia til Illyria.[7] Andre tradisjoner hevdet at Harmonia hadde mottatt smykket fra andre guder, enten Afrodite eller Hera.[8]

Polyneikes, som arvet halskjedet, ga det til Erifyle, slik at hun skulle overtale sin ektemann Amfiaraos til å gå til krig mot Theben.[9] Via Alkmaion, sønn av Erifyle, kom halskjedet i hendene på Arsinoe (navngitt som Alphesiboea i en del versjoner), deretter i besittelse til sønnene av Fegeus, som var Pronos og Agenor, og til sist sønnene av Alkmaion, som var Amfilokos og Akarnan, som dedikerte det til tempelet til Athene Pronoea i Delphi.[10] Harmonias halssmykke hadde ført ulykke til alle som hadde eid det, og det fortsatte også etter at det havnet i Delfi. Tyrannen Fayllos stjal det fra tempelet for å glede sin elskerinne, og hun bar det for en tid, men hennes yngste sønn ble sinnssyk og satte fyr på huset. Hun brant inne med alle sine rikdommer.[10]

Hyginus har gitt en annen versjon. I henhold til ham var det ikke et smykke, men kappe, «dyppet i forbrytelser», som hadde blitt gitt til Harmonia av Hefaistos og Hera. Det ga ulykke til alle Harmonias etterkommere.[11]

I vitenskapen[rediger | rediger kilde]

Asteroiden 40 Harmonia er oppkalt etter henne.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hesiod: Theogonien 933; Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca 3.25
  2. ^ Diodorus Siculus 5.48.2
  3. ^ «Harmonia», Theoi Project
  4. ^ Grimal, Pierre & Maxwell-Hyslop, A. R. (1996): The Dictionary of Classical Mythology, ISBN 0-631-20102-5, s. 230: «Illyrius (Ιλλυριός) The youngest son of Cadmus and Harmonia. He was born during their expedition against the Illyrians»; s. 83: «... Cadmus then ruled over the Illyrians and he had another son, named Illyrius. But later Cadmus and Harmonia were turned into serpents and ...»
  5. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca, iii. 5. § 4; Euripides: Bakkantinnene 1233; Ovid: Metamorfoser, iv. 562, &c.
  6. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca, iii. 4. §2.
  7. ^ Grimal, Pierre & Maxwell-Hyslop, A. R. (1996): The Dictionary of Classical Mythology. Blackwell, ISBN 0-631-20102-5, s. 83.
  8. ^ Diodorus Siculus, iv. 48, v. 49; Pindaros: Pytiske hymne iii. 167; Statius: Thebaiden, ii. 266; sammenlign med Hesiod: Theogonien, 934
  9. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca, iii. 6. § 2; Skola på Pindaros: Pytiske hymne, iii. 167-
  10. ^ a b Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca, iii. 7. §§ 5-7.
  11. ^ Hyginus: Fabulæ, 148

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Chisholm, Hugh, red. (1911): «Harmonia» i: Encyclopædia Britannica (11. utg.). Cambridge University Press.
  • Schmitz, Leonhard (1870): «Harmonia» i: Smith, William: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology 2. s. 350.