Dionysiske mysterier

En frise i gresk-buddhistisk stil.

Dionysiske mysterier var en rituell feiring og en mysteriereligion i antikkens Hellas og senere i Roma, knyttet til vinguden Dionysos. Den hadde antagelig røtter i ritualer som ble praktisert på det minoiske Kreta mellom 3000 og 100 f.Kr.

Kulten innebar en innvielse til sanselighet og dyrking av vin og livsglede, men var også knyttet til jordbruk og grøde generelt. Antagelig hadde kulten både en åpen del, knyttet til de årlige Dionysiafestivalene, og en lukket del, for de få innviede. Kulten tilbød en hemmelig kunnskap om livet etter døden. En forestilling av at det fantes en guddommelig gnist i menneskene som måtte frigjøres, og få kontakt med opphavet.

Ritualene involverte bruk av beruselse og andre transeframbringende teknikker som dans og musikk for å fjerne hemmende og sosiale restriksjoner. Det innebar også en midlertidig frigjøring av de som var marginaliserte i det greske samfunn, som kvinner, slaver og utlendinger. I mysterienes siste faser endret vektleggingen fra ktonisk, underjordisk orientering til en transcendent, oversanselig, og mystisk hvor Dionysos endret vesen tilsvarende (som tilsvarende med kulten rundt indiske Shiva). I sitt vesen var det en mysteriereligion reservert de innvidde, og mange aspekter av den dionysiske kulten har forblitt ukjent og gikk tapt i nedgangen for den gresk-romersk polyteistiske religiøsitet. Tradisjonen med å drikke vin som symbol på guddommens blod lever dog videre i den kristne nattverden. Kunnskap om mysteriene er således avledet fra beskrivelser, bilder og krysskulturelle studier, og blant annet Evripides' drama Bakkantinnene som betydningsfull kilde til kunnskap om Dionysoskulten.

Opprinnelse

Dionysos i Caravaggios framstilling av Bacchus.

De dionysiske mysterier på det greske fastlandet og i Romerriket er antatt å ha utviklet seg fra mer primitive opptakskulter som er ukjente, men kom kanskje fra trakiske eller frygiske kulter som hadde spredt seg over den østlige middelhavsregionen ved begynnelsen av den klassiske greske perioden. Den spredte seg med tilknytningen til vin, et sakrament eller enteogen som igjen synes å ha vært alltid nært tilknyttet (gjennom mjød som det opprinnelige sakrament). Begrepet enteogen er interessant i seg selv da det er en moderne betegnelse avledet fra to gammelgreske ord, ἔνθεος (enteos) og γενέσθαι (genestai). Enteos betyr «indre gud (teos)», i litt friere oversetting «inspirert». Grekerne brukte ordet når de hyldet diktere og andre kunstnere. Genestai betyr «å forårsake eksistens» eller å bli. Så et enteogen er «det som forårsaker at Gud (eller guddommelig inspirasjon)».

Det begynte antagelig som et enkelt ritual som raskt utvikle seg innenfor den greske, antikke kulturen til en populær mysteriereligion som tok opp i seg en rekke andre tilsvarende kulter (og deres guder) i en typisk gresk synkretisme på tvers av de greske områdene; en senere form var de orfiske mysterier. Imidlertid synes det som om alle stadier i denne utviklingsmessig og eksperimentelle spectrum å ha fortsatt parallelt over hele den østlige delen av Middelhavet fram til sent i gresk historie inntil det ble undertrykt av kristendommen, men påvirket også den tidlige kristne kirke.

Tidlig Dionysoskult

Den ekstatiske Dionysoskult var opprinnelig antatt å være av sen ankomst til Hellas fra Thrakia eller Anatolia, grunnet både dens popularitet ved begge steder og Dionysos' manglende deltagelse i den olympiske gudeverden. Etter at guddommens navn ble oppdaget på mykenske Linear B-tavler har imidlertid denne teorien blitt forlatt, og det er antatt at kulten har en eldre, stedegen historie som muligens går forut den gresk sivilisasjon. Fraværet av en tidligere olympisk Dionysos er i dag forklart ved mønstrene i sosial ekskludering og kultens marginalisering framfor kronologi. Om kulten hadde sin opprinnelse i den minoisk kulturen på Kreta (som et aspekt av en oldtidgammel Zagreus) eller fra Afrika – eller i Thrakia eller Anatolia, som en ur-Sabazios – er ikke mulig å svare på grunnet mangelen på bevis. En del forskere mener at det var adoptert kult som ikke var stedegen til de greske områdene og kan også ha vært en eklektisk kult i dens tidligste historie, skjønt det er bortimot helt sikkert fått mange kjente trekk fra minoisk kultur.

Vinens rolle

Vindruer

De opprinnelige ritene til Dionysos (slik de ble introdusert til Hellas) var assosiert med en vinkult (ikke ulik enteogenske eller hallusinogene kulter i oldtidens Mellom-Amerika, opptatt av kultiveringen av vindruer og en forståelse av dens livssyklus (antatt å ha vært en legemliggjøring av den levende gud) og fermenteringen av vin fra dets lemleste legeme (assosiert med gudens essens i underverden). Viktigst var imidlertid vinens berusende og hemningsoppløsende effekter ved å ta til seg gudens ånd (og senere som årsak for dens besettelse). Vin ble også øst utover jorden og dens voksende vinranker og således fullførte syklusen. Kulten var ikke utelukkende opptatt av vinrankene i seg selv, men også med de andre komponentene til vinen. Vin omfatter andre ingredienser (planter, blomster og harpiks) som økte dens kvalitet, aroma og medisinske eiendeler. Forskere har foreslått at, gitt den lave alkoholinnholdet i den tidlige vinen, dens effekt kan ha vært grunnet et tilleggstoff av enteogensk art, en ingrediens i den sakramentale form. Honning og bivoks ble ofte tilsatt vinen, og introduserte en selv eldre drikk som mjød. Filologen Károly Kerényi har hevdet at denne kunnskapen om vinen avløste og delvis absorberte tidligere neolittisk mjødkunnskap som involverte bisvermer som grekerne assosierte med Dionysos. Mjød og øl (med dens kornbase) ble opptatt i Dionysos' område, kanskje gjennom hans identifikasjon med trakernes korngud Sabazios.

Andre planter er antatt å ha vært betydningsfull i vinkultiveringen ble også inkludert vinlæren, slikt som eføy (antatt å motvirke drukkenskap — således det motsatte av vinranken — og som blomstrende om vinteren framfor sommeren); fiken (giftrensende) og furu (vinpreserverende). Oksen (som man lagde drikkehorn av dens horn) og geiten (som man lagde vinsekker av dens skinn) var også en del av kulten, eventuelt sett på som manifestasjoner av Dionysos. En del av disse assosiasjonene hadde blitt knyttet til fruktbarhetsguddommer (som Dionysos) og ble en del av hans nye rolle. En forståelse av læren om vinkultiveringen og dens symbolisme er nøkkelen til forståelsen av kulten som framsto fra den; det vil si å anta en betydning utover vinproduksjonen som ville omslutte livet, døden og gjenfødelsen og gi innsikt i den menneskelige psykologi.

Dionysos ridende på en panter, mosaikk fra Pella

Man antar at vinproduksjon først var mulig i yngre steinalder, en gang mellom 8 500 og 4 000 år f.Kr. Først da var forutsetningene til stede, og først da gjorde foredling av planter og temming av dyr permanente bosettinger mulig både i Egypt, Midtøsten og Øst-Asia. De eldste bevis for vinproduksjon som noensinne er funnet er i Henan-provinsen i Kina. Verdens eldste vinmakeri som man har funnet spor etter, er blitt avdekket etter 6 100 år i en hule i dagens sørlige Armenia. De armenske funnene inkluderer en vinpresse, et gjæringskar, rester av vinranker og vindruer, og et drikkebeger.

Om man antar at Dionysoskulten kom til Hellas sammen med vinproduksjonen, framsto den antagelig en gang rundt 6000 f.Kr. på det ene av to steder — Zagrosfjellene og grenselandene ved Mesopotamia og Persia (med en rik vinkultur via Lilleasia), eller fra de ukultiverte vinrankene i fjellskråningene i Libya og andre regioner i Nord-Afrika. Det sistnevnte skaffet vin til oldtidens Egypt fra rundt 2500 f.Kr. og var lokaliseringen av ekstatiske ritualer som involverte å være besatt av dyr — mest kjent er den senere geit- og pantermenn fra Aissawa-sufisme-kulten i Marokko (selv om denne kulten kan ha blitt påvirket av Dionysoskulten). I uansett tilfelle er den minoisk kulturen på Kreta det neste forbindelsesleddet i kjeden, som importerte vin fra egypterne, trakerne og fønikerne, og eksporterte den til sine kolonier (som på fastlandet i Hellas). Mysteriene i det som ble kulten fant antagelig sin form den minoisk kulturen på Kreta fra rundt 3000 til 1000 f.Kr. ettersom navnet «Dionysos» ikke eksisterte andre steder enn på Kreta og i Hellas.

Ritualer

Dansende mænade. Detalj fra gresk rødfigurvase, gjort av Python, ca. 330-320 f.Kr.. British Museum, London

Ritualene var basert på sesongpreget liv-død-gjenfødelse-temaet (felles i jordbrukskulturer) og åndebesettelse; de egyptiske Osirismysteriene gikk parallelt med de dionysiske, i henhold til samtidige greske og egyptiske observatører. Åndebesettelse involverte frigjøring fra sivilisasjonens regler og hemninger. Det feiret at hva som var utenfor det siviliserte samfunn og en tilbakevending til eksistensens kilde — noe som senere fikk mystiske overtoner. Det involverte også en flukt fra en sosialisert personlighet og ego til en ekstatisk, gudegitt tilstand eller et opphavelig kollektiv (eller begge deler). I denne forstand var Dionysos en form av den innvendige dyreguden (guden og dyret i ett), eller i henhold til moderne psykologi underbevisstheten. Denne aktiviteten har blitt fortolket som gjødning (befruktning), styrkende, rensende, frigjørende og forvandlende, noe som igjen kan forklare hvorfor mange som var hengiven over Dionysos var de som tilhørte det greske samfunnets marginale: kvinner, slaver, fredløse og «utlendinger» (ikke-grekere i henhold til det greske demokrati). Alle var like og likestilte i en kult som speilvendte deres øvrige roller i samfunnet, antagelig tilsvarende med den romerske Saturnaliafesten hvor samfunnsrollene også ble vendt oppned. Selv om de greske dionysiske ritualene ble assosiert med kvinner, var de som ledet kulten av begge kjønn — noe som indikerer at kulten ikke var en ren kvinnekult, men kjønnsmessig nøytralt, noe som i seg selv var radikalt i antikkens greske samfunn.

Innføring i transe som var sentralt for kulten involverte ikke bare «chemognosis» eller antatt bruk av psykedeliske rusmidler, men en «åndepåkallelse» med oksebrøl og kollektiv dansing til trommer og fløyter — kanskje ganske likt dagens «raveparties». Transene er beskrevet i kjente antropologiske begreper med karakteristiske bevegelser (som å kaste hodet bakover som er funnet i alle transeframkallende kulter). Som med afroamerikanske voodooritualer og andre varianter av dette, er det bestemte rytmer som er assosiert med transen. Rytmer er også funnet bevart i gresk prosa som viser til de dionysiske ritualene, eksempelvis i Evripides' Bakkantinnene og som beskriver ritene utenfor de greske byene og i fjellene.

«De fulgte faklene som de svingte i mørket, de klatret langs fjellstiene med hodet kastet bakover og med blanke øyne, dansende til taktslagene til trommer som oppildnet deres blod [eller; vaklet full med hva som var kjent som Dionysos' ganglag]. I denne tilstanden av ekstasis eller enthusiasmos, forlot de seg selv, danset vilt og ropte Euoi! [gudens navn] og i det øyeblikket av intens henrykkelse ble de identifisert med guden selv. De ble fylt med hans ånd og mottok guddommelig krefter.»

Rubens' fremstilling av Bakkanal-feiringen

Denne praksis er demonstrert i gresk kultur av mænadenes, thyiadernes og Bacchois bakkanal. Mange greske ledere betraktet kulten som både skremmende og som en trussel for det siviliserte samfunnet, og ønsket å kontrollere (om ikke også å undertrykke) kultens ekstatiske og hemningsløse fester. Både kontroll og undertrykkelse mislyktes, og Dionysoskulten kom til fortsette i en mer temmet utgave som statsreligion i Athen. Det var ėn form av flere av Dionysoskulten — og kulten fikk ulike former i de ulike lokale stedene ved den ofte tok opp i seg stedegne guddommer og deres særegne ritualer, noe som også var tilfelle med Dionysos selv. Den greske Bacchoi (i henhold til de eleusinske mysterier de innvidde som bar greinene i prosesjonen langs den hellige veg,) hevdet at som vinen selv hadde Dionysos ulik smak i de ulike regioner, noe som reflekterte deres mytiske og kulturelle jord da han opptrådt under forskjellige navn og skikker på de ulike steder.

Framvekst og utvikling

Bacchus and Ariadne, maleri av Tiziano Vecellio, hos National Gallery i London.

Mysteriereligionene besto av en rekke innvielsesritualer som kanskje opprinnelig var knyttet til puberteten og overgangen fra barn til voksen, som senere ble en evolusjonær rite. Det var en form av en mysteriereligion som Dionysoskulten utviklet seg, antagelig på minoiske Kreta. Det rasjonelle i Dionysoskulten var å bekrefte den opprinnelige, primitive siden til mennesket samtidig som det integrerte det i samfunnet. Den dualistiske rollen til Ariadne (som herskerinne av den minoiske labyrinten og ledsager av Dionysos) og fortellingen om den fryktelige Minotauros kan ha blitt avledet fra mysteriet om menneskenes dyriske vesen. Selvbeherskelsen som ble oppnådd var ikke av en om herredømme, som i tilsvarende kulter (som i den opprinnelige myten om Minotauros), men en om integrering. Mens mysteriene belyste kultens mørkere sider, feilet de å inngi tillit til det siviliserte samfunnets kritikere og ble sett på som farlig frigjort; ikke bare i det seksuelle aspektet, men kanskje særlig i dens egalitarisme (at alle var like).

I Athen ble de åndelige prosesjonene kanalisert og omformet til dramatiske maskerte ritualer innenfor Bacchic Thiasos, bakkiske Thiasos hvor ekstatiske, utkledde prosesjoner var begynnelsen på skuespill og teater, kunstarter hellige for Dionysos i form av tragedie og komedie. Fra i alle fall begynnelsen av 400-tallet f.Kr. (i henhold til utsagn av Diodorus Siculus 4, 3):

«Av denne årsaken samlet i mange greske byer hvert eneste år bakkiske grupper av kvinner, og det lovlig for pikene å bære thyrsos og bli med i vanvittige drikkelag, således feire guden med skriket eua. Matronene i grupper ga ofringer til guden og utførte deres bakkiske ritualer og høyt priset med hymner parousia til Dionysos. I å gjøre dette etterlignet de mænadene som i de historiske nedtegnelser fulgte guden i gamle dager.»

De dionysiske tragedier ble ikke bare sett på som gjenkjennelse av og forkastelse av de undertrykkende, oversiviliserte masker som alle mennesker bærer og forståelsen av menneskenes sanne vesen, men var en innovativ skapelse av nye masker, den dypere funksjonen av drama og komedie. Med andre ord, utviklingen av ekte figurer framfor et sosialisert persona. Med tiden ble dog Dionysos mindre dyrisk og mer mystisk med det generelle skiftet i den hedenske orienteringen, noe som ble sett på som bevaringen av sjelen og overlevingen av døden selv. Disse temaene ble mer sentrale for de senere orfiske manifestasjonene til Dionysoskulten som kom til å påvirke den tidlige kristendom (i henhold til romerske kommentatorer, men fordømt som djevelsk hån av Jesus Kristus av Justinus martyren).

Mannlige opptaksritualer

De grunnleggende ritualer for menn involverte identifisering med guden Dionysos i en framføring av hans liv, død og gjenfødelse, inkludert en form for uskyldsprøve. Dette innebar en ritualisert nedstigningen til underverden eller katabasis, ofte framført i kaverne, hule eller katakombe (tidvis mer symbolsk i templer). Denne prosessen var den opprinnelige delen av ritualene; en form av den kan bli sett i Aristofanes' drama Froskene (405 f.Kr.) som handler om Dionysos' nedstigning til Hades med støtten til et surrealistisk kor av amfibiske voktere og hans halvbror Herakles (som også opptrer i ikonografien til de dionysiske mysteriene). I senere klassisk gresk kultur involverte dette imidlertid mer til teater (hvor de innvidde spilte rollen til heroene) framfor åndebesettelse i de opprinnelige ritualene. Etter dette var en samkvem og fellesskap med guden gjennom å dele vin. De innvidde var deretter kjent som en bakkus, det alternative navnet for Dionysos, som viste det hemmelige innhold av liknon og presentert med en thyrsos-stav.

Kvinnelige opptaksritualer

Fresko fra Pompeii som avbilder bakkisk rituale.

Fresko som viser lesninger fra ritualene i bryllupsritualene.

I kontrast ble de kvinnelige innvidde forberedt som Ariadne (Dionysos' brud), og forent med ham i underverden. I referanse til dette ble det rituelle symbolet på Dionysos — skjult i liknon inntil de kvinnelige ritualene var kulminert — var først en geitepenis, og senere en fallos av fikentreet. Etter dette ritualet deltok hun i en tilsvarende sammenkomst, eller bryllupsfest. Pisking synes også ha vært en grunnleggende uskyldsprøve (i det minste for kvinner, i henhold til avbildninger av dionysiske innvielser), og det kan også ha vært ritualiserte henginger. De kvinnelige ritualene skjedde på samme tid som de tradisjonelle dionysiske drikkelagene.

Mysterienes hus

Innsikt i prosessen med de kvinnelige innvielsene kan bli oppnådd via veggmaleriene i Villa dei Misteri, Mysterienes Villa, i Pompeii. Her er rekke veggmalerier på et innvielseskammer og blitt bevart hovedsakelig uendret etter utbruddet til Vesuv i år 79 som ødela de romerske byene Pompeii og Herculaneum. Tolkningen av bildene er dog omdiskutert.

• Det første veggmaleriet viser en edel romersk kvinne (muligens den innviddes mor som ikke kan gå lengre) som henvender seg til en prestinne eller matrone som sitter på en trone. Ved denne står en liten gutt som leser fra en skriftrull, antagelig en deklarasjon av innvielsen. På den andre siden av tronen er ung innvidd i purpurkappe og krone av myrte. Hun holder en kvist fra et laurbærtre og et brett med kaker. Hun synes å ha vært omformet til en tjenestepike, men det kan være at hensikten er å gi ofringer til en gud eller gudinne.
• Det andre veggmaleriet avbilder en annen prestinne (eller en eldre innvidd) og hennes hjelpere som forbereder liknonkurv; ved hennes føtter er mystiske soppformede objekter. På den ene siden en sileni (et hestelement) som spiller en lyre. (I mytene var Silenos var læreren og følge for Dionysos).
• Det tredje bildet viser en satyr som spiller på panfløyte og en nymfe som patter på en geit i en arkadisk scene. Til høyre for dem er den innvidde i panikk. Dette er siste gang vi ser henne for noen få scener, og når hun dukker opp igjen er hun endret. Det er mulig at katabasis har skjedd.
• I retning av hvor hun stirrer i skrekk viser et annet veggmaleri en ung satyr som blir tilbudt en bolle med vin av Silenos, mens bak ham holder en annen satyr opp en skremmende maske som den drikkende satyren ser bli reflektert i bollen (dette kan være en parallell til speilet som den unge Dionysos stirrer i de orfeiske ritualene). Ved siden av dem sitter en gudinne (Ariadne eller Semele) mens Dinoysos ligger over hennes fang.
• Det neste veggmaleriet viser den innvidde som kommer tilbake. Hun bærer nå med seg en stang og bærer en hette, gjenstander som ofte presenteres etter en suksessfull fullførelse av innvielseprøve. Hun kneler foran prinsessen og synes å bli pisket av en bevinget kvinnelig figur. Ved siden av henne er det en dansende figur (en mænade eller thyiade) og en kappekledd figur med en thyrsos (innvielsesymbolet til Dionysos) gjort av lange stilker av sammenbundtet fennikel med en furukjegle på toppen.
• I hennes neste framtoning blir hun forberedt med nye klær mens Eros holder opp et speil for henne. Etter denne scenen er det ytterligere et bilde av Eros.
• Til sist blir den innvidde vist sittende på en trone i et kostbart kostyme. Det er det som er kjent fra de romersk innvielsesritualene.

Romerriket

Den bakkiske kulten ble fornyet under Cæsar med innflytelse fra Egypt; Cæsar og Kleopatra, maleri av Jean-Léon Gérôme, 1866

Dionysoskultens utvikling fortsatte i Romerriket med de bakkiske mysterier (slik som de ble kjent i Italia etter at den kom dit fra 200 f.Kr.). Dionysos blandet seg med den lokale fruktbarhetsguden Liber (hvis kvinnelige ledsager Libera ble senere inspirasjon til Frihetsgudinnen i New York). Den romerske bakkiske kulten framhevet seksualitet, og kom opp med skremmende prøver for dets innvielser i mysteriene. Det var dette aspektet som førte til at kulten ble bannlyst av de romerske autoritetene i år 186 f.Kr. De innebar da seksuell mishandling og andre kriminelle handlinger, inkludert mord. Om disse beskyldningene var sanne er i dag ikke godt å si; det kan ha vært enkelte korrumperte saker, men det er ikke etterlatt noen bevis om omfattende mishandling. Forskernes mening er at disse var oppblåste eller oppdiktete beskyldninger mot en kult som ble oppfattet som en fare for staten. En av årsakene var at kulten ødela grensesettingene ved at kvinner og menn kom sammen, og i tillegg at de ulike samfunnsklassene blandet seg. Det romerske senatet aktet å bannlyse de dionysiske ritualene over hele Romerriket, begrense deres samlinger til en håndfull mennesker med særskilt tillatelse i Roma. Imidlertid fikk dette kun kulten til å gå under jorden. Den ble ytterligere beryktet grunnet at hustruen til Spartacus, den berømte lederen av slaveopprøret i 73 f.Kr., var innviet i de trakiske mysteriene til Dionysos og betraktet sin ektemann som en inkarnasjon av Dionysos Liber, i henhold til Plutark.

Mysteriene ble gjenoppvekket i en tammere form under Julius Cæsar rundt år 50 f.Kr. Grunnen var antagelig innflytelsen fra Egypt. Den ptolemiske Dionysoskulten i Egypt er dokumentert så tidlig som under Ptolemaios II av Egypt. Ettersom Dionysos var en gresk gud var det ingen grunn til å spre ham ytterligere i den østlige delen av Middelhavet, men Ptolemaios ga ham særlig anerkjennelse, kanskje for gudens forbindelse med Aleksander den store, og Ptolemaios XII tok tittelen som «Den nye Dionysos». Romerne hadde også sin egen interesse i Dionysos, igjen kanskje i etterligning av Aleksander, som var en rollefigur for mange framtredende romerske ledere på 100-tallet f.Kr. Pompeius' afrikanske triumf i 79 f.Kr. var en direkte etterligning av Dionysos' påståtte indiske triumf, og det er mulig at den helligdom som Cæsar opprettet på sin eiendom var nettopp for Dionysos. Marcus Antonius skal ha blitt en entusiastisk tilhenger og ga kulten populær støtte. Under Cæsar gikk Dionysos og kulten rundt egyptiske Isis opp i en større enhet. Da Kleopatra kom til Roma bodde hun i Horti Cæsaros med dens helligdom for Dionysos. Det ble reist en statue av henne i Forum Julium ved siden av statuen av den romerske gudinnen Venus, og Kleopatras identitet som Venus (greske Afrodite) hadde allerede blitt avbildet på mynter på tiden ved Cæsarions fødsel og Dionysos Liber ble avbildet på romerske mynter i den østlige delen av Romerriket. De dionysiske mysteriene fortsatte, sammen med deres karnevalske bakkiske gateprosesjoner, fram til minst tiden under den kristne teologen Augustin av Hippo (354-430 e.Kr.). I denne tiden var en dionysisk institusjon i de fleste romerske provinser som var latiniserte.

Mysterier og offentlige ritualer

Bakkusmotiv fra et romersk mosaikkgulv i Algerie

Oljelampe med bakkisk motiv.

Det er antatt at de dionysiske mysterier besto av to utgaver av ritualer; de hemmelige ritualene med innvielser og de offentlige ritualer, eller Dionysia. De offentlige ritualene er antatt å være de eldste av de to. I Athen og i klassiske Attika ble hovedfestivalene holdt i måneden Elaphebolion (omtrent ved tiden av equinox om våren). De større eller urbane Dionysia hadde utviklet seg til en dramafestival; Dionysos var guden for skuespill, musikk og poesi for athenerne og festivalen ble en urban karnival, eller Komos. Dens eldre forgjenger var den mindre eller rurale Dionysia som bevarte de gamle skikkene sentrert rundt feiringen av den første vinen. Denne festivalen sammenfalt med «rensingen av vinen», en siste fase i gjærings- eller fermenteringsprosessen, som skjedde i løpet av de første kalde øyeblikk av vintersolverv da det ble sagt at Dionysos ble gjenfødt.

Dette ble senere formalisert til 6. januar (i dag Helligtrekongersdag), en dag hvor Dionysos endret vann til vin. Festivalen på denne tiden var vill (slik det også var ved vinrankehøstingen); dens karnevalske rituelle prosesjoner fra vinmarkene til vinpressen hadde tidligere skjedd om høsten. Det var i disse tider at innvielsene til mysteriene antagelig skjedde. Dionysos ble også aktet ved Delfi hvor han hadde forsete ved oraklet for tre vintermåneder som begynte i november (markert ved framtoningen av pleiadene) mens Apollon var borte «på besøk hos hyperboreerne». På denne tiden var et rituale kjent som dansen for de fyrige stjerner framført; lite er kjent, men det kan ha vært viet de døde og muligens fortsatte under kristendommen som alle sjelers dag.

I kontrast til festivalene ved dagtid i Dionysia i Athen var de toårige nattlige ritualene til Tristeria som ble holdt på fjellet Parnassos om vinteren. Disse feiringene av Dionysos' framkomst fra underverden med orgier, orgia, i fjellene. Den første dagen var ledet av mænadene i en tilstand av mainomenos, galskap, hvor de jaktet på dyr, revet i stykker med bare hendene og spist rå. Dette var sparagmos, en gang assosiert med ofring av geiter og markeringen av høsten og trampingen av vindruene. Den andre dagen var de bakkiske nymfene i deres thyiadiske (rasende) tilstand. Skjønt fortsatt orgiastisk og vill, var dette en mer sensuell og mild bakkanal. Mytografer hever at mænadene, de ville kvinnene, motsatte seg de dionysiske kreftene og ble drevet ville mens thyiadene aksepterte den dionysiske ekstase og beholdt deres forstand.

Mens athenerne feiret Dionysos i ulike endagsfestivaler (innbefattet de under de eleusinske mysterier), en langt eldre tradisjon var den toårige syklus hvor de døde og Dionysos' fravær (i hans aspekt som Dionysos Kthonios, herre av underverden) ble begrått for et år. I løpet av det andre året, hans gjenoppstandelse som Dionysos Bakkhos ble feiret ved Tristeria og andre festivaler, inkludert den som markerte oppstandelsen av Sirios. Hvorfor denne perioden ble adoptert er ukjent, skjønt det kan ha reflektert en lang fermenteringsperiode i vinproduksjonen. Alle de eldste dionysiske ritualene reflekterte faser i vinproduksjonen, kun senere samkjørte athenerne og andre de bakkiske festivalene med jordbrukets sesonger.

Ruiner fra antikken i Theben.

Den første storstilte religiøse dyrkelsen av Dionysos i Hellas synes å ha skjedd i Theben en gang rundt 1500 f.Kr., rundt tusen år før de athenske mysterier. Kultisk dyrkelse av Dionysos (og hans mor Semele, en månegudinne) ble utført i de tidligste dionysiske templene (vanligvis lokalisert utenfor bymurene ved utkanten av myrer og bløtmarker). De første ritualene hadde antagelig sin opprinnelse i mykensk (førgresk) tid, men var antagelig ikke veldig forskjellige (selv i klassisk tid) til de ritualene som fortsatt skjer på de greske øyer som Kea og Tenedos. Her ble den første vinen tilbudt eller ofret til Dionysos. En okse ble ofret med en dobbeltøks og dens blod blandet med vin.

En dionysisk prosesjon, maleri av Dosso Dossi, 1500-tallet

Det er indikasjoner at ved en tid ble den som ofret den hellige oksen selv steinet til døde, skjønt dette kan ha blitt eller vært en symbolsk handling. Den mer økonomiske praksisen av geiteofringen kom til senere i ritualene. Geiten som oksen ble sett på som en manifestasjon av Dionysos, men det ble også sett på som «vinens drapsmann» ved at den spiste vindruene, noe som var ønskelig i tiden med beskjæring og kvisting, men mindre ønskelig under vekstsesongen. Drapet på geiten kunne således bli fortolket som en kombinert ofring av Dionysos og den som ofret. Geiten ble vanligvis revet i stykker slik vindruene ble det under høstingen. Andre arkaiske ritualer på de greske øyene er festivalene til Dionysos' ledsager Ariadne som inkluderte en lek med å svinge trær (sagt til å dateres til en tid da Ariadne hengte seg selv i tre). I Roma ble Bacchanalia, Bakkanal holdt i hemmelighet og i begynnelsen med kun kvinnelig deltagelse. Det var en mildere form for Tristeria og feiret i tre dager rundt 16. og 17. mars i lunden Simila i nærheten av Aventinerhøyden. Tiltredelse til ritualene ble deretter åpnet for menn, og feiringene skjedde fem ganger i denne måneden, og innvielsene kunne skje alle disse tidene.

Innenfor de offentlige ritualene var de hemmelige ritene med innvielser:

«Alt hva som var igjen til å representere den opprinnelige hensikt med ritualene, sett på som innvielsesritualene, de eksterne virkningene og praksisen til festivalene var orgier i vin og seksuell omgang: det var alle former for fyll og hver eneste seksuelle avvik, den ene som ledet over til den andre. Over alt styrte Fallos, som — i dens symbolisme à rebours — representerte en postejakulering av Bakkhus' dødstilstand, nytelsens gud, og hans gjenoppstandelse når det var forma arrecta. Av slik var sorgen og av gledene til disse mysteriene.»

Fallos synes å ha oppstått som forbindelselenke mellom de ytre og de indre ritualer. Ikke bare var den framtredende i bakkanalske karnevalene i Roma (båret av Phallophoroi først i prosesjonen), den synes også ha vært et hemmelig objekt i liknon, den hellige kurv, avslørt først etter den siste innvielse. Andre mulig innhold kan ha vært hellig frukt, blader eller brød, muligens med enteogeniske kvaliteter. En del kilder antyder at fallosen var gjort av tre fra fikentreet, men enda eldre kilder antyder at det en gang kan ha vært fallosen til den ofrete geiten. Innholdet i den hellige kurven kan ha endret seg i århundrene, men hovedtanken var at den siste fase i innvielsen involverte en avsløring av guden i en form eller annen.

Litteratur

• Merkelbach, Reinhold (1988): Die Hirten des Dionysos. Die Dionysos-Mysterien der römischen Kaiserzeit und der bukolische Roman des Longus, Stuttgart, Teubner
• Padilla, Mark William (red.) (1999): Rites of Passage in Ancient Greece: Literature, Religion, Society, Bucknell University Press
• Guen, Brigitte Le (2001): Les Associations de Technites dionysiaques à l'époque hellénistique, 2 bind, Nancy
• Aneziri, Sophia (2003): Die Vereine der Dionysischen Techniten im Kontext der hellenistischen Gesellschaft, Stuttgart
• Michael B. Cosmopoulos (ed), Greek Mysteries: the archaeology and ritual of ancient Greek secret cults (London, Routledge, 2003).
• Delneri, Francesca (2006): I culti misterici stranieri nei frammenti della commedia attica antica, Bologna, Patron Editore, Eikasmos, Studi, 13
• Casadio, Giovanni & Johnston, Patricia A. (red.) (2009): Mystic Cults in Magna Graecia, Austin, TX, University of Texas Press
• Bowden, Hugh (2010): Mystery Cults of the Ancient World, Princeton, Princeton UP

Eksterne lenker

• Kulturhistorisk museum: Dødskult i antikken

Autoritetsdata