Frederik Willem de Klerk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Frederik de Klerk
Frederik Willem de Klerk
Frederik Willem de Klerk.jpg
Frederik Willem de Klerk i 1992
Født 18. mars 1936 (79 år)
Sør-Afrika Johannesburg i Sør-Afrika
Parti Nasjonalistpartiet
Statsborger Sør-Afrika
Religion Q493489
Utmerkelse Nobels fredspris, Félix Houphouët-Boigny-fredsprisen, Fyrsten av Asturias' pris for internasjonalt samarbeid, Philadelphia Liberty Medal
Alma mater Q7234783
Sør-Afrikas president
198927. april 1994
Forgjenger Pieter Willem Botha
Etterfølger Nelson Mandela

Nobel prize medal.svg
Nobels fredspris
1993

Frederik Willem de Klerk (født 18. mars 1936 i Johannesburg i Sør-Afrika) var syvende og siste president i Sør-Afrika under apartheid-æraen. Han tjenestegjorde fra september 1989 til mai 1994, da Nelson Mandela overtok som president. Han var leder for Nasjonalistpartiet fra februar 1989 til september 1997.[1]

I løpet av de Klerks periode som president ble apartheid avskaffet i Sør-Afrika og han gikk inn i forhandlingene som førte til at alle landets borgere, inkludert den sorte majoriteten, fikk stemmerett og andre rettigheter på lik linje. Dette førte til at de Klerk ble tildelt Nobels fredspris sammen med Nelson Mandela i 1993.[1] Han ble også tildelt Félix Houphouët-Boigny-fredsprisen i 1991, Fyrsten av Asturias-prisen i 1992 og Mapungubwe-ordenen i gull i 2002.

Han var en av Mandelas visepresidenter frem til 1996, og i 1997 trakk han seg helt fra politikken.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Frederik Willem de Klerk kom fra en afrikaanstalende familie. Faren, Johannes de Klerk, var i mer enn tyve år toppolitiker for Nationalistpartiet og satt i regjeringen årene 1954-1969 på forskjellige ministerposter. I 1958 ble Frederik W. de Klerk uteksaminert fra universitetet i Potchefstroom som advokat.

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Han ble i 1969 valgt inn i parlamentet for Nasjonalistpartiet samtidig som faren ble utsett til senatens ordfører. I statsminister]] P.W. Botha]]s regjering fikk de Klerk en rekke ministerposter; pensjons- og sykdomsminister (1978), post-, telekommunikadjons-, idretts- og fritidsminister (1978-1979), mineralminister (1979-1982), miljøminister (19791980) samt energiminister (1980-1982).

Han ble så i 1982 innenriksminister oavanserte i 1984 til utdennelsesminister (poster som hans far hadde innehatt under 1960-tallet), der han i hovedsak gjorde seg kjent som konservativ forsvarerav segregadjon innen utdannelsen.

Etter at Bothas syknet hen i 1989 klarte de Klerk etter en tids uklarhet å slå ut utenriksminister Pik Botha, den stedfortredende president Chris Heunis samt finansminister Barend du Plessis og bli valgt til nasjonalistenes partileder (69 stemmer mot 61 for du Plessis).

I august tiltrådte han presidentposten etter at den 73-årige P W Botha var fratrådt. Ett av den nye regjeringens første vedtak var å utlyse nyvalg (september 1989), noe som utløste ytterligere uro i landet, idet det radikale konservative parti (KP) gikk sterkt fremover og nasjonalistene for første gangen etter 1948 ikke vant en majoritet av stemmene.

AWB-medlemmer protesterer utenfor en kirke i Pretoria mot de Klerk og reformprosessen.

President (1989-1994)[rediger | rediger kilde]

Etter å ha erklært sin troskap til partiets Verligte («opplyste») falang, der utenriksminister Botha var en forgrunnsskikkelse, lot de Klerk oppheve den unntakstilstand som var blitt innført av hans forgjenger. Han avskaffet provisorisk dødsstraff og hevet i februar 1990 forbudene mot kommunistpartiet, PAC og ANC, og løslot en rekke politiske fanger, fremst av dem ANCs forgrunnsskikkelse Nelson Mandela fra 28 års fangenskap. Proscessen utløste en urolig og voldsom periode i landets historie og ble møtt med ramaskrik fra radikale hvite innen og utenfor parlamentet, særlig fra KP respektive AWB. Beryktet ble en demonstrasjon utenfor det konservative landstedet Ventersdorp i Transvaal i 1991, der hvite opprltspolitifolk til støtte for de Klerk og reformprosessen i den tumult som oppstod drepte demonstranter fra AWB samt en forbipasserende.

I 1992 kunne de Klerk til tross for tiltagende motstand fra radikale svarta og hvite avgå med seieren da to tredjedeler av den hvite befolkningen i en folkleavstemning sa ja til forhandlinger i den hensikt å gi landet en ny grunnlov. Et attentat i 1993 av militante boernationalister under anledning av AWB-lederen Eugène Terre'Blanche rettet mot forhandlingene i Kempton Park nær Johannesburg kunne ikke forhindre en avtale om majoritetsstyre i Sør-Afrika. De første allmenne valg skulle i følge overenskommelsen avholdes i april det påfølgende år. Samme år mottok de Klerk og Mandela Nobels fredspris i Oslo.

Visepresident og pensjon[rediger | rediger kilde]

Den 27. april 1994 kunne Sør-Afrika for første gang gå til allmenne valg ved de Klerks og Mandelas forsorg. En ambisiøs valgkampanje, der Nasjonalistpartiet frakjente seg sin tidligere støtte til apartheid ledet til visse fremganger som for det meste ble tilskrevet de Klerks profil. Partiet fikk drøyt 20 % av stemmene og kunne danne en enpartiregjering i Vestre Kapprovins. I følge de på forhånd gitte regler kunne de Klerk få en post som visepresident samt et antall ministerposter i Mandelas regjering.

I 1996 valge han å gå ut av regjeringen etter interne samarbeidsproblemer. Følgende år ble Nasjonalistpartiet ommdannet til Det nye nasjonalistpartiet (NNP) og de Klerk valgte å forlate ordførerposten og politikken.

I 2001 ble hans fraskilte hustru Marike brutalt myrdet av en svart gjerningsmann i sin leilighet i Kapstaden. Mordet ble fordømt av blant annet president Thabo Mbeki og Winnie Mandela, som holdt en lovtale til Marike de Klerks minne. Gjerningsmannen, en 22-årig sikkerhetsvakt, ble arrestert to dager etter mordet og dømt til to livstider og tre års fengsel for mord.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Frederik Willem de Klerk: The Last Trek – A New Beginning. Autobiographie. St. Martin’s Press New York, New York 1998, ISBN 0-312-22310-2

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bernhard Kupfer: Lexikon der Nobelpreisträger. Patmos, Düsseldorf 2001

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b CNN Library (3. april, 2013): Frederik Willem de Klerk Fast Facts CNN, hentet 5. juni 2013


Forgjenger:
 P W Botha 
Sør-Afrikas president
Etterfølger:
 Nelson Mandela