Det internasjonale fredsbyrå

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Nobel prize medal.svg
Nobels fredspris
1910
International Peace Bureau (IPB) rådsmøte i Bern, 1899

Det internasjonale fredsbyrå (En: International Peace Bureau (IPB). Fr: Bureau international de la paix (BIP)) ble stiftet i 1891 i Bern og er et av verdens eldste fredsorganisasjoner.[1] Det internasjonale fredsbyrå ble opprettet i forbindelse med den tredje internasjonale fredskongressen som ble holdt i 1891 i Roma. Foranledningen var et forslag fra den danske pasifisten Fredrik Bajer på den andre internasjonale fredskongressen i 1890, og Bayer ble organisasjonens første president. I 1907 overtok Henri La Fontaine dette vervet.

Organisasjonen ble tildelt Nobels fredspris i 1910 for å opptre "som en kobling mellom fredssamfunnene".[2][3] I 1913 ble Henri La Fontaine også tildelt prisen "[For sitt arbeid som] sjef for Det internasjonale fredsbyrået". Fra 2012 har elleve andre Nobels fredsprisvinnere vært medlemmer av IPB.[4] I dag har IPB/BIP over 300 medlemsorganisasjoner fra flere enn 70 land.[5] Hovedkvarteret ligger i Berlin. De også har kontorer i Geneve og Barcelona. Fram til 2017 var hovedkvarteret i Genève.

Deres hovedprogrammer er Global Campaign on Military Spending (GCOMS) og Disarmament for Development, som fokuserer på kjernefysiske og konvensjonelle våpen, samt biologiske våpen, landminer og håndvåpen.

IPB/BIP har rådgivende status ved FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC) og knytter status til FNs avdeling for global kommunikasjon.

Generalforsamlingen for Det internasjonale fredsbyrået, september 1935

Global Campaign on Military Spending[rediger | rediger kilde]

Global Campaign on Military Spending (GCOMS) er en permanent, global, helkampkampanje som ble opprettet i desember 2014 av IPB for å takle det verdensomspennende spørsmålet om overdreven militærutgifter.[6]

Målet med kampanjen er å presse verdens regjeringer til å investere penger i sektorene helse, utdanning, sysselsetting og klimaendringer i stedet for militære. Det krever også en årlig, minimum tildeling av 10% fra militærbudsjettene i alle stater. Til slutt går det inn for reduksjon av våpenproduksjon og internasjonal våpenhandel.[7]

Kampanjen organiserer den globale handlingsdagen for militære utgifter (GDAMS) for å bringe offentlig, media og politisk oppmerksomhet på kostnadene ved militære utgifter og behovet for å investere i nye prioriteringer.[8]

GDAMS-aksjoner i Halifax, Canada

GCOMS ledes fra det desentraliserte Barcelona, ​​Spanias kontor for IPB i koordinering med Center Delàs of Peace Studies. Mer enn 100 organisasjoner fra 35 land har meldt seg inn i kampanjen.[9]

Aktivitet for Atomnedrustning[rediger | rediger kilde]

IPB har vært i spissen for atomnedrustningsaktiviteter siden 1945, inkludert:

For øyeblikket kampanjer IPB for å oppmuntre til signering og ratifisering av TPNW slik at den kan tre i kraft.[10]

Seán MacBride Peace Prize[rediger | rediger kilde]

Seán MacBride's fredspris ble opprettet i 1992 og deles ut av Det internasjonale fredsbyrået til personer eller organisasjoner som "har gjort enestående arbeid for fred, nedrustning og / eller menneskerettigheter." [11] Den er oppkalt etter Seán MacBride, en vinner av Nobels fredspris som var formann for IPB fra 1968–74 og president fra 1974-1985.[12][13]

Mottakere[rediger | rediger kilde]

Følgende er mottakere av Seán MacBride fredspris siden oppstarten i 1992:[13]

År Mottaker Merknader Referanser
1992 Michael D. Higgins
1993 Motarilavoa Hilda Lini Spilte en nøkkelrolle i WHOs avgjørelse om å godkjenne en forespørsel til Verdens domstol om atomvåpenes juridiske status.
1994 Mordechai Vanunu Dømt til fengsel i 18 år for å avsløre detaljer om Israels atomarsenal.
1995 Unionen av komiteene for soldatmødre i Russland Fremst blant russiske statsborgergrupper som motsetter seg krigen i Tsjetsjenia.
1996 Selim Bešlagić For "hans kamp mot nasjonalisme, etnisk rensing og intoleranse under sitt lands krig." [14]
1997 Seeds of Hope Group For å avvæpne et Hawk-fly på vei til Indonesia.
1998 John Hume For "hans bidrag til Nord-Irlands fredsprosess." [15]
1999 Barbara Gladysch For hennes "ekstraordinære og årelange forpliktelse til nedrustning og praktisk solidaritet med ofre for kriger og katastrofer." [16]
2000 1) Praful Bidwai

2) Achin Vanaik

For å være i forkant av den internasjonale kampanjen mot nuklearisering av Sør-Asia. " [17]
2001 Rosalie Bertell For "hennes livslange engasjement for fredsaken og for hennes dype bekymring for folks trivsel over hele planeten. [18]
2002 Barbara Lee For "hennes eneste stemme mot bombingen av Afghanistan." [19]
2003 Nihon Hidankyō Overlevende fra A-bombeangrepene på Hiroshima og Nagasaki i 1945. De har viet resten av livet til eliminering av atomvåpen.
2004 Geneva Initiative on the Middle East
2005 Ingen utmerkelse
2006 Mayors for Peace:

1) Tadatoshi Akiba

2) Iccho Itoh

For "prestasjonene i å vekke internasjonal offentlig etterspørsel om avskaffelse av atomvåpen og varig verdensfred." [20]
2007 Jayantha Dhanapala For "hans dedikasjon til årsaken til nedrustning og hans initiativ til å opprette den sentralasiatiske atomvåpenfrie sonen." [21]
2008 Jacqueline Cabasso For "hennes år med fremragende arbeid med frivillige organisasjoner og initiativer mot fred og avskaffelse av atomvåpen." [22]
2009 Betty Reardon For "hennes bidrag til fredsopplæring og til den bredere fredsbevegelsen." [23]
2010 Binalakshmi Nepram For "hennes ekstraordinære innsats for å fremme nedrustning og en slutt på våpenvåpen i India." [24]
2011 1) Hanaa Edwar

2) Dr. Peter Becker

1) For "hennes bidrag til fremme av demokrati og menneskerettigheter, så vel som hennes faste motstand mot vold og krig;"

2) For sitt arbeid med den tyske delen av International Association of Advocists Against Nuclear Arms (IALANA).

[25][26]
2012 1) Lina Ben Mhenni

2) Nawal El Saadawi

For å vise "stort mot og ... betydelige bidrag til det som er kjent som den arabiske våren." [27]
2013 Chelsea Manning For hennes "modige handlinger i å avsløre informasjon om USAs krigsforbrytelser." [28]
2014 Folket og regjeringen i Republikken Marshalløyene For "modig å ta de ni landene med atomvåpenbesittelse til Den internasjonale domstolen for å håndheve overholdelse av ikke-spredningstraktaten og internasjonal sedvanerett." [29]
2015 Folket og øysamfunnene i Lampedusa, Italia og Jeju-øya, Sør-Korea For å vise "et dyp engasjement for fred og sosial rettferdighet." [30]
2016 IPB Secretary-General Colin Archer For 26 år "i fred og i IPB-samfunnet." [31]
2017 1) All Okinawa Council Against Henoko New Base

2) Noam Chomsky

3) Jeremy Corbyn

1) For "dets ustanselige forpliktelse til å stenge Futemna Marine Air Base, og for sin ikke-voldelige motstand mot byggingen av en massiv ny luft-, land- og sjøbase i Henoko;"

2) For hans "utrettelige forpliktelse til fred, hans sterke kritikker mot U.S. utenrikspolitikk og hans anti-imperialisme;"

3) For hans "vedvarende og mektige politiske arbeid for nedrustning og fred."

[32]
2018 1) Association For Historical Dialogue and Research and Home for Cooperation

2) Helena Maleno

3) Douglas Roche

1) For sin "innsats og promotering av [en] kultur for fred og så vel som fredsbyggende aktiviteter;"

2) For hennes "innsats for å redde hundrevis av liv i Middelhavet, og hennes sterke engasjement for å forsvare menneskerettighetene;"

3) For hans "utrettelige innsats for å fremme internasjonal fred og nedrustning."

[33]
2019 1) Bruce Kent

2) Elayne Whyte Gómez

1) En "internasjonalt kjent fredsaktivist og en 'ekte fredshelt' som, selv på sitt 90. år, fortsatt er en aktiv kampanje og arrangør for fred og menneskerettigheter."

2) For "hennes uvurderlige bidrag til gjennomføringen av den historiske traktaten om forbud mot kjernevåpen."

[34]

Ledelse[rediger | rediger kilde]

International Peace Bureau World Congress Berlin 2016

På deres Triennial Assembly som ble holdt i London 19. oktober 2019, ble en ny gruppe IPB-tjenestemenn valgt.[35]

President[rediger | rediger kilde]

De nåværende medpresidentene er:[36]
Land Navn
Storbritannia Philip Jennings
Italia Lisa Clark

Kasserer[rediger | rediger kilde]

Den nåværende kassereren er:[37]
Land Navn
Tyskland Lucas Wirl

Visepresidenter[rediger | rediger kilde]

Visepresidentene varaer for presidenten når det er nødvendig.

De nåværende visepresidentene er:[38]
Land Navn
Spania Jordi Calvo
Filippinene Corazon Valdez Fabros
USA Joseph Gerson
Storbritannia Dave Webb

Styremedlemmer[rediger | rediger kilde]

Styremedlemmene er som følger:[39]
Land Navn
Frankrike Alain Rouy
Frankrike Arielle Denis
India Binalakshmi Nepram
Mongolia Enkhsaikhan Jargalsaikhan
Sør-Korea Jun Kyu Lee
Argentina Patricia Perez
Japan Rieko Asato-Kodama
Canada Yeshua Moser-Puangsuwan
Canada Steve Staples
Belgia Etienne De Jonghe

Ansatte[rediger | rediger kilde]

Ansatte er følgende personer:[40]
Land Navn
Tyskland Reiner Braun
Bosnia Amela Skiljan
Spania Quique Sánchez

Nobels fredspriser[rediger | rediger kilde]

IPB "Bread Tank" i Rio de Janeiro, Brasil

IPBs arbeid ble belønnet av Nobels fredspris i 1910, som også er tildelt noen av medlemmene deres:[41]

Presidenter[rediger | rediger kilde]

IPB har et medpresident-system som sikrer en kjønnsbalanse blant lederskap. Hver president kan for tiden tjene inntil to valgperioder på tre år.[35]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rainer Santi (januar 1991). «100 years of peace making» (PDF) (engelsk). Besøkt 30. juni 2020. 
  2. ^ «The Nobel Peace Prize 1910». NobelPrize.org (engelsk). Besøkt 30. juni 2020. 
  3. ^ «The Nobel Peace Prize 1910». NobelPrize.org (engelsk). Besøkt 30. juni 2020. 
  4. ^ «The Nobel Peace Prize 1910». Besøkt 28. september 2015. 
  5. ^ «IPB - Who we are | IPB - International Peace Bureau» (engelsk). Besøkt 29. juni 2020. 
  6. ^ «Who we are -». demilitarize.org (engelsk). Besøkt 30. juni 2020. 
  7. ^ «What we do -». demilitarize.org (engelsk). Besøkt 30. juni 2020. 
  8. ^ «Homepage». Delas (katalansk). Besøkt 30. juni 2020. 
  9. ^ «Who we are -». demilitarize.org (engelsk). Besøkt 30. juni 2020. 
  10. ^ «Nuclear Weapons | IPB - International Peace Bureau» (engelsk). Besøkt 30. juni 2020. 
  11. ^ «Sean MacBride Peace Prize | IPB - International Peace Bureau» (engelsk). Besøkt 30. juni 2020. 
  12. ^ Nordlinger, Jaz (2012). Peace, They Say: A History of the Nobel Peace Prize, the Most Famous and Controversial Prize in the World. New Zork: Encounter. s. 221. ISBN 97815940359821594035989 Sjekk |isbn=-verdien: length (hjelp). 
  13. ^ a b «Sean MacBride Peace Prize | IPB - International Peace Bureau» (engelsk). Besøkt 30. juni 2020. 
  14. ^ «Bosnian wins MacBride prize». The Irish Times (engelsk). Besøkt 30. juni 2020. 
  15. ^ «MacBride prize for Hume». The Irish Times (engelsk). Besøkt 30. juni 2020. 
  16. ^ «FF4/99 - Friedenspreis für Barbara Gladysch». archiv.friedenskooperative.de. Besøkt 30. juni 2020. 
  17. ^ «PRESS COMMUNIQUE». web.archive.org. 25. februar 2004. Besøkt 30. juni 2020. 
  18. ^ «CADU - CADU News 9 - Winter 2001/2002». www.cadu.org.uk. Besøkt 30. juni 2020. 
  19. ^ Irwin, Abrams (2003). Iraq War and Its Consequences, The: Thoughts of Nobel Peace Laureates and Eminent Scholars. World Scientific. s. 131. ISBN 9789814338103. 
  20. ^ «Mayors for Peace Receives Sean MacBride Peace Prize Awarded by the International Peace Bureau(IPB) │ Mayors for Peace». www.mayorsforpeace.org. Besøkt 30. juni 2020. 
  21. ^ «UNU Council chair Dhanapala wins IPB Peace Prize». archive.unu.edu. Besøkt 30. juni 2020. 
  22. ^ «Ms.Jacqueline Cabasso, the Mayors for Peace Coordinator in North America won 2008 Sean MacBride Peace Prize │ Mayors For Peace». www.mayorsforpeace.org. Besøkt 30. juni 2020. 
  23. ^ «Global Campaign for Peace Education». web.archive.org. 13. juli 2010. Besøkt 30. juni 2020. 
  24. ^ «Binalakshmi Nepram Receives Sean MacBride Peace Prize for 2010 in Oslo | Heinrich Böll Stiftung | India Office». Heinrich-Böll-Stiftung (engelsk). Besøkt 30. juni 2020. 
  25. ^ «Hanaa Edwar from the Iraqi Al-Amal association awarded the Sean MacBride Peace Prize 2011 by International Peace Bureau - Conflict & Intl. Politics - Heinrich Böll Foundation». web.archive.org. 15. august 2012. Besøkt 30. juni 2020. 
  26. ^ «Wayback Machine» (PDF). web.archive.org. 2. desember 2011. Besøkt 30. juni 2020. 
  27. ^ «International Peace Bureau to Award 2012 Sean MacBride Peace Prize to Nawal El-Sadaawi (Egypt) and Lina Ben Mhenni (Tunisia) | Afri, Action from Ireland». www.afri.ie. Besøkt 30. juni 2020. 
  28. ^ https://vowpeace.org/international-peace-bureau-awards-the-sean-macbride-peace-prize-2013-to-us-whistleblower-bradley-manning/. 
  29. ^ «MacBride Peace Prize to the Marshall Islands | Abolition 2000» (engelsk). Besøkt 30. juni 2020. 
  30. ^ http://www.ipb.org/wp-content/uploads/2017/02/SeanMacBridePrize2015.pdf
  31. ^ «IPB to award Sean MacBride Peace Prize 2016 to Colin Archer». Pressenza (engelsk). 6. november 2016. Besøkt 30. juni 2020. 
  32. ^ «Homepage». Delas (katalansk). Besøkt 30. juni 2020. 
  33. ^ http://www.ipb.org/wp-content/uploads/2018/09/Seán-MacBride-Peace-Prize-2018.pdf
  34. ^ «Sean MacBride Peace Prize | IPB - International Peace Bureau» (engelsk). Besøkt 30. juni 2020. 
  35. ^ a b «Structure | IPB - International Peace Bureau» (engelsk). Besøkt 30. juni 2020. 
  36. ^ «Structure | IPB - International Peace Bureau» (engelsk). Besøkt 30. juni 2020. 
  37. ^ «Structure | IPB - International Peace Bureau» (engelsk). Besøkt 30. juni 2020. 
  38. ^ «Structure | IPB - International Peace Bureau» (engelsk). Besøkt 30. juni 2020. 
  39. ^ «Structure | IPB - International Peace Bureau» (engelsk). Besøkt 30. juni 2020. 
  40. ^ «Structure | IPB - International Peace Bureau» (engelsk). Besøkt 30. juni 2020. 
  41. ^ web.archive.org https://web.archive.org/web/20160415031837/http://ipb.org/web/index.php?mostra=content&menu=about%20ipb&submenu=History&id_nom=Nobel+Peace+Prize+Laureates+. Besøkt 30. juni 2020.