Frédéric Passy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Frédéric Passy
Frederic Passy.jpg
Født20. mai 1822[1][2][3][4]
Paris[5]
Død12. juni 1912[1][2][3] (90 år)
Neuilly-sur-Seine[6]
Gravlagt Père Lachaise
Barn Paul Passy, Jean Passy
Utdannet ved Lycée Condorcet, Lycée Louis-le-Grand
Beskjeftigelse Samfunnsøkonom, politiker
Nasjonalitet Frankrike
Medlem av
6 oppføringer
Académie des sciences morales et politiques (1877–), Den interparlamentariske union, League of Peace and Freedom, Ligue internationale de la paix, Q20723437, Conférence Molé-Tocqueville
Utmerkelser Nobels fredspris (1901), kommandør av Æreslegionen

Nobel prize medal.svg
Nobels fredspris
1901

Frédéric Passy (født 20. mai 1822 i Paris, død 12. juni 1912 i Neuilly-sur-Seine) var en fransk økonom, politiker og humanist. Som «fredens apostel» ble han i 1901 tildelt den første Nobels fredspris sammen med Henri Dunant.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Passy ble født i Paris som sønn av Felix Passy, en veteran fra slaget ved Waterloo,[7] og Marie-Louis-Pauline Salleron. Hans onkel var Hippolyte Passy, som var minister i regjeringen til både Louis Philippe og Napoleon III .

Passy studerte juss og praktiserte i en kort periode før han aksepterte et tilbud som regnskapsfører for statsrådet (Conseil de Droit) fra 1846 til 1849. Under påvirkning fra sin onkel sluttet han i posten og returnerte til universitetet hvor han studerte økonomi.[trenger referanse]

Økonom, politiker[rediger | rediger kilde]

Passy ble i 1863 tilbudt et professorat i økonomi, men avslo å ta imot det fordi han foraktet det franske keiserdømme.[trenger referanse] Etter monarkiets fall ble han medlem av nasjonalforsamlingen, og 1881-89 av deputertkammeret, men oppnådde ikke gjenvalg i 1889.[trenger referanse] Som parlamentsmedlem var Passy opptatt av utenrikspolitikk og internasjonal fredsmekling.[trenger referanse]

Passy var liberal av anskuelse og forsøkte å fjerne alle hindre for en harmonisk varehandel.[trenger referanse] Tvister mellom arbeidsgivere og arbeidere burde avgjøres ved mekling og voldgiftsdom, men enda viktigere var at megling og voldgift måtte erstatte krig som metode for å avgjøre tvister mellom folkene.[trenger referanse] Han stiftet i 1867 den første internasjonale fredsorganisasjonen.[trenger referanse]

Han ble i 1877 medlem av Académie des Sciences Morales et Politiques, et akademi som på samme måte som Det franske akademi er en avdeling av Institut de France. Han engasjerte seg i flere politiske spørsmål, som utdanningsreformer og fred mellom Frankrike og Preussen.[trenger referanse]

Sammen med briten Randal Cremer stiftet Passy i 1889 Den interparlamentariske union, en organisasjon som opprinnelig var en medlemsorganisasjon for individuelle parlamentarikere, men som i dag har nasjonalforsamlinger som medlemmer. Organisasjonen arbeidet for fredsmekling.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Frederic Passy, biography/Frederic-Passy
  2. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb119187347
  3. ^ a b Comité des travaux historiques et scientifiques, 9. okt. 2017, Frédéric Passy, 299
  4. ^ Léonore database, 9. okt. 2017, Frédéric Passy, LH/2064/6
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, 11. des. 2014
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, 31. des. 2014
  7. ^ Clinton, Michael (høsten 2007). «Frédéric Passy: Patriotic Pacifist» (PDF). Journal of Historical Biography. 2: 33–62. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Herbert Maza: Frédéric Passy: La Fondation de l'Union Interparlamentaire (1965)
  • Mélange économique, Paris, 1857.
  • De la propriété intéllectuelle, (medforfatter), Paris, 1859.
  • Leçons d'économie politique, Montpellier, 1861.
  • La Démocratie et l'instruction, Paris, 1864.
  • Les Machines et leur influence sur le développement de l'humanité, Paris, 1866.
  • Malthus et sa doctrine, 1868.
  • Histoire du travail : leçons faites aux soirées littéraires de la Sorbonne, Paris, 1873.
  • Pour la paix, Paris, 1909. "En fredsmeglers tilbakeblikk og selvbiografi"
  • Sophismes et truismes, Paris, 1910.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]