Elihu B. Washburne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Elihu B. Washburne
Elihu B. Washburne
Født 23. september 1816
Livermore i Massachusetts
Død 23. oktober 1887 (71 år)
Chicago i Illinois
Yrke Politiker
Parti Det republikanske parti
25. utenriksminister i USA
5–16. mars 1869
President Ulysses S. Grant
Forgjenger William H. Seward
Etterfølger Hamilton Fish
USAs ambassadør til Frankrike
1869–1877
Forgjenger John Adams Dix
Etterfølger Edward F. Noyes

Elihu Benjamin Washburne (født 23. september 1816 i Livermore i Massachusetts (nåværende Maine), død 23. oktober 1887 i Chicago i Illinois) var en amerikansk politiker kjent som landets minst kortsittende utenriksminister i perioden 5–16. mars 1869 og som USAs ambassadør til Frankrike i perioden 1869 til 1877.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Washburne var en av syv brødre som var aktive i grunnleggelsen av Det republikanske partiet. Like før grunnleggelsen hadde han for øvrig vært medlem av Whig Party. Han ble en lederskikkelse innenfor den radikale republikanske fraksjonen innad i partiet, og satt som medlem av Representantenes hus fra Illinois i perioden 1853 til 1863, og en ny periode fra 1863 til 1869. Da den nyutnevnte presidenten Abraham Lincoln ankom Washington, D.C. i februar 1861 var det få fra det republikanske partiet som ville treffe han på grunn av frykt for attentater, men Washburne gikk han i møte og gjorde sitt beste i å hemmeligholde hvor Lincoln befant seg.

Han var en tilhenger av like rettigheter uavhengig av rase, og etter den amerikanske borgerkrigen talte han for at plantasjene burde deles opp for å kompensere frigitte slaver for deres lidelser. I tolv dager fra 5. til 16. mars 1869 fungerte han som landets utenriksminister under president Ulysses S. Grant, som selv i dag er den korteste embetsperioden for en amerikansk utenriksminister. Grunnen til den korte perioden var på grunn av Senatets etterforskninger mot Grant-administrasjonen på grunnlag av Grants forsøk på å utnevne kjøpmannen A.T. Stewart som finansminister, noe som gjorde at Grant så seg nødt til å rokere om på kabinettet. Washburne ble derfor hentet inn som en midlertidig løsning med felles enighet om at han ikke skulle gjøre omfattende endringer mens han satt i vervet.

Washburne ble deretter erstattet som utenriksminister av Hamilton Fish, og etter dette ble han av Grant (som en kompensasjon for sin korte periode som utenriksminister) utnevnt som USAs ambassadør til Frankrike. Som ambassadør spilte han blant annet en sentral rolle i fredsforhandlingene etter den fransk-prøyssiske krig. Washburne returnerte til USA i 1877, og hans navn ble nevnt uten at han reelt ble nominert blant eventuelle republikanske presidentkandidater både ved presidentvalget i 1880 og ved presidentvalget i 1884. Fra 1884 til 1887 var han formann for Chicago Historical Society. Washburne døde den 23. oktober 1887 i Chicago i en alder av 71 år. Hans sønn Hempstead Washburne var for øvrig ordfører i Chicago i perioden 1891 til 1893.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Washburn, Mark: A Biography of Elihu Benjamin Washburne. Congressman, Secretary of State, Envoy Extraordinary. New Jersey 2000, ISBN 0738838578 eller ISBN 1401040160

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]