Cyrus Vance

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Cyrus Vance
CyrusVanceSoS.jpg
Født 27. mars 1917
Clarksburg i Vest-Virginia
Død 12. januar 2002 (84 år)
New York City
Gravlagt Æresgravlunden i Arlington
Barn Cyrus Vance
Alma mater Yale University, Yale Law School
Yrke Advokat og politiker
Parti Demokratene
Nasjonalitet USA
Medlem av American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser Presidentens frihetsmedalje, Four Freedoms Award - Freedom Medal, Freedom Award
USAs hærminister
1962–1964
Regjering Kennedy, Johnson
Forgjenger Elvis Jacob Stahr jr.
Etterfølger Stephen Ailes
USAs utenriksminister
1977–1980
Regjering Carter
Forgjenger Henry Kissinger
Etterfølger Edmund Muskie

Cyrus Vance (født 27. mars 1917 i Clarksburg i Vest-Virginia i USA, død 12. januar 2002 i New York City) var president Jimmy Carters utenriksminister.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Vance var nevø (og senere adoptivsønn) av John W. Davis, som var kandidaten for Det demokratiske parti ved presidentvalget i 1924. Men faren var John Carl Vance II, og moren Amy Roberts Vance. Han hadde en storebror, John Carl Vance III.[1][2]

I spebarnsalder fulgte han med familien som flyttet til Bronxville, en forstad til New York City . faren pendlet til arbeidet som forsikringsagent på Manhattan .[3] Faren døde brått av lungebetennelse i 1922.[4] Etter dette flyttet moren Amy med barna for et år til Sveits, der Vance og broren lærte seg fransk ved L'Institut Sillig i Vevey.[3] John W. Davis, som da var ambassadør i London, adopterte ham.

Han ble utdannet jurist ved Yale-universitetet, hvorfra han ble uteksaminert i 1943. Så fulgte en tid i det militære, i US Navy, frem til 1946. Hans videre karriere brakte ham først til marinen, deretter til advokatpraksis i New York City før han gikk inn i politikken.

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Han var 1962 fra 1964 statssekretær for den amerikanske armé. Som stedfortredende forsvarsminister (Deputy Secretary of Defense) (1964–1967) under president Lyndon B. Johnson gikk han først inn for det amerikanske engasjement i Vietnamkrigen. Men han endret oppfatning mot slutten av 1960-årene og rådet presidenten til å trekke styrkene tilbake fra Vietnam. I 1968 wvar han delegert ved fredsforhandlinene i Paris.[5]

Under sine år i Carters regjering gjorde han sitt ytterste for å fremme avspenning. Som utenriksminister oppnådde Vance forhandlinger og handelsavtaler med Sovjetunionen. Han kom ofte på kant med Zbigniew Brzezinski, den nasjonale sikkerhetsrådgiver, som la sterkere vekt på systemenes ideologiske motsetning, og holdt det for påkrevet å gjøre hva men kunne for å destabilisere Østblokken ved å utnytte ideologiske svakheter i sovjetsystemet og nasjonalistiske tendenser i sovjetrepublikkene. Vance forsøkte ved SALT-II-avtalen med Sovjetunionen å få i gang nedrustningsskritt. Dessuten bidro han vestentlig til at president Carter bestemte seg for å returnere kanalsonen til Panama, og han bidro til Camp David-avtalen mellom Israel og Egypt.

Etter Camp David-avtalen avtok Vances innflytelse, mens Brzezinski fikk sterkere gjennomslag med sin strategi styrke dissidenter og den polske fagforeningsbevegelse Solidarność, noe som bidro til at Sovjetunionen til slutt brøt sammen. Under samtalene med Folkerepublikken Kina ble Vance marginalisert av sine egne, og de råd han gav om amerikanernes reaksjon på den iranske shah Mohammad Reza Pahlavis fall, ble ignorert. Da det etter den islamske revolusjon ble tatt til fange 52 amerikanske diplomater i Teheran, gikk han heftig inn for forhandslinger, men nådde ikke frem med det. Carter forsøkte en hemmelig militæt redningsaksjon (Operation Eagle Claw); den slo feil den 24. april 1980. Fire dager etter trådte Vance tilbake.[5]

I 1992 vendte han tilbake til politikken som FN-forhandler i Kroatia og Bosnia-Hercegovina. Han foreslo at FN overtok administrasjonen av Den serbiske republikken Krajina som hadde sete i byen Knin i Kroatia, og Jugoslavias leder Slobodan Milosevic var positiv til dette fordi han trengte de jugoslaviske hærstyrkene i Krajina til felttoget i den kommende storkrigen i Bosnia. Derimot satte lokale serbiske ledere seg sterkt til motverge mot planen, og fikk fra høsten 1993 støtte fra Arkans paramilitære styrker som bidro til å utsette en løsning inntil den kroatiske hæren inntok Krajina i august 1995.

Han ble mot slutten rammet av alzheimers sykdom.

Selvbiografi[rediger | rediger kilde]

  • Cyrus Vance (1983). Hard choices: Critical years in America's foreign policy. New York: Simon and Schuster. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Birth Record Detail: Cyrus Roberts Vance». West Virginia Vital Research Records. West Virginia Division of Culture and History. Besøkt 10. august 2015. 
  2. ^ «Birth Record Detail: John Carl III Vance». West Virginia Vital Research Records. West Virginia Division of Culture and History. Besøkt 10. august 2015. 
  3. ^ a b Mihalkanin 2004, s. 512.
  4. ^ Bell, William Gardner (1992). «"Cyrus Roberts Vance"». Secretaries of War and Secretaries of the Army: Portraits and Biographical Sketches. United States Army Center of Military History. Besøkt 22. september 2007. 
  5. ^ a b https://history.state.gov

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]