Shimon Peres

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Shimon Peres
שמעון פרס
Shimon Peres 2001-10-22.jpg
Shimon Peres i 2001
Født Szymon Perski, שמעון פרסקי
2. august 1923
Wiśniewo, Polen (nåværende Hviterussland)
Død 28. september 2016 (93 år)
Chaim Sheba, Tel HaShomer, Ramat Gan, Israel
Ektefelle Sonia Peres
Far Yitzhak Perski
Barn Tsvia Walden, Yoni Peres, Hemi Peres
Utdannet ved New York University, Harvard University, The New School for Social Research
Parti Kadima, Arbeiderpartiet, Rafi, Alliansen, Mapai
Nasjonalitet Israel
Religion jødedom
Utmerkelser Nobels fredspris, Order of the British Empire, Æreslegionen, Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden, Presidentens frihetsmedalje, kommandørridder av Order of the British Empire, Félix Houphouët-Boigny-fredsprisen, Four Freedoms Award - Freedom from Fear, Philadelphia Liberty Medal, Steiger Award, Æresdoktor ved Universitetet i Liège, Planetary Consciousness Prize, Solordenen
Israels president
15. juli 200724. juli 2014
Forgjenger Moshe Katsav
Etterfølger Reuven Rivlin

Nobel prize medal.svg
Nobels fredspris
1994

Shimon Peres (hebraisk: שמעון פרס‎; født Szymon Perski 2.august 1923, død 28. september 2016[1]), opprinnelig Szymon Perski, var en israelsk politiker og den niende president av Israel og to ganger som fungerende statsminister. Han var medlem av tolv israelske regjeringer i sin politiske karriere som strakte seg over bortimot 70 år.[2][3] Peres ble valgt til Knesset («forsamlingen») i november 1959 og, med unntak av en tre måneders pause tidlig i 2006, tjente uten avbrudd fram til 2007 da han ble president, en posisjon han hadde i ytterligere sju år. Peres var sosialdemokrat, og langvarig medlem av det israelske arbeiderpartiet Avoda. Det meste av tiden representerte han arbeiderpartiet, men gikk så over til sentrumspartiet Kadima. Da han trakk seg tilbake i 2014 var den eldste overhode i verden. Han ble betraktet som den siste forbindelse til Israels generasjon som grunnla den moderne staten Israel. [4]

Fra ung alder ble han kjent for sine talegaver, og ble valgt som protesje av David Ben Gurion, Israels grunnlegger.[5] Peres, opprinnelig Szymon Perski, innvandret fra Polen i 1934, og begynte sin politiske karriere i slutten av 1940-tallet. Han hadde flere diplomatiske og militære posisjoner under og rett etter den arabisk-israelske krig 1948. Hans første posisjon på høyere nivå i regjeringen var som assisterende generaldirektør for forsvaret i 1952 som han fikk i en alder av 28 år, og som generaldirektør fra 1953 og fram til 1959.[6] I 1956 deltok han i de historiske forhandlingene om Sèvres-protokollen, [7] og ble ved den anledningen beskrevet av den britiske statsministeren Anthony Eden som den «høyeste form for statsmannskunst».[8]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Peres ble født i småbyen Wiśniewo i en del av daværende Polen (som nå er Visjnyeva i Hviterussland). Familien snakket hebraisk, jiddisch og russisk i hjemmet,[9] og han lærte seg polsk på skolen.[10] Senere i livet lærte han seg dessuten engelsk og fransk.[11] Hans far var tømmerhandler, og hans hans mor var bibliotekar.[12]

Peres hadde en yngre bror, Gershon.[13] Han er fetter av den amerikanske skuespilleren Lauren Bacall.[14]

Til Palestina-mandatet[rediger | rediger kilde]

I 1931[15] eller 1932[16] utvandret Peres' far til Palestina og bosatte seg i Tel Aviv, dit familien fulgte ham i 1932,[17][18] 1933[19] eller 1934.[20] Shimon Peres fikk sin utdannelse ved Balfour Elementary School og High School, og Geula School of Commerce i Tel Aviv.[21] Ved 15 årsalder begynte han på landbruksskole Ben Shemen og bodde på kibbutzen Geva flere år.

Han var også en av grunnleggerne av Kibbutz Alumot.[22] I 1941 ble han valgt til sekretær i Hanoar Haoved Vehalomed, en sosialdemokratisk og sionistisk ungdomsbevegelse, og i 1944 kom han tilbake til Alumot, der han arbeidet som melkebonde, gjeter og kibbutzsekretær.[23]

Militært engasjement[rediger | rediger kilde]

I 1947 sluttet han seg til Hagana, forløperen til de israelske væpnede styrker, og ble av David Ben-Gurion tilordnet ansvaret for personal- og våpenanskaffelse.[24] Under og etter den israelske uavhengighetskrig var han leder for den israelske marine.[25]

I 1950 ble Peres sendt som leder av det israelske forsvarsministeriet til USA. Under sin tid der studerte han administrasjonsvitenskap ved Harvard University. Tilbake i Israel ble han i 1952 stedfortredende generaldirektør for forsvarsministeriet og i 1953 generaldirektør (statssekretær).[26] Han var sentral for våpenanskaffelsen for den unge israelske stat.[27] Han inngikk blant annet i 1957 en hemmelig avtale med det vesttyske forsvaret, under forsvarsminister Franz Josef Strauß, engasjerte seg for anskaffelsen av franske kampfly av typen Dassault Mirage III og en fransk kjernereaktor.[28][29]

Politiker i Israel[rediger | rediger kilde]

Han ble først valgt inn i nasjonalforsamlingen i 1959 for partiet Mapai. Fra 1959 til 1965 var han vise-forsvarsminister. Han ble tvunget til å tre tilbake på grunn av sin rolle i Lavon-skandalen, forlot deretter Mapai og ble generalsekretær for det nye partiet til Ben-Gurion, Rafi.[30] Dette nye partiet inngikk i 1968 sammen med Mapai og Achdut Ha'avodah i koalisjonspartiet Alignment (forløperen til Arbeiderpartiet).[31]

I 1969 ble han minister for innslusning av jødiske innvandrere.[32] Fra 1970 var han minister for kommunikasjon og transport, og i 1974 ble han forsvarsminister i Yitzhak Rabins første regjering. Han fortsatte i denne periode med å være utfordrer til Yitzhak Rabins lederskap og statsministerposten.

I 1977 overtok Peres posten som partiformann og uoffisiell fungerende statsminister forut for valget til Knesset etter at Rabin var tvunget til at tre tilbake på grunn av at hans kone i strid med daværende israelsk politikk hadde utenlandske bankkonti.[33] Valget ble ingen store suksess for Peres og Alignment tapte valget til Likud og Menachem Begin.[34]

Peres var Israels åttende statsminister i 1984–86, og ble igjen statsminister i perioden 1995–96, etter mordet på Yitzhak Rabin.[35] Han mottok Nobels fredspris i 1994 (sammen med Yitzhak Rabin og Yasir Arafat).[36]

Peres var også presidentkandidat i 2000, men tapte da for Moshe Katsav.[37]

Shimon Peres ble visestatsminister og utenriksminister i januar 2005, i en koalisjonsregjering ledet av Ariel Sharon. Han var også minister for utvikling av Negev og Galilea.[38]

Peres ble i 2007 nominert av Kadima som presidentkandidat, etter at Moshe Katsav ble tiltalt for en rekke seksuelle overgrep. Han ble 13. juni 2007 valgt til president av Knesset. 15. juli 2007 ble han innsatt som president.

Peres ble i 2012 tildelt den amerikanske Presidentens frihetsmedalje.[39]

Bibliografi (kun engelske)[rediger | rediger kilde]

  • The Next Step (1965)
  • David's Sling (1970)
  • And Now Tomorrow (1978)
  • From These Men: seven founders of the State of Israel (1979)
  • Entebbe Diary (1991)
  • The New Middle East (1993
  • Battling for Peace: A Memoir (1995)
  • For the Future of Israel (1998)
  • The Imaginary Voyage: With Theodor Herzl in Israel (1999)
  • Ben Gurion: A Political Life (2011

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Shimon Peres (93) er død», Dagbladet 28. september 2016.
  2. ^ «Israeli politician Shimon Peres dies at 93», Washington Post, 18. september 2016
  3. ^ Barkat, Amiram (14. juni 2007): «Presidency rounds off 66-year career», Haaretz
  4. ^ Graham, David A (27. september 2016): «Shimon Peres: The Last Link to Israel's Founding Fathers», The Atlantic
  5. ^ Morris, Benny (26. juli 2010): «Making History», Tabletmag
  6. ^ Frangsmyr, Tore, red. (1995): «Shimon Peres, The Nobel Peace Prize 1994», The Nobel Foundation.
  7. ^ Hercombe, Peter; Hamelin, Arnaud (2006): «Affaire de Suez, Le Pacte Secret», France 5/Sunset Presse/Transparence
  8. ^ Wilby, Peter (2006): Eden, Haus Publishing
  9. ^ «Shimon Peres Interview -- Academy of Achievement». www.achievement.org. 
  10. ^ «Famous People in Israel – Israeli Leaders – Shimon Peres» (en-US). 29. august 2010. 
  11. ^ Berger, Marilyn (27. september 2016). «Shimon Peres of Israel Dies at 93; Built Up Defense and Sought Peace». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 29. september 2016. 
  12. ^ «Shimon Peres: founder of Israel shaped by the Holocaust» (en-AU). 28. september 2016. 
  13. ^ Cashman, Greer Fay (9. juni 2011): «President’s younger brother Gershon Peres dies at age 85», The Jerusalem Post
  14. ^ Joffe, Lawrence. «Shimon Peres obituary». The Guardian (en-GB). ISSN 0261-3077. Besøkt 29. september 2016. 
  15. ^ «"Sheba": there is a slight improvement in the condition of Shimon Peres». en.israel-today.ru. Besøkt 29. september 2016. 
  16. ^ «My Friend, President Shimon Peres». Besøkt 29. september 2016. 
  17. ^ «"Sheba": there is a slight improvement in the condition of Shimon Peres». en.israel-today.ru. Besøkt 29. september 2016. 
  18. ^ CNN, Oren Liebermann. «Shimon Peres: Israel's warrior for peace dies». CNN. Besøkt 29. september 2016. 
  19. ^ «"Sheba": there is a slight improvement in the condition of Shimon Peres». en.israel-today.ru. Besøkt 29. september 2016. 
  20. ^ «Obituary: Shimon Peres, Israeli founding father». BBC News (en-GB). 28. september 2016. 
  21. ^ «Shimon Peres, Israeli statesman – obituary». Besøkt 29. september 2016. 
  22. ^ «The life of Shimon Peres, in photos». Washington Post. Besøkt 29. september 2016. 
  23. ^ «President Shimon Peres - Seventy years of public service». president.gov.il. Besøkt 29. september 2016. 
  24. ^ Reich, Bernard; Goldberg, David H. (30. august 2016). Historical Dictionary of Israel (engelsk). Rowman & Littlefield. ISBN 9781442271852. 
  25. ^ Graham, David A. «Shimon Peres: The Last Link to Israel's Founding Fathers» (en-US). Besøkt 29. september 2016. 
  26. ^ «Shimon Peres - Biographical». www.nobelprize.org. Besøkt 29. september 2016. 
  27. ^ Times, Los Angeles. «Shimon Peres, Israeli leader instrumental in peace process, dies at 93». latimes.com. Besøkt 29. september 2016. 
  28. ^ «A back-dated deal with a toppled French PM: How Peres secured Israel’s nuclear deterrent». Besøkt 29. september 2016. 
  29. ^ «Peres biography: Israel, France had secret pact to produce nuclear weapons». haaretz.com. Besøkt 29. september 2016. 
  30. ^ Shalom, Zaky (27. september 2006). Ben-Gurion's Political Struggles, 1963-1967: A Lion in Winter (engelsk). Routledge. ISBN 9781135766597. 
  31. ^ Horowitz, Dan; Lissak, Moshe (1. februar 2012). Trouble in Utopia: The Overburdened Polity of Israel (engelsk). SUNY Press. ISBN 9781438407081. 
  32. ^ «'A light has gone out': Obama pays tribute to Peres, who dies at 93». Besøkt 29. september 2016. 
  33. ^ «Toledo Blade - Google News Archive Search». news.google.com. Besøkt 29. september 2016. 
  34. ^ «Shimon Peres, last of Israel’s founders, dies». Jewish Telegraphic Agency. 28. september 2016. Besøkt 29. september 2016. 
  35. ^ «Shimon Peres». Israels UD. Besøkt 29. september 2016. 
  36. ^ «Shimon Peres - Facts». www.nobelprize.org. Besøkt 29. september 2016. 
  37. ^ «Reality check: The accomplishments of President Peres». Besøkt 29. september 2016. 
  38. ^ «Peres to be Appointed Minister of Negev, Galilee, and Regional Development - News Briefs -». www.israelnationalnews.com. Besøkt 29. september 2016. 
  39. ^ «Obama honours 13 with Medal of Freedom at White House», BBC News, 30. mai 2012.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]