Martin Heinrich Klaproth

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Martin Heinrich Klaproht

Martin Heinrich Klaproth (født 1. desember 1743 i Wernigerode i Tyskland, død 1. januar 1817 i Berlin) var en tysk kjemiker.

Klaproth var den første til å oppdage grunnstoffene uran og zirkonium.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Martin Heinrich Klaproth var sønn av en fattig skredder i Wernigerode.[1]

Etter å ha gått på byskolen i Wernigerode arbeidet Klaproth i seks  år i Ratsapotheke i Quedlinburg. Mellom 1766 og 1771 var han assistent ved forskjellige apoteker i Hannover (Hofapotheke), Berlin (Mohrenapotheke) og Danzig (Ratsapotheke). Under oppholdset i Berlin utydannet han seg videre under kjemikerne Johann Heinrich Pott og Andreas Sigismund Marggraf.

I 1771 vendte han tilbake fra Danzig til Berlin og arbeidet ved apoteket «Zum weißen Schwan» i Berlin, hos kjemikeren Valentin Rose den yngre. Etter dennes død overtok Klaproth apoteket. Han fikk sin vitenskapelige formasjon av Roses begge sønner, den senere som kjemiker og analytiker kjente Heinrich Rose og geologen Gustav Rose.

Vitenskapelig karriere[rediger | rediger kilde]

Klaproth var en av sin tids mest fremstående kjemikere, og den første som i Tyskland tok i bruk Antoine Laurent de Lavoisiers system. Han foreslo i 1792 for Berlins akademi å underkaste forsøkene om forbrenning og oksydering en granskning, som, så bekreftet Lavoisiers teori. Klaproth var hovedsakelig mineralanalytiker, og den første som uforfalsket offentliggjorde sine analyser som de hadde falt ut, og ikke mer eller mindre endret etter egen vurdering og smak, som det tidligere var vanlig.

Han undersøkte flere hundre mineraler kvantitativt og oppdaget dermed grunnstoffene uran (1789), zirkonium (samme år) og cerium (1803, samtidig med og uavhengig av Berzelius og Hisinger).

Han isolerte også ett nytt oksid fra en ungarsk prøve i 1795 og fant rutile (titandioksid), men påpekte at det inngående grunnstoffet ikke var nytt. William Gregor hadde allerede i 1791 identifisert titan i ilmenitt (jerntitanoksid) og ansees å være oppdageren. Klaproths navneforslag på det nye stoffet var imidlertid det som ble mest anvendt i ettertid, navnet på kjempene som var jordens første sønner.

Ved opprettelsen av universitetet i Berlin ble Klaproth professor i kjemi der i 1810.

Blant Klaproths undersøkelser inntar de over meteorsteinene og honningsteinen en fremtredende plass. Hans mange i samtidiens tidskrifter spredte avhandlinger ble samlet til ett arbeide i Beiträge zur chemischen kenntniss der Mineralkörper (1795-1810), hvortil slutter eig det 1815 i publiserte arbeidet Chemische Abhandlungen gemischten Inhalts.

Skrifter[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hans-Werner Schütt: Martin Heinrich Klapproth als Archäometer, Chemie in unserer Zeit, 23. Jahrgang, 1989, Nr. 2, S. 50 ff.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Martin Heinrich Klaproth – bilder, video eller lyd