Sosialistisk Venstreparti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Sv)
Gå til: navigasjon, søk
Sosialistisk Venstreparti
Hill&KnowltonOslo.jpg
Motto «Ulike mennesker, like muligheter»
Erklært ideologi Sosialisme, demokratisk sosialisme[a]
Politisk posisjon Venstresiden
Grunnlagt 16. mars 1975
Leder Audun Lysbakken (2012)
Ungdomsorg. Sosialistisk Ungdom
Hovedkontor Oslo
Nettsted Nettsted
Medlemstall 9 422 (2010)[1]
Representanter:
Ordførere
3 / 428
(2011)
Kommune
362 / 10 781
(2011)
Fylke
30 / 728
(2011)
Storting
7 / 169
(2013)

a^ Som definert av partiet selv, se Prinsipprogram for Sosialistisk Venstreparti (2011)

Sosialistisk Venstreparti (SV) er et norsk politisk parti som ifølge sitt arbeidsprogram definerer seg som «et sosialistisk parti, et miljøparti, et fredsparti og et antirasistisk parti».[2] SVs ungdomsorganisasjon er Sosialistisk Ungdom (SU).

Partiet ble stiftet i 1975, men har røtter i Sosialistisk Folkeparti (SF), som ble etablert i 1961, og i valgsamarbeidet Sosialistisk Valgforbund (1973–1975), som i tillegg til SF omfattet NKP og en liten gruppe venstreutbrytere fra Arbeiderpartiet. Bakgrunnen for at SF og senere SV ble etablert var misnøye med Arbeiderpartiets vestlig-orienterte utenrikspolitikk under den kalde krigen. Fra 1960- til 1980-tallet stod utenrikspolitikken, spesielt arbeidet for vennskapelige forbindelser med østblokken og opposisjon mot Norges NATO-medlemskap, sentralt i SFs og SVs politikk. Under Erik Solheims og Kristin Halvorsens ledelse, siden 1987, har partiet utviklet seg i en reformatorisk retning med større vekt på innenrikspolitiske saker. Partiet var nær ved å splittes i 1999, da partiledelsen og stortingsgruppen støttet NATOs krig mot Jugoslavia. Fra 2005 til 2013 var partiet juniorpartner i en regjering ledet av Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg.

I stortingsvalget 2013 fikk partiet 4,1% oppslutning[3] og partiets stortingsgruppe består av 7 representanter. Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 fikk partiet henholdsvis 4,1 og 4,3 % oppslutning, og ordfører i tre kommuner: Gamvik, Tynset og Vinje. Audun Lysbakken er partileder og parlamentarisk leder.[4] I det politiske landskapet står partiet til venstre for Arbeiderpartiet, men ikke så langt til venstre som Rødt og NKP.

Politisk plattform[rediger | rediger kilde]

Erik Solheim på SVs landsmøte i 2009

SV definerer seg som et sosialistisk, feministisk og antirasistisk miljø- og fredsparti. Partiet er tilhenger av radikal omfordeling, tiltak mot klimaendringer, likestilling mellom kjønnene, nedrustning og antirasisme. Partiet er motstander av oljeboring i Lofoten og Vesterålen, privatisering og konkurranseutsetting, NATO, EU og EØS. I regjering har partiet prioritert arbeidet med barnehagereformen.[5]

Det er ventet at partiet vil vedta nytt prinsipprogram på landsmøtet 2011.[6][trenger oppdatering] Ifølge det eksisterende prinsipprogrammet ønsker SV å skape «et sosialistisk samfunn bygget på andre interesser og verdier og andre behov enn de kapitalismen fremmer».[7] For å oppnå dette ønsker partiet sterkere offentlig styring av økonomien.

I prinsipprogrammet beskrives fem hovedmål for partiets politikk:

  • «En bærekraftig utvikling»
  • «En rettferdig verdensorden»
  • «En fredelig verden»
  • «Solidaritet og fellesskap»
  • «Økonomisk demokrati»

Historie[rediger | rediger kilde]

SVs forhistorie startet for en stor del i Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiets historie inneholder en rekke ideologiske splittelser, blant annet i kjølvannet av den russiske revolusjon. Internasjonale spørsmål, slik som forholdet til Sovjetunionen, og verdispørsmål, slik som partiets rolle i forhold til det individuelle partimedlem, var sentrale konfliktsaker. Etter andre verdenskrig ble Norge medlem av NATO-alliansen og inngikk i den USA-allierte vestblokken, som stod i motsetning til den Sovjet-allierte østblokken. NATO-medlemskapet aksentuerte de utenrikspolitiske konfliktene i Arbeiderpartiet, og fra kretsen rundt tidsskriftet Orientering sprang en opposisjon mot Arbeiderpartiledelsens orientering i retning av USA. Denne grupperingen lanserte det de kalte «det tredje standpunkt»: Et ønske om mest mulig uavhengighet fra både USA og Sovjetunionen. I 1961 ble denne grupperingen ekskludert fra Arbeiderpartiet. Ettersom denne grupperingen anså Norges Kommunistiske Parti (NKP) for å være for Moskva-orientert, ga eksklusjonen startskuddet til etableringen av Sosialistisk Folkeparti (SF).[8][9][10][11]

SF etablerte seg som en radikal utenrikspolitisk opposisjon til Vietnamkrigen, USA og NATO, og ble også samlingspunkt for politisk opposisjon til venstre for Arbeiderpartiet. Partiets to stortingsrepresentanter etter stortingsvalget i 1961, med Finn Gustavsen i spissen, valgte å stemme sammen med de borgerlige partiene i Kings Bay-saken, og felte dermed Einar Gerhardsen som statsminister. I andre spørsmål sto partiet for en radikal, sosialistisk politikk.[12][9][13][14]

Torild Skard var en av de 16 stortingsrepresentantene som ble valgt inn for daværende Sosialistisk Valgforbund i 1973, og ble Norges første kvinnelige lagtingspresident

EF-striden fra 1970-72 skapte turbulens i det norske politiske systemet. Dette ga som resultat at Sosialistisk Valgforbund, bestående av SF, NKP, Demokratiske Sosialister (AIK) og flere uavhengige sosialister ved stortingsvalget i 1973 gjorde et godt valg, og fikk 16 mandater. Forsøket på å omdanne denne valgalliansen til et permanent parti endte med at flertallet i NKP ved samlingskongressen i Trondheim i 1975 gikk imot å nedlegge sitt eget parti, mens mindretallet i NKP med partileder Reidar T. Larsen i spissen valgte å gå inn i SV sammen med SF, AIK (Arbeiderpartiets nei-side) og uavhengige sosialister. AIKs leder Berit Ås ble ved partidannelsen valgt til SVs første partileder. Avisen Orientering gikk inn i Ny Tid fra samme tid, og begge avisene var heleid av henholdsvis SF og SV, fram til Ny Tid ble solgt til forlaget Damm i 2006. SVs medlemsavis i dag heter Venstre OM.[15][9][16][17]

Berit Ås, SVs første partileder

Gjennom 1970- og 80-tallet markerte partiet seg innen kvinnesak, fred, motstand mot atomvåpen og miljø. Partiets oppslutning ved stortingsvalgene svingte, med valget i 1989 som neste høydepunkt, etter 1973. I 1985 ble «Del godene» for første gang brukt som slagord i valgkampen. Det var jappetid og for SV var det viktig å bekjempe arbeidsledighet og økonomiske forskjeller. Fram mot folkeavstemningen om EU i 1994 sto SV sentralt i motstanden mot norsk medlemskap i EU.[18][19][20]

Mot slutten av 90-tallet tok SV i bruk slagordet «Barn og unge først». SV gjorde svært gode valg i 2001 og 2003 (12,5 og 13 %), og partileder Kristin Halvorsens popularitet økte. Valget i 2005 ble historisk, ved at SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet dannet en rødgrønn flertallsregjering, til tross at SV gikk kraftig tilbake i valget.[21][22]

Forholdet til østblokken[rediger | rediger kilde]

Sosialistisk Venstrepartis forløper, Sosialistisk Folkeparti (SF), ble dannet på grunn av Arbeiderpartiets utenrikspolitikk som innebar at Norge ble en del av Vestblokken. SF arbeidet å fremme vennskap med Østblokken og mange medlemmer var involvert i organisasjoner som Sambandet Norge-Folkedemokratiene. Overvåkingspolitiet oppfattet SF som en de facto videreføring av Norges Kommunistiske Parti, og Overvåkingspolitiet hadde mistanke om at SF ble brukt som et redskap for Sovjetunionen. Frem til 1964 ble det derfor opprettet politisak på alle SFs kandidater, dvs. registrering i Overvåkingspolitiets register over politiske ekstremister, og det ble fortsatt opprettet slike observasjonssaker frem til 1970-tallet.[23]

Ved stiftelsen av SV i 1975 het det i programmet at «arbeidarrørsla må bryta med klassesamarbeidet og setja strevet for å utvikla og kjempe fram revolusjonære reformer». Partiet erklærte at det ville kjempe for marxismen. I et studiehefte gitt ut av partiet heter det: «SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger i vurderingen av sosialistiske land».[24] Under arbeidet med stiftelsen av SV arbeidet NKP og flere partiløse for å erklære SV som et revolusjonært klassekampparti og avvise parlamentarismen som utgangspunkt for å skape et sosialistisk samfunn. I partiets utenrikspolitiske program formulert i 1977 het det at partiet arbeidet for «full avvæpning av militærmakta i Norge» og «norsk utmelding av NATO». Overvåkningspolitiet foretok tildels registreringer av hvem som hadde tillitsverv i SV på 1970-tallet.[25]

I tiden etter den kalde krigen har det versert flere debatter om norsk venstresides forhold til de autoritære og totalitære kommunistiske regimene i øst. Mens det ser ut til å være nær konsensus om at AKP (ml) ga ukritisk støtte til venstreekstreme diktaturer, er det fortsatt uenighet om hvordan SVs arbeid under den kalde krigen skal vurderes. I en studie gjort av Kåre Dahl Martinsen og Pål Veiden om SVs forhold til østblokken, publisert i Arbeiderhistorie (Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek 2007), pekes det på hvordan Berit Ås, SVs første leder, beskrev Sovjetunionen som «en fredspioner» i 1977.[26] Historikeren Einar Kr. Steffenak har hevdet at AKP (ml)s støtte til venstreekstreme diktaturer og den påfølgende kritikk av denne, har skygget for det faktum at også SV har støttet eller latt være å kritisere sosialistiske diktaturer.[27] SVs nåværende nestleder, Bård Vegar Solhjell, er enig i denne kritikken, samtidig som han har anført at debatten etter hans syn bør ta et generelt oppgjør med både høyre- og venstresidens forsømmelser under den kalde krigen.[28]

Jugoslavia-krigen[rediger | rediger kilde]

I 1999 var partiet nær ved å splittes i forbindelse med partiledelsens og Stortingsgruppas støtte til NATOs krig mot Jugoslavia (Kosovokrigen), og blant andre den tidligere stortingsrepresentanten Reidar T. Larsen forlot partiet i forbindelse med denne saken. Debatten i SV hadde sine paralleller i flere andre europeiske venstrepartier. Samtidig markerte standpunktet partiet endte opp med på Jugoslaviakrigen et skifte i partiets utenrikspolitikk, gjennom en støtte til NATO som partiet ble dannet for å bekjempe, og til norsk offisiell utenrikspolitikk.

Deltagelse i Regjeringen Jens Stoltenberg II[rediger | rediger kilde]

I forkant av stortingsvalget i 2005 inngikk partiet en avtale om regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet, under ledelse av Jens Stoltenberg. Valget ble en skuffelse for SV, som endte opp med en oppslutning på 8,8 %, tilbake fra 12,5 % ved forrige stortingsvalg. Likevel fikk Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet til sammen et knapt flertall og kunne danne regjering (Jens Stoltenbergs andre regjering). I regjering har bl.a. deltagelsen i krigen i Afghanistan vært en vanskelig sak for partiet, som har møtt partiintern kritikk.

Ved Stortingsvalget i 2009 fikk partiet 6,2 % av stemmene og 11 mandater på Stortinget, en ytterligere tilbakegang fra 2005 og mer enn en halvering siden 2001. Til tross for tilbakegangen fikk regjeringspartiene til sammen et knapt flertall og kunne fortsette i regjering.

Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 gjorde SV sitt dårligste valg noensinne med et resultat på 4,1 og 4,3 %, og Kristin Halvorsen varslet samme dag at hun ville trekke seg som partileder ved det kommende landsmøtet. Audun Lysbakken, Bård Vegar Solhjell og Heikki Holmås lanserte sine kandidaturer til å bli ny partileder, men Solhjell trakk seg raskt. 5. mars 2012 måtte Lysbakken forlate regjeringen etter den såkalte Lysbakken-saken, hvor han hadde bevilget penger til en organisasjon hvor han satt i styret i strid med habilitetsreglene. Lysbakken ble imidlertid valgt som partileder på landsmøtet noen uker senere, og leder partiet fra sin plass på Stortinget. I forbindelse med lederkandidaturet uttalte han samtidig at han ikke lenger var revolusjonær og marxist.

Ved Stortingsvalget 2013 oppnådde SV 4,1 %, og var nær ved å falle under sperregrensa for utjevningsmandater. Tilbakegang for regjeringspartnerne Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjorde at de rødgrønne ikke klarte å fornye stortingsflertallet, og SV fortsetter derfor i opposisjon etter det dårligste stortingsresultatet i partiets historie.

Sosialistisk Venstrepartis ledere[rediger | rediger kilde]

Audun Lysbakken er dagens leder.

Sosialistisk Venstrepartis parlamentariske ledere[rediger | rediger kilde]

For perioden 1975–1977, se Sosialistisk Valgforbund.

Sosialistisk Venstrepartis partisekretærer[rediger | rediger kilde]

Valghistorikk[rediger | rediger kilde]

Oppslutningen til SV i de ulike fylkene ved stortingsvalget 2009
Valgår Valgtype Stemmer Representanter
1973 Storting 11,2 % 16 repr.
1975 Kommune 5,5 %  
1975 Fylke 5,7 %  
1977 Storting 4,2 % 2 repr.
1979 Kommune 4,1 %  
1979 Fylke 4,4 %  
1981 Storting 4,9 % 4 repr.
1983 Kommune 5,1 %  
1983 Fylke 5,3 %  
1985 Storting 5,5 % 6 repr.
1987 Kommune 5,5 %  
1987 Fylke 5,7 %  
1989 Storting 10,1 % 17 repr.
1991 Kommune 11,6 %  
1991 Fylke 12,2 %  
1993 Storting 7,9 % 13 repr.
1995 Kommune 6,0 %  
1995 Fylke 6,1 %  
1997 Storting 6,0 % 9 repr.
1999 Kommune 7,8 %  
1999 Fylke 8,5 %  
2001 Storting 12,5 % 23 repr.
2003 Kommune 12,4 %  
2003 Fylke 13,0 %  
2005 Storting 8,8 % 15 repr.
2007 Kommune 6,2 %  
2007 Fylke 6,5 %  
2009 Storting 6,2 % 11 repr.
2011 Kommune 4,1 %  
2011 Fylke 4,3 %  
2013 Storting 4,1 % 7 repr.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Frank Rossavik SV fra Kings Bay til Kongens bord (SVs historie fra 1961 til 2011) Spartacus 2011 ISBN 9788243004955
  • Derek W. Urwin The Norwegian Party System from the 1880s to the 1990s i Strøm, Kaare og Lars Svåsand (red.): Challenges to Political Parties. The Case of Norway. Ann Arbor: University of Michigan Press 1997 ISBN 0-472-10680-5
  • Bernt O. Aardal og Henry Valen The Storting Elections of 1989 and 1993: Norwegian Politics in Perspective i Strøm, Kaare og Lars Svåsand (red.): Challenges to Political Parties. The Case of Norway. Ann Arbor: University of Michigan Press 1997 ISBN 0-472-10680-5

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sosialistisk Venstreparti - Landstyrets beretning 2011 (side 18)
  2. ^ http://sv.no/Politikken/Arbeidsprogram/Program-09-13-bokmal/Innledning-Mer-forandring!
  3. ^ http://www.valgresultat.no/bs5.html
  4. ^ http://stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Partiene/Sosialistisk-Venstreparti/
  5. ^ http://sv.no/Politikken/Arbeidsprogram/Program-09-13-bokmal/Innledning-Mer-forandring!
  6. ^ http://sv.no/Partiet/Partiets-organer/Prinsipprogramkomiteen/Endringsforslag-til-prinsipprogrammet
  7. ^ http://www.sv.no/Politikken/Prinsipprogram/Kap.-2-Vare-visjoner
  8. ^ http://sv.no/Partiet/SVs-historie
  9. ^ a b c Urwin 1997
  10. ^ http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/svs-historie-2577857.html
  11. ^ http://www.nsd.uib.no/polsys/index.cfm?urlname=parti&lan=&MenuItem=N1_3&ChildItem=&State=collapse&UttakNr=96
  12. ^ http://sv.no/Partiet/SVs-historie
  13. ^ http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/svs-historie-2577857.html
  14. ^ http://www.nsd.uib.no/polsys/index.cfm?urlname=parti&lan=&MenuItem=N1_3&ChildItem=&State=collapse&UttakNr=96
  15. ^ http://sv.no/Partiet/SVs-historie
  16. ^ http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/svs-historie-2577857.html
  17. ^ http://www.nsd.uib.no/polsys/index.cfm?urlname=parti&lan=&MenuItem=N1_3&ChildItem=&State=collapse&UttakNr=96
  18. ^ http://sv.no/Partiet/SVs-historie
  19. ^ Aardal og Valen 1997
  20. ^ http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/svs-historie-2577857.html
  21. ^ http://sv.no/Partiet/SVs-historie
  22. ^ http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/svs-historie-2577857.html
  23. ^ Lund-rapporten, kap. 8.4.7 om Sosialistisk Venstreparti, samt andre kapitler
  24. ^ http://www.nytid.no/arkiv/artikler/20071207/sv_og_regimene_i_ost/
  25. ^ Lund-rapporten, kap. 8.4.7 om Sosialistisk Venstreparti
  26. ^ http://www.nytid.no/arkiv/artikler/20071207/sv_og_regimene_i_ost
  27. ^ http://www.dagbladet.no/kultur/2006/01/15/454818.html
  28. ^ http://www.dagbladet.no/2011/01/25/kultur/debatt/kronikk/demokrati/15175513/