Theodor Busse

Theodor Busse
	Theodor Busse til høyre i bildet under en diskusjon i hovedkvarteret til Heresgruppe Weichsel.
Født	15. des. 1897; Frankfurt (Oder)
Død	21. okt. 1986 (88 år); Wallerstein
Beskjeftigelse	Militært personell, skribent, offiser, soldat
Nasjonalitet	Tyskland
Utmerkelser	9 oppføringer Jernkorsets ridderkors; Det tyske kors i gull; Stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1966); Mikael den tapres orden; Hausorden von Hohenzollern; Tilleggsspenne til jernkorset; Æreskorset; Wehrmacht tjenestemedalje; Østfrontmedaljen
	Theodor Busse på Commons

Theodor Busse (født 15. desember 1897, død 21. oktober 1986) var en tysk offiser, som deltok i første og andre verdenskrig. Busse ble født i Frankfurt (Oder) og begynte i den den tyske hæren som kadett i 1915. Ved slutten av 2. verdenskrig var han General der Infanterie.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Han ble forfremmet til offiser i februar 1917. På grunn av sin krigsinnsats ble han tildelt Ridderkorset med sverd av Königlicher Hausorden von Hohenzollern. Etter våpenhvilen i 1918 gikk han inn i det 100 000 mann sterke Reichswehr, hvor han steg i gradene.

Busse ble tatt opp som stabsoffiserelev i 1939 og deltok i et opplæringsprogram som ble antatt av Sjefen for Generalstaben i august samme år. Mellom 1940 og 1942 tjenestegjorde han som operasjonssjef hos general, senere feltmarskalk, Erich von Manstein i den tyske 11. armé på Østfronten. Han fortsatte i Mansteins stab som operasjonssjef for Armégruppe Don fra 1942 til 1943. Fra 1943 til 1944 var han stabssjef i Armégruppe Syd. Begge armégruppene kjempet på Østfronten.

Mens han tjenestegjorde i Armégruppe Syd, ble han tildelt Ridderkorset 30. januar 1944. Han tilbrakte en kort tid i førerreserven og ble så utnevnt til sjef for 121. Infanteridivisjon. I 1944 var han sjef for 1. korps.

I de siste fem månedene av krigen var Busse sjef for 9. armé, som da var en del av Armégruppe Vistula. Etter hvert som sovjetrusserne fortsatte sin framrykking inn i Tyskland, var han med på slaget om Berlin, slaget om Seelowhøydene og senere i slaget ved Halbe.

Busse overtok kommandoen over 9. armé 21. januar 1945, men hans stilling som armésjef ble aldri offisielt bekreftet. Sjefer for styrker av arméstørrelse og større gikk inn i en slags prøveperiode, og normalt fikk de ikke offisielt tildelt stillingen før ca. 6 måneder etter de tiltrådte. Tyskland kapitulerte uten vilkår før Busses prøvetid utløp.^[4] Etter slaget om Seelowhøydene ble Busses 9. armé presset inn i Spreewald i området rundt byen Halbe. Med en styrke på om lag 100 000 mann forsøkte han derfra å ta seg vestover for å møte general Walther Wenck og hans 12. armé.

Forsøket på å frigjøre Berlin[rediger | rediger kilde]

Den 22. april 1945 ble Busse og 9. armé en del av en dårlig planlagt og desperat plan, som generalene Wilhelm Keitel og Alfred Jodl presenterte for Adolf Hitler. De foreslo at de gjenværende tyske styrkene rundt Berlin skulle angripe i flankene på de sovjetrussiske styrkene som var i ferd med å omringe byen, og avskjære forsyningslinjene deres.

Lyktes dette forsøket, ville det tyske angrepet frigjøre Berlin og tvinge de sovjetrussiske styrkene tilbake. Hitler bifalt planen. General Walther Wenck, som med 12. armé sto ved Elben og Mulde, ble beordret til å etterlate en svak sikringsstyrke, som skulle drive oppholdende strid mot de amerikanske styrkene. Hovedstyrken skulle angripe nordøstover for å unnsette Berlin. Samtidig skulle Theodor Busse med 9. armé angripe mot vest, slik at 9. armé etter hvert kunne slutte seg sammen med Wencks 12. armé og bryte den sovjetrussiske ringen om Berlin. Begge armeene skulle så sammen angripe mot Potsdam og Berlin. Wenks første mål var autobahn mellom Berlin og Dresden ved Ferch, ikke langt fra Potsdam.

I planen inngikk også et angrep fra områdene nordvest for Berlin. Det XLI. Panzerkorps ledet av den svært pålitelige general Rudolf Holtse, en gammel regimentskamerat av Keitel, skulle trekkes tilbake fra stillingene sine ved Elben og deretter gå til motangrep på aksen Spandau – Oranienburg. For å styrke Holtse skulle general Felix Steiner avgi 25. pansergrenaderdivisjon og 7. panserdivisjon.

Wencks 12. armé snudde helt om og angrep østover. Angrepet kom helt overraskende på sovjetrusserne som var i ferd med å omringe Berlin. I begynnelsen hadde tyskerne god fremgang, men ble så stoppet av sovjetrussiske styrker rett utenfor Potsdam.

Verken Busse med 9. armé eller Holtse med XLI. Panzerkorps hadde nevneverdig fremgang. Mot slutten av dagen den 27. april 1945 hadde de sovjetrussiske styrkene fullført omringningen, og styrkene inne i den tyske hovedstaden var fullstendig avskåret fra resten av Tyskland.

Sent om kvelden 29. april kontaktet general Hans Krebs general Jodl på radio og forlangte svar på følgende:

Hvor er Wencks fremre styrker?
Anser han å ville angripe?
Hva er posisjonen til 9. armé?
Hvor vil 9. arme bryte gjennom?
Hva gjør general Holtse?

Tidlig på morgenen 30. april svarte Jodl til Krebs:

Wencks styrker stoppet sør for Schwielowsjøen.
12. armé ikke i stand til å fortsette angrepet på Berlin.
9. armés hovedstyrke har overgitt seg.
Holtses angrep er stanset og styrkene trekker seg tilbake mot Elben.

To dager senere, 2. mai 1945, var slaget om Berlin over. General Helmuth Weidling underskrev da en betingelsesløs kapitulasjonsavtale for de tyske styrkene og overga Berlin til sovjetrusserne.

Denne siste, desperate planen for å redde Berlin ble aldri skikkelig fullført. De tyske stridskreftene manglet styrke til å gjennomføre planen og klarte aldri å nå de oppsatte målene. At styrker fra 9. armé klarte å ta seg frem til Wencks 12. armé i slaget ved Halbe, førte til at deler av 9. armé og en rekke sivile flyktninger klarte å ta seg over Elben og overgi seg til de amerikanske styrkene. Dette forsøkte amerikanerne å forhindre, da de ikke hadde ressurser til forpleining av så store mengder mennesker.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Mellom 1945 og 1946 var Busse krigsfange. Deretter ble han direktør for Vest-Tysklands sivilforsvar. Han har også skrevet flere bøker.

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ ^a ^b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000007351, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Nuremberg Trial Proceedings Volume 42. Se litteraturseksjonen

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Fellgiebel, Walther-Peer. Die Träger des Ritterkreuzes des Eisernen Kreuzes 1939-1945. Friedburg, Germany: Podzun-Pallas, 2000. ISBN 3-7909-0284-5.
Nuremberg Trial Proceedings Volume 42 available from the Avalon Project at the Yale Law School.
The Generals of WWII Busse Theodor, General of Infantry (1897–1986)
Günter G. Führling: Endkampf an der Oderfront – Erinnerung an Halbe, Langen/Müller, ISBN 3-78442-566-6
Richard Lakowski, Karl Stich: Der Kessel von Halbe – Das letzte Drama, Brandenburgisches Verlagshaus/Siegler, ISBN 3-87748-633-9
Antony Beevor: Berlin 1945 – Das Ende, Goldmann, ISBN 3-442-15313-1
Günther W. Gellermann: Die Armee Wenck – Hitlers letzte Hoffnung, Bernhard & Graefe, ISBN 3-7637-5870-4

[hash-abc9457dcf728dd069b8ed5b2e1a86035cf2b679-1] Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-f20d2e097bfb287ff684c21ed8655c7a77c4fe9f-2] Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000007351, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-205eabda4a2cf7d4f8ede558f514fc289fb74afd-3] Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[nbconfirmed-4] Nuremberg Trial Proceedings Volume 42. Se litteraturseksjonen

[1]

[2]

[3]

[4]