Gotthard Heinrici

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gotthard Heinrici
Gotthard Heinrici
Heinrici (t.h.) sammen med Günther von Kluge i 1943
Født 23. desember 1886
Keiserriket Tyskland Gumbinnen, Øst-Preussen
Død 13. desember 1971
Tyskland Waiblingen ved Stuttgart
Troskap Flag of Prussia 1892-1918.svg Preussen
Keiserriket Tyskland Tyske keiserriket til 1918
Tyskland Weimarrepublikken til 1933
Det tredje riket Tyskland til 1945
Tjenestetid 19051945
Rang Generaloberst
Enhet Kaiserliche Armee Kaiserliche Armee
Weimarrepublikken Reichswehr
Wehrmacht Wehrmacht Heer
Kommandoer XXXXIII.armékorps, 4. armé, 1. armé, Armégruppe Weichsel
Militære slag Første verdenskrig
*Slaget ved Tannenberg (1914)
*Slaget ved Verdun
Andre verdenskrig
*Operasjon Barbarossa
*Slaget ved Seelowhøydene
Utmerkelser Königlicher Hausorden von Hohenzollern (ridderkors med sverd), Jernkorsets ridderkors med ekeløv og sverd o.a.

Gotthard Heinrici (født 25. desember 1886 i Gumbinnen i Østpreussen, død 13. desember 1971 i Waiblingen ved Stuttgart) var en tysk general.

Bakgrunn og familie[rediger | rediger kilde]

Heinrici tilhørte en familie med lange militærtradisjoner, og var sønn av den protestantiske presten Paul Heinrici. Moren tilhørte adelsslekten Rauchhaupt. Han var Gerd von Rundstedts fetter.

Gotthard Heinrici var en dypt religiøs mann som gikk regelmessig til kirke. Hans religiøse overbevisning gjorde ham senere upopulær i nasjonalsosialistiske kretser. Han forholdt seg upolitisk i hele sin karrière.

Han var gift med Gertrude Heinrici, som hadde en jødisk forelder. De fikk en sønn og en datter. På grunn av hans fremstående stilling i det tyske forsvaret opplevde familien ikke nasjonalsosialistisk forfølgelse.

Militær løpebane[rediger | rediger kilde]

Han trådte inn i den prøyssiske arméen i 1905. Under første verdenskrig tjenestegjorde han som løytnant ved Østfronten og deltok i slaget ved Tannenberg. Senere tjenestegjorde han på Vestfronten og deltok i slaget ved Verdun. Etter en skade fikk han stabstjeneste og var frem til krigsslutt kaptein i 203. infanteridivisjons stab.

Han fortsatte i hæren etter 1920 og var kompanisjef for et infanteriregiment mellom 1924 og 1927. De neste tre årene arbeidet han i forsvarsministeriet. Frem til oktober 1932 var han bataljonskommandør i 3. infanteriregiment. Han ble deretter operasjonsoffiser ved gruppekommandoen i Berlin og senere avdelingsleder i forsvarsministeriet. I oktober 1937 fikk han kommandoen over 16. infanteridivisjon.

Heinrici ble utnevnt til generalmajor i 1936. Ved utbruddet av andre verdenskrig tjenestegjorde han som generalløytnant med sin divisjon på Vestfronten. 20. april 1940 ble han befordret til general av infanteriet og fikk kommandoen over XII armékorps. Dette førte han under det franske felttoget mot Maginotlinjen.

Under Operasjon Barbarossa hadde Heinrici kommandoen over XXXXIII armékorps og deltok i slagene ved Bialystok, Minsk, Smolensk og Moskva.

Vinteren 1941-1942 fikk han kommandoen over 4. armé og ledet denne vest for Moskva der han stabiliserte fronten. 1. januar 1943 ble Heinrici befordret til generaloberst. Sommeren 1943 måtte han trekke seg tilbake til Orscha med sin 4. armé, der han lyktes i å stabilisere fronten. Arméen ble knust under den sovjetiske Operasjon Bagration sommeren 1944 og måtte bygges opp på nytt.

17. august 1944 ble Heinrici kommandør for 1. panserarmé. Han måtte trekke seg tilbake gjennom Polen, Østpreussen og Slovakia under store kamper. Heinrich fikk da rykte som en defensiv-spesialist.

Mars 1945 ble Heinrici på grunn av sin suksess som defensivtaktiker utnevnt til kommandør for Heeresgruppe Weichsel. Med denne deltok han i slaget om Berlin. Han ble løst fra posten av Wilhelm Keitel etter å ha foretatt en tilbaketrekning uten å spørre om lov, og det var meningen å stille ham for krigsrett. Karl Dönitz valgte imidlertid å ignorere ordren om krigsrett mot Heinrici.

Den sene fasen i Heinricis militære løpebane er typisk for hans anstrengte forhold til nasjonalsosialistisk militærledelse. Han hadde flere ganger ignorert ordrer, blant annet når det gjaldt bruk av den brente jords taktikk. Flere ganger hadde han derfor blitt fratatt sin kommando. Men på grunn av sin faglige dyktighet ble han alltid gjeninnsatt.

Gotthard Heinrici overga seg til britiske styrker 28. mai 1945 og ble repatriert i mai 1948.

Han døde i 1971 og ble bisatt med militære æresbevisninger.

Befordringer[rediger | rediger kilde]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]