Pythia

Prestinnen i Delfi (1891), framstilt av John Collier; Pythia er inspirert av pneuma som steg opp fra hvor hun satt på en tripod.

Pythia var en tittel på Apollons prestinne ved orakelet i Delfi. I den eldre tid var hun en ung jomfru, men senere, kanskje allerede fra Aiskhylos' tid, en minst 50 år gammel, tidvis gift kvinne. Trolig skyldtes dette at Echekrates, en besøkende fra Thessalia, var blitt så betatt av den unge Pythia at han bortførte og krenket henne; Delfis innbyggere sørget etter dette for at Pythia var en middelaldrende dame, skjønt kledd i en jomfrus kjole som en påminnelse om tidligere tiders unge profetinner.

Hun måtte ha godt rykte og være av god herkomst. Hun satt på en kobberkjele med tre ben som var plassert over en revne i jorden, hvorfra det steg opp giftig vulkanisk bedøvende damp. I ekstasen, når hun var besatt av guden, utstøtte hun uartikulerte lyder som ble tolket av prestene og overført til symbolske flertydige vers. Dette motsies imidlertid av de antikke kildene, som enstemmig hevder at Pythia talte forståelig, og fremførte spådommene med sin egen stemme.

En kvinne som ble utpekt til Pythia, beholdt tittelen hele livet. Navnet Pythia kommer fra det greske verbet píthin (= å råtne), som viser til stanken fra slangen Python da hun gikk i forråtnelse etter at Apollon hadde drept henne.

Orakelet i Delfi ble etablert på 700-tallet f.Kr. og utviklet seg til det mest berømte orakel i den greske verden, frem til det, i likhet med andre hedenske templer, ble beordret stengt av keiser Theodosius den store i år 393. Forfattere som har omtalt orakelet, er Herodot, Thukydides, Evripides, Sofokles, Platon, Aristoteles, Pindar, Aiskhylos, Xenofon, Diodorus, Strabo, Pausanias, Plutark, Livius, Junianus Justinus, Ovid, Lucan og Julian.

Nylige geologiske undersøkelser har påvist utslipp av gass fra en revne i jorden som kan ha gitt opphav til myten om orakelet i Delfi. Det kan ha vært snakk om etylen eller metan. CO₂ og H₂S ville tydet på at revnen var et resultat av seismisk aktivitet, noe som lar seg forene med at helligdommen ble viet til jordskjelvguden Poseidon.

Diodorus Siculus beretter i 100-tallet f.Kr. at en gjeter ved navn Kouretas en dag bemerket at en av geitene hans, som hadde ramlet ned i en sprekk i jorden, oppførte seg rart. Da han selv krøp ned ble han fylt av en følelse av et guddommelig nærvær og kunne se inn i fortid og fremtid. Han delte sin opplevelse med andre i landsbyen, og mange tok veien til stedet, inntil en av dem strøk med av opplevelsen. Fra da av fikk bare ungpiker lov å nærme seg sprekken, og da kun etter regler satt opp av en forsamling med prester og prestinner.

Eldre myter hevder at orakelet først ble bestyrt av gudinnene Themis og Phoebe, og at stedet var hellig for jordgudinnen Gaia. Siden overgikk helligdommen til et av Gaias barn, Poseidon som var gud for hav og jordskjelv. I løpet av de såkalte «mørke» århundrene mellom 1000- og 800-tallet f.Kr., tok Apollon over som den nye spådomsguden, og jaget vekk Gaias voktere, tvillingslangene. Poseidon lot seg formilde av en ny helligdom, opprettet for ham i Troizen.