Erythrai

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bukta Ildırı i det tyrkiske distriktet Çeşme var tidligere bukten for antikkens Erythrai.
Ruinene av amfiteateret.

Erythrai (gresk: Ἐρυθραί), senere Litri, var en av de tolv joniske byene i Anatolia. Den ligger 22 km nordøst for havnen Kyssos (dagens Çeşme) på en liten halvøy som strekker seg ut i Erythraibukta. Den ligger like langt fra fjellene Mimas og Korykos og direkte motsatt fra øya Khios.

Byen skal ha blitt grunnlagt først av en bosetning fra Kreta, deretter bosatt av jonerne under Knopos, sønn av Kodros. Erythrai var kjent for å være setet til den erythraiske sibylle. Ruinene av byen finnes nord for den tyrkiske byen Ildırı i distriktet Çeşme i provinsen İzmir.

Historie[rediger | rediger kilde]

I henhold til den greske geografen Pausanias[1] ble Erythrai grunnlagt av bosettere fra Kreta under lederskap av Erythros den røde, sønn av Rhadamanthos, og på samme tid kom det innflyttere fra Lykia, Karia og Pamfylia, alle steder i Anatolia. Ved en senere tid kom Knopos,[2] sønn av Kodros (den siste av de semimytiske konger av Athen), med en jonisk bosetning, og av den grunn ble byen tidvis kalt for Knopospolis. Byen lå ikke rett ved kysten, men en liten distanse inn i landet, men hadde en havn ved kysten som ble kalt for Kissos.[3]

På 600-tallet f.Kr. var Erythrai en jonisk by i Anatolia og ble medlem av det joniske forbund. I løpet av 600-tallet f.Kr. utkjempet byen en krig mot naboøya Khios.[4] Erythrai ble kjent som en produsent av kvernsteiner under en periode byen var styrt av en tyrann.

Erythrai ble aldri noen stor by, den sendte kun åtte skip til slaget ved Lade. Erythraiene var for en betydelig tid underlagt Athens overherredømme, men mot slutten av Peloponneskrigen trakk de seg fra deres allianse med byen. Etter slaget ved Knidos tok de imot Konon, den athenske generalen som ledet Athens flåte i nederlaget i slaget ved Aegospotami, etter at han ikke kunne oppholde seg i Athen lengre. Erythrai viste ham ære, blant annet med en inskripsjon som fortsatt eksisterer.

Erythrai var fødestedet for to sibyller (profetiske kvinner), en av dem, Sibylla, er nevnt av Strabon for å ha levd i byens tidlige periode. Den andre Athenais, levde på samme tid som Aleksander den store. Den erythraiske sibylle hadde forsete i Apollons orakel.

Rundt 453 f.Kr. besluttet Erythrai å nekte å betale tributt og gikk ut av det athenske sjøforbundet. En garnison og en ny regjering førte byen tilbake til forbundet, men mot slutten av Peloponneskrigen, i 412 f.Kr., gjorde den opprør sammen med Khios og Klazomenai. Senere allierte byen seg vekselvis med Athen og Perserriket. Omtrent på 350-tallet f.Kr. ble byen venn med Mausollos, herskeren av Karia og med hovedsete i Halikarnassos. I en inskripsjon som er funnet ved stedet er han kalt for en velynder av Erythrai.

I 334 f.Kr. fikk byen sin frihet ved Aleksander den store som planla å opprette en kanal gjennom halvøya til Erythrai for å forbinde Teosbukten med Smyrnabukta, i henhold til blant annet Plinius den eldre.[5] Da Aleksander kom tilbake til Memfis i april 331 f.Kr. ventet sendebud fra Hellas på ham, og sa at oraklene i Didyma og Erythrai, som hadde vært tause i lang tid, brått hadde snakket og bekreftet at Aleksander faktisk var en sønn av Zevs.

Erythrai ble senere knyttet til Pergamon og til Roma, og etter at Attalos III av Pergamon døde i 133 f.Kr., da kongeriket Pergamon ble gitt i arv til romerne, fikk Erythrai en oppblomstringstid som en fri by (civitas libera) og tilknyttet den romerske provinsen Asia. På denne tiden var byen kjent for sin produksjon av vin, sine geiter, tømmer, og kvernsteiner, foruten også sin sibyller.

Byen fikk en nedgangstid da den fortsatt i romersk tid ble angrepet og plyndret, og da den ble rammet av jordskjelv på 100-tallet e.Kr. minsket den betydning. Mot Romerrikets siste år og inn i den bysantinske perioden fikk Erythrai en form ny vekst. Biskoper er bevitnet fra byen fra 431 og til 1292, og en arkont, en laverestående guvernør, var basert i byen på 800- og 900-tallet.[6]

Arkeologi[rediger | rediger kilde]

Resultater fra nyere utgravninger er oppbevart i det arkeologiske museum i Izmir. Undersøkelser av akropolis har avslørt mye keramikk og små offerstatuetter av bronse og elfenbein fra mellom 670-545 f.Kr. Statuettene av elfenbein er i en stil i overensstemmelse med Kreta og Rhodos, noe som kan bekrefte Pausanias' uttalelse om at Erythrai først ble bosatt derfra. [7]

I henhold til grafitti på en bolle fra tidlig på 500-tallet f.Kr. tilhørte ofringene til tempelet til Athene Polias.[8] En liten løvestatuett i bronse fra første halvdel av 500-tallet minner sterkt om en løvestatue fra distriktet Bayındır som nå er i museet i Izmir. De er de tidligste eksemplene på en løvetype som tjente som modell for etruskiske kunstnere. [7] Fra samme gravsted på toppen av akropolis ble det også avdekket en monumental arkaisk statue av en kvinne, om enn hodet manglet, men foldene på hennes drakt, khiton, minner om statuer fra Samos, eksempelvis Hera fra Kheramyes som nå er i Louvre.[9] Statuen i Erythrai er arbeidet til en anatolisk kunstner fra tiden 560-550 f.Kr. [7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Pausanias, 7.3.7
  2. ^ Strabon, 14.633
  3. ^ Titus Livius, 36.43
  4. ^ Herodotos, 1.18
  5. ^ Plinius den eldre, HN 5.116; Pausanias, 2.1.5
  6. ^ Redaksjonelt (2006): Catalogue of Byzantine Seals at Dumbarton Oaks and in the Fogg Museum of Art, Dumbarton Oaks
  7. ^ a b c «Erythrai (Ildiri) Turkey». Cultural Heritage Language Technologies
  8. ^ Pausanias, 7.5.8
  9. ^ Google bilder: Hera of Cheramyes

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Erythrai – bilder, video eller lyd