Hår

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Skjematisk tegning av hårstrå og hårsekk
Fordeling av kroppshår hos kvinner og menn.

Hår er i videste forstand alle slags trådformede utvekster som kan finnes på mange slags organismer. Hår hos andre pattedyr enn mennesket kalles gjerne pels.

Hår hos mennesker[rediger | rediger kilde]

Hårets funksjon er å beskytte huden og hjelper huden i varmeregulering. Håret dannes hos fosteret under svangerskapet, det dannes en ansamling av celler i overhuden som i løpet av kort tid vokser seg ned i lærhuden og der utvikler det seg til hårtapper. Disse hårtappene er det som senere blir til hårsekker.

Hår hos virveldyr, spesielt pattedyr, består av 95% keratin. Keratin er det samme stoff som negler dannes av. Hår er dødt materiale som vokser hele tiden. Hår felles vanligvis med jevne mellomrom, og hår kan vanligvis kuttes uten at det fører til smerte. Å dra i hår, derimot, er smertefullt, fordi håret sitter festet til huden.

Mennesket er i forhold til de fleste andre pattedyrene uten mye synlig hårvekst på kroppen. Det er likevel små hår over det meste av menneskekroppen, men de er så å si usynlige. Slike små hår kaller man velushår.

Synlig hår kalles terminalhår. Menneskets viktigste ansamlinger av synlig hår fins på hodet og hos menn som skjegg i ansiktet. Ellers har mennesker også synlig kroppshår flere steder, og dette begynner vanligvis å gro når man kommer i puberteten.

Begge kjønn har vanligvis hår i armhulene og på kjønnsorganene. Utviklingen av kjønnshår er vanligvis et av de første tegnene på at man har kommet i puberteten. Menn har hår over kjønnsorganene og på pungen og ved roten av penis, mens resten av penis er uten hår. Kvinner har vanligvis genitalområdet dekket av hår i en trekantet formasjon. Men hvor stort område kjønnshåret dekker, varierer fra person til person.

Menn har vanligvis mer terminalhår enn kvinner, ikke minst på ben og armer. Det er likevel store individuelle variasjoner, og variasjoner mellom ulike folkegrupper. Kvinner får gjerne noe hår på armene og nederst på bena, men dette, samt håret i armhulen, er det mange steder vanlig for kvinner å fjerne av kosmetiske årsaker.

Hårets oppbygning[rediger | rediger kilde]

Den ytterste delen av hårskaftet er håroverhuden, også kalt kutikula, den består av brede keratinflak som ligger taklagt i flere (5-15) lag. Dette kalles skjellaget. Mønsteret på skjellaget kan variere fra person til person, nesten som fingeravtrykk. Fiberlaget, også kalt korteks, ligger innenfor håroverhuden og er bygd opp av keratin. Den innerste delen av hårskaftet er margen, eller medulla, og inneholder runde celler som det ofte er luft i mellom. Den nederste delen av hårrota, som ligger rundt papillen, er neste dobbelt så tykk som resten av hårrota. Denne delen kalles hårløken.

Hvert hår sitter i en hårsekk. Hårsekken er en fordypning i huden. Overhuden er bare 0,2 mm tykk. Under overhuden ligger lærhuden, hårsekkene går 3-5mm ned i dette hudlaget. På bunnen av hver hårsekk stikker papillen opp. Dette er en tapp med en "lue" av celler som stadig deler seg. De skyves oppover etter hvert som det dannes nye celler. Disse spesialiserer seg og blir til hår og til det ytre og indre rotkjede, som ligger inn mot hårrota. De cellene som ligger rundt papillen og deler seg og lager nytt hår kalles ofte vekstlaget eller grolaget. De store papillene har bedre vekstlag enn de små, de gir derfor tykkere og grovere hår enn små papiller. Jo fortere cellene deler seg, desto fortere vokser håret. Det er blodårer som leder inn til papillene. Disse forsyner cellene i vekstfasen med næring, bl.a. aminosyrer som cellene setter sammen til proteiner. Håret som er nederst i hårsekken er mykt, dette blir stivere etter hvert som det vokser opp gjennom hårsekken.

Like over vekstlaget på papillen er det noen store, svarte celler med mange lange utløpere. Det er melanocytter. Disse cellene lager fargede melaninkorn, som andre celler tar opp fra utløperene slik at håret får farge. Melaninkornene ligger i cellene i fiberlaget (særlig den innerste delen) I melanocyttene er det et enzym som lager malanin av tyrosin, som er en aminosyre. Tyrosin finnes i de proteinene vi spiser og fraktes til melanocyttene med blodet.

Etter hvert som håret vokser gjennom hårsekken hvor veggene blir det smurt av talg. (Talg=Sebium på latin) Talg inneholder fettstoffer og fettsyrer og er svakt sur. Det er derfor håret får en naturlig surhetsgrad eller pH-verdi. Denne ligger mellom 5 og 6. Når vi vasker håret med sjampo eller utsetter det for andre kjemikalier vil det få samme surhetsgrad som løsningen rundt det har. Derfor vaskes håret ofte med en sur løsning til slutt (f.eks balsam) slik at skjellene skal legge seg tett sammen. Dette får håret til å se blankt ut etter behandling.

Det enkelte hår har vekstperioder av forskjellig varighet – fra 2 til 6 år. Når håret nærmer seg slutten av en vektsperiode vil glasshuden som binder hårløken til papillen forhorne seg og briste. Fra glasshuden forhorner seg og frem til håret løsnier fra papillen kan det ta om lag 1 mnd. Papillen kommer da inn i en hvileperiode hvor den krymper inn. Denne perioden kan vare i 3-4 mnd før den friskner til igjen. Det er vanlig at en tjueåring mister 50-100 hodehår per dag. hårmengden varierer fra persom til person. På issen har vi om lag 170 hår per kvadratcentimeter. Et menneske har ca. 130 000 hår på hodet.

Frisyrer og hår i kulturen[rediger | rediger kilde]

Se hovedartikkel frisyre

Mennesker har til alle tider og over hele verden formet og klipt hodehår i forskjellige frisyrer. Det samme gjelder skjegg, barter og kroppsbehåring som har blitt barbert og stelt på ulik måter. Håret er den delen av kroppen som er lettest å forme og som betyr mye for utseende hos mange. Frisyren har derfor blitt brukt til å uttrykke både personlighet og sosiale roller, ikke minst som kjønnsmarkør, og hatt stor betydning i kulturhistorien, både for mennesker privat og i samfunnet.

Hår har særlig vært et symbol på ungdom, liv og kraft, men også gitt signaler om sosial posisjon. Mangfoldet i syn på hår og frisyrer spenner over alt fra faraoenes rituelle løsskjegg, 1600-tallets voldsomme mannsparykker og det kinesiske keiserdømmets påbud om hårpisk – til moderne tiders hitlerbart, beatlessveis, skinheads og intimbarebering. Bibelen og andre religiøse skrifter og tradisjoner har også gitt regler for hvordan en skal stelle hår og skjegg. Hår- og klesmoten følger fortsatt de skiftende estetiske og ideologiske trendene i samfunnet, der for eksempel kvinner med glattbarberte kropper og langt hodehår tolkes som uttrykk for ungdommelighet, kvinnelighet og seksualitet, mens skjegg og grått hår kan være tegn på manndom, virilitet, makt og vishet.

Hvitt hår av skrekk[rediger | rediger kilde]

I folketro og populærkultur har det lenge vært en utbredt forestilling om at hodehåret hos mennesker kan bli hvitt av skrekk eller grått i løpet av en natt. De dødsdømte fangene Thomas More i 1535 og Marie Antoinette i 1793 skal ha fått grått hår natta før de ble henrettet. Sannheten er imidlertid at utvokst hår, i likhet med neglene, er dødt og ikke forandrer farge bortsett fra ved kjemisk behandling, for eksempel hårfarging, radioaktiv bestråling eller annen ytre påvirkning. Voldsomt stress og psykiske påkjenninger, samt sjukdommer og medisinering, kan imidlertid føre til kroppslige reaksjoner som hårtap. Grått hår er litt mer robust enn annet, og i løpet av noen uker kan en derfor sitte igjen med grått hår, noe som kan virke påfallende og dramatisk på dem som opplever det. Hormonforandringer i kroppen, for eksempel under en graviditet, kan også gi forandringer i det nye håret som vokser ut.[1]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Commons-logo.svg Commons: Kategori:hair – bilder, video eller lyd