Skorstein

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Crystal Clear app Volume Manager.pngSnever: Denne artikkelen er snevrere enn hva tittelen skulle tilsi. Omfatter ikke skorsteiner på skip
Franske skorsteiner

En Skorstein er en kanal av murverk, betong eller blikk til å bortskaffe forbrenningsprodukter (røyk) fra ildsteder og tilføre luft til å vedlikeholde forbrenningen. På grunn av at røykgassene i skorsteinen er varmere og derfor lettere enn kald uteluft, vil det bli en oppadgående trekk i skorsteinen, sterkere jo høyere den er. Den føres som oftest loddrett fra eventuell kjeller opp gjennom alle etasjer i bygningen og ut gjennom taket, hvor dens frie høyde må være tilstrekkelig til å oppnå god trekk.

Ordet skorstein[rediger | rediger kilde]

Skorstein, pipe og skorsteinspipe er navn som i dag brukes om hverandre. Den opprinnelige betydningen av ordet (gammelnorsk: skorsteinn, fra mellomtysk schorstein var «ildsted» eller «peis». Etymologisk betyr det tyske forleddet schore (beslektet med gammelnorsk skoröa) «støtte» eller «stiver», og må ha betegnet steinene som avgrenset ildstedet. I nyere tid er betydningen utvidet til også å gjelde røykpipen over tak.[1]. Skorsteinen var opprinnelig ildstedet inne i bygningen, mens pipen betegnet røykrøret videre gjennom huset og taket. Det franske ordet cheminée har hatt en tilsvarende betydningsutvidelse. Opprinnelig betydde det et ildsted (latin caminus, «kamin»), men i moderne fransk betyr det både «peis» og «røykpipe» over tak.

Historie[rediger | rediger kilde]

Skorsteinen i form av en murt røykkanal var kjent i Romerriket i leiegårder med flere etasjer, og i forbindelse med gulvvarme hypokaust fra et sentralt fyrrom. I Nord-Europa slapp røyken fra åren ut i rommet, og derfra ut gjennom en åpning i taket, en ljore. I middelalderen fikk borger og klostre kaminer med røykkanaler opp gjennom de massive murveggene.

Da peiser og senere lukkede ovner avløste åreilden i vanlige boliger, i Norge i løpet av 1600-årene og senere, ble røyken fra disse ildstedene ført over tak gjennom murte skorsteiner. Det viktigste ildstedet var peisen til matlagning, enten den befant seg i bondens stue eller i byborgerens kjøkken. Kjøkkenpeiser i byhus eller herskapshus hadde alltid en røykhette som fanget røyken og førte den videre opp gjennom en røykpipe, og peis og pipe var så uadskillelige at helheten ble kalt skorstein.

Funksjon[rediger | rediger kilde]

Skorsteinens virkemåte baserer seg på oppdriften av røykgassene, som er lettere enn den kaldere luften i omgivelsene. Høyden og tverrsnittet på røykkanalen må derfor tilpasses røykgassens volum og temperatur. Gjennomstrømningen i røykkanalen medfører på grunn av Bernoulli-prinsippet et lavere lufttrykk i ildstedet. Dette hindrer at røykgasser fra ildstedet ledes ut i rommet hvor det befinner seg. For å hindre at vinden blir presset ned i ildstedet, må skorsteinen ligge fritt i forhold til fremherskende lokal vindretning. Når det ikke fyres i ildstedet, må et spjeld eller en ovnsdør stenge for luftstrømmen slik at varm luft ikke trekkes ut av rommet.

Mekanisk ventilasjon i kjøkken eller baderom har mye sterkere effekt enn skorsteinens naturlige ventilasjon. Avsuget kan reversere trekken og ved ufullstendig forbrennning lede giftig karbonmonoksid (CO) ut i oppholdsrommene. Noen varmtvannsberedere med moderne fyrkjeler produserer avgasser med for lav temperatur til å hindre kondens i røykkanalen. Den må da lages av vanntette og motstandsdyktige materialer som rustfritt stål eller keramer. Om røykgassene er så kalde at oppdriften uteblir, kan det være nødvendig å installere mekanisk avsug øverst.

Utførelse[rediger | rediger kilde]

I mange land er det tradisjon for å lage separate røykkanaler fra hvert enkelt ildsted i huset, og disse blir ofte laget av keramiske rør innmurt i en større mursøyle. I Norden har røykpipene hatt større tverrsnitt, og det har vært vanlig å føre røyk fra flere ildsteder gjennom samme pipe, noen ganger fra rom uten direkte kontakt med skorsteinen. Røyken ble da ført fra ovn til skorstein gjennom ovnsrør av jernblikk, om nødvendig gjennom vegger. Ideelt skulle skorsteinen føres loddrett opp gjennom etasjene, men det har ofte vært nødvendig å «trekke pipa», mure den skrånende, for å få den til å munne ut på et gunstig sted, f.eks. på mønet. Da kunne det være nødvendig å støtte den opp med trekonstruksjoner for å hindre setninger og brannfarlige sprekker, men kontakt mellom skorstein og trevirke var i seg selv en risiko. Det var ikke uvanlig å la to skrå pipeløp fra hver sin side av huset møtes inne på loftet og føres samlet opp over taket. De støttet hverandre gjensidig og gjorde ytterligere understøttelse unødvendig.

I eldre tid ble både peis og pipe murt av naturstein, som regel med leire som bindemiddel. Etter hvert som bruken tegl ble mer allminnelig, ble skorsteiner murt med tegl, og synlige sider ble pusset. Ved gjennomføringer i bjelkelag og tak var det nødvendig med murte utlegg for å sikre mot brann. Tetting rundt pipa over tak har alltid vært et problem, og det løses best ved hjelp av metallbeslag. På torvtak ble det murt inn utstikkende heller med fall ut over never og torv. Ved taktekking av tegl var det vanlig å mure ei «ku» rundt pipa, med utstikk i samme hellingsvinkel som takflaten. Da ble det også murt en «krans» øverst, både for å forsterke åpningen og for å utseendets skyld. De fleste steder har det vært vanlig å dekke peisåpningen med en helle som bæres av stein i de fire hjørnene av pipa. Dette skjermer åpningen mot nedbør, samtidig som det bidrar til bedre trekk.

Et loddrett pipeløp letter arbeidet for feieren. Av samme grunn anbringer man feieluker ved knekkpunkter og alltid ved bunnen av pipeløpet. I nyere bygningslovgivning er det krav om sikker adkomst til piper over tak, med takstiger eller tilsvarende. Hvis det likevel var trekkproblemer, kunne det være nødvendig å mure pipa høyere, i hvert fall til over mønehøyden. Andre remedier var bl.a. «kjerringa» som dreide i vinden med et skjørt som var utformet slik at det oppsto sug i pipa.

Fabrikkpiper ble gjerne gjort høye, slik at en kunne få god spredning på forbrent materiale som gikk i fyringen sammen med ikke helt ren olje.

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Falk og Torp: Etymologisk orbog over det norske og det danske sprog, faksimileutgave, Ringstrøms antikvariat, Oslo 1991