Primo Levi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Primo Levi (født 31. juli 1919 i Torino i Italia, død 11. april 1987 samme sted) var en italiensk kjemiker og forfatter. Han skrev to romaner og flere samlinger av noveller, essay og dikt, men er mest kjent for Se questo è un uomo (Hvis dette er et menneske) fra 1947, der han skriver om sitt år som fange i konsentrasjonsleiren Auschwitz.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Levi vokste opp i en liberal jødisk familie. Inspirert av William Henry Braggs Concerning the nature of thing (1925) bestemte han seg for å studere kjemi, og ble innrullert ved Universitetet i Torino i 1937. Året etter innførte fascistregjeringen i Italia raselover som blant annet forbød jødiske studenter opptak ved offentlige utdanningsorganisasjoner. Allerede innrullerte studenter fikk imidlertid fortsette, men lovene forhindret Levi fra å utføre eksperimentelt arbeid til den avsluttende avhandlingen sin. Han leverte istedet en teoretisk oppgave om Walden-inversjon (L’inversione di Walden) sommeren 1941.

Raselovene gjorde det også vanskelig å finne en jobb etterpå, men i desember samme år ble han under falskt navn ansatt ved en asbestmine i San Vittore for å utvinne nikkel fra gråberg. Siden jobbet han en kort periode for et sveitsisk firma i Milano, som fordi det var sveitsisk ikke var omfattet av raselovene. I 1943 ble 24 år gamle Levi med i den lokale motstandsgruppen Giustizia e Libertà, tilknyttet Partito d'Azione, men ble raskt arrestert og sendt til Carpi-Fòssoli-leiren i Modena. Da leiren ble overtatt av tyskerne i februar 1944, ble Levi og 650 andre jøder satt på et tog til Auschwitz III (Monowitz-Buna).

Auschwitz[rediger | rediger kilde]

Oppholdet i Auschwitz som «Häftling 174.517» er skildret i Se questo è un uomo (Hvis dette er et menneske), utgitt allerede i 1947. Levi har beskrevet «trangen til å la “de andre” få vite» som «et umiddelbart og absolutt behov, påtrengende nok til å kunne sammenlignes med ethvert annet primærbehov».[1] Boken er et brutalt vitnesbyrd om det daglige livet i leiren, om hvordan fangene ble brutt ned og fratatt sin verdighet og menneskelighet, og også om de spesielle sosiale og økonomiske strukturene som oppstod i samspillet mellom fangene i leiren der matrasjoner ble en slags valuta, og der alt handlet om å overleve til neste dag. Boken er skrevet i et usentimentalt språk, og Levi lar bildene og historiene tale for seg selv. Samtidig gjør han seg mange filosofisk-psykologiske betraktninger, og interessant er det at Levi tross alt bestemmer seg for å beholde sin tro på mennesket:[2]

Sitat Vi tror ikke på den enkleste og mest åpenbare slutning: at mennesket viser seg grunnleggende brutalt, egoistisk og ubegavet straks enhver overbygning av sivilisasjon fjernes, og at Häftling'en følgelig ikke er annet enn et menneske løst fra sine hemninger. Vi tror snarere at den eneste konklusjonen som her kan trekkes, er at mange vaner og sosiale innstinkter bringes til taushet når mennesket utsettes for en tilstrekkelig grad av fysisk ubehag og nød. Sitat

Etter Auschwitz[rediger | rediger kilde]

Levi ble befridd da Den røde armé ankom leirene i januar 1945, men han nådde ikke hjem til Torino før i oktober. Den strabasiøse hjemreisen er beskrevet i La tregua (Våpenstillstanden), som viser vanskelighetene krigsfanger og andre hjemløse møtte i tiden rett etter at krigen var avsluttet.

Tilbake i Italia tok Levi igjen jobb som kjemiker, samtidig som han begynte å skrive på fritiden. Han giftet seg med Lucia Morpurgo i 1948 og de fikk datteren Lisa, og senere sønnen Renzo. Etter 26 år på malingfabrikken SIVA trappet han i 1974 ned arbeidet der for å bruke mer tid på skrivingen. Året etter kom Il sistema periodico («Periodesystemet», ikke oversatt til norsk), en samling hovedsakelig selvbiografiske noveller, der hver novelle på en eller annen måte er knyttet til et grunnstoff. Britiske Royal Institution har beskrevet den som den beste naturvitenskapsboken noengang skrevet.[3]

Levi led av depresjon, noe som trolig ikke bare skyldtes oppholdet i Auschwitsch, men også andre faktorer, som det kompliserte forholdet til den dominerende og kalde moren. Levi var stort sett svært lukket rundt sitt indre liv, og begynte først å skrive om det i Il doppio legame (Dobbeltbindingen), som aldri ble ferdig.[4]Da Levi døde i 1987 etter et fall fra tredje etasje ble det tolket som selvmord, men det er ingen klare bevis for dette, og enkelte ting kan tyde på at det heller dreide seg om en ulykke. Levi hadde for eksempel lagt planer for fremtiden, og dagen før han døde klaget han til legen sin over svimmelhet.[5]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Memoarer[rediger | rediger kilde]

  • Se questo è un uomo (1947). Norsk oversettelse 1990: Hvis dette er et menneske
  • La tregua (1963). Norsk oversettelse 1992: Våpenstillstanden

Romaner[rediger | rediger kilde]

  • La chiave a stella (1978)
  • Se non ora, quando? (1984). Norsk oversettelse 1987: Besøkelsestid

Dikt[rediger | rediger kilde]

  • L'osteria di Brema' (1978).
  • Ad ora incerta (1984).

Noveller og essay[rediger | rediger kilde]

  • Storie naturali (1966).
  • Vizio di forma (1971).
  • Il sistema periodico (1975).
  • La ricerca delle radici (1981)
  • L'altrui mestiere (1985)
  • I sommersi e i salvati (1986). Norsk oversettelse 1994: De druknede og de bergede
  • Racconti e Saggi (1986)
  • Conversazioni e interviste 1963–1987 (1997)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Levi (1990) Hvis dette er et menneske, s. 1
  2. ^ Levi (1990), s. 82
  3. ^ Randerson, James (21. oktober 2006). Levi's memoir beats Darwin to win science book title. The Guardian. Besøkt 17. juli 2011.
  4. ^ Angier, Carole (9. mars 2002). The secret life of Primo Levi. The Guardian. Besøkt 17. juli 2011.
  5. ^ Gambetta, Diego (1999). Primo Levi's Last Moments. Boston Review. Besøkt 17. juli 2011.